I krigen med Arto Paasilinna

Paasilinna Arto 1050x591 - I krigen med Arto Paasilinna
Arto Paasilinna har en helt særegen forfatterstemme. Foto: Aschehoug
krigshesten 1 - I krigen med Arto Paasilinna
Arto Paasilinna
Krigshesten
(Aschehoug)
5 out of 6 stars

Da forfatteren Arto Paasilinna døde i fjor, var det som et lite stykke Finland døde med ham. Mannen bak romaner som Kollektivt selvmord, Prosten og hans forunderlige tjener og De hengte revers skog blandet det burleske med det tungt sosialrealistiske, og skildret sitt Finland med dyp kjærlighet og empati for et robust og til dels plaget folk. Med sine ofte naive, men gjerne også nevenyttige og pragmatiske figurer gjorde han vel så mye for Finlands renommé som Iittala og Marimekko, eller for den saks skyld Tove Jansson.

Siden oversettelsen av Harens år i 2004 har Aschehoug jevnt og trutt utgitt Paasilinnas romaner på norsk, sånn cirka en i året og hulter til bulter i forhold til opprinnelig utgivelsesår. Krigshesten fra 1979 er den syttende i rekken og en av de eldste. Paasilinna debuterte med Operasjon Finland (ikke utgitt på norsk) i 1972, og har skrevet ytterligere 34 romaner. Fortsetter Aschehoug i samme takt, vil utgivelsesprogrammet altså fullføres i 1937 eller deromkring, og da gjelder det som Paasilinnas romanfigurer å ha tålmodigheten på sin side. For er det én egenskap som virkelig kjennetegner dette stoiske folkeslaget så er det at de ikke ser på klokka i tide og utide.

I Krigshesten følger vi uvanlig nok to russiske hovedpersoner, som under et ullent definert tokt forviller seg inn i de dype finske skoger krigsvinteren 1942, i en slags polarversjon av Odysseen. Løytnant Gennadij Savolenko, beskrevet av Paasilinna som «en svær brande med svarte barter», har i oppdrag å fly den finskfødte desanten Vassilij Kunitsjin inn i Finland. Under Savolenkos myndige blikk beskrives Kunitsjin som den «lille mannen», men de finske gudene skal vite at han er en ressurssterk person like fullt.

Den dramatiske ferden fra den sovjetiske flybasen og inn i Finland byr på fristelser Savolenko og Kunitsjin ikke klarer å motstå. De flyr et kampfly av typen Sjturmovik, «planlagt av selveste kamerat Iljusjin himself», og underveis bomber de et meieri i Miehikkälä, angriper et tog med krigsutstyr på vei til fronten og roter seg inn i en ørliten brudulje med finske jagerfly som oppdager dem på vei over Joroinen. Den erfarne flygeren Savolenko klarer å smette fra finnene ved å lande på en innsjø og skjule flyet i et skogbryn, men når de tar av på nytt er uhellet ute. Kunitsjin sovner og våkner i panikk når cockpiten lyses opp av det han tror er en stor lyskaster. Han skyter alt han kan – mot månen – men nå tennes virkelige lyskastere under dem og tyske nattjagere fra flybasen nedenfor letter for å angripe.

Nok en gang klarer Savolenko å riste av seg forfølgerne og lande i skjul. Nå befinner våre to helter seg midt i den bitende finske vinteren som selv om den er på hell er kald nok. De lave temperaturene er imidlertid ikke deres største problem, mangelen på bensin er langt mer alvorlig.

De to soldatene viser seg dog å være ressurssterke herrer slik hovedpersonene har for vane å være i Paasilinnas bøker, og det til tross for at de denne gangen ikke er finner. At forfatteren føler en viss beundring for sine røde brødre i øst er tydelig, og han skildrer Savolenko og Kunitsjin med samme verdighet og respekt som han yter sine finske romanfigurer. De har heller ikke stort mer til overs for autoriteter enn sine finske motstykker, og selv indoktrinerte sovjetere får utviklet sine mer antiautoritære sider når Paasilinna skrider til verket og sender dem ut i det finske landskap der de møter alskens underlige personasjer i jakten på bensin.

Selv om de befinner seg langt fra frontlinjene er de to sovjeterne i betydelig fare. At Kunitsjin snakker feilfritt finsk er ingen garanti for at han ikke vil avsløres som spion, særlig ledsaget som han er av den mindre språkmektige Savolenko. Flygeren må klare seg i fiendeland med svært mangelfulle tyskkunnskaper etter at duoen har kidnappet og stjålet klærne til en tysk feldwebel. Han lider for øvrig en ublid skjebne i en klassisk paasilinnsk tvist, i dette tilfellet forårsaket av hans uregjerlige raseri overfor sine finske allierte som ikke reagerer helt som han ønsker når han snubler ut av bilen sin barbeint og i bare undertøyet med kul i hodet og harmdirrende begynner å kjefte og smelle.

Savolenko og Kunitsjins odyssé gjennom den finske vinteren er i det hele tatt svært fornøyelig lesning, og krigshesten fra romanens tittel viser seg å være en avdanket, rødbrun gammel kavalerihest med humoristiske tilbøyeligheter og generelt godt lynne:

«Den drev med alt mulig dilldall, nappet forbipasserende i jakkeermet bare for moro skyld, knegget av og til uten synlig grunn, strøk ørene bakover, kastet på hodet, og når den fjertet, løftet den det ene bakbeinet som en hund.»

Ellen Holm Stenersen er den mest brukte av Paasilinna-oversetterne og har som alltid gjort en fantastisk jobb. Ikke vet jeg hva som ligger av muligheter i det finske språk og i Paasilinnas formuleringer, men Stenersens oversettelser gir oss finskukyndige lesere nesten ubegripelige gleder. Den slepne, gammeldagse fortellerstilen som åpenbart må ligge til grunn for teksten er fylt med ord og vendinger som ikke akkurat er dagligtale anno 2019. Du finner eksempler på en hvilken som helst side i en hvilken som helst Paasilinna-roman, og Krigshesten er intet unntak. Språket er frydefullt og lekent og har en utmerket flyt.

Arto Paasilinna var muligens for en litterær lettvekter å regne, med en egen hang til å velte seg i usannsynligheter og skrøner, men i bånn av alt han skrev lå også et betydelig alvor. Hans agenda var antiautoritær, og han snakket makta midt imot, uavhengig av om det dreide seg om politikere, geistlige, offiserer eller hva det skulle være. Denne grunnleggende respektløsheten går som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap og skal ikke undervurderes. Hvor underholdende og til dels hylende morsomme disse romanene enn er, kan samtlige av dem som så langt er oversatt til norsk leses i visshet om at de også dypest sett sier noe klokt om menneskenes dårskap og vettløshet. Til syvende og sist er det kanskje krigshesten som er den mest fornuftige skikkelsen i denne romanen.

Les også: Daisy Jones & The Six – nydelig roman om det beste bandet du aldri har hørt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.