Nytt Asterix-album – Cæsars papyrus

581 image - Nytt Asterix-album - Cæsars papyrus
Cæsars papyrus er det andre Asterix-albumet signert duoen Jean-Yves Ferri og Didier Conrad.
Asterix C sar Papyrus - Nytt Asterix-album - Cæsars papyrus
Jean-Yves Ferri og
Dider Conrad
Asterix 36: Cæsars
papyrus
(Egmont Publishing)
4 Stars

Asterix er kanskje den aller største av de klassiske europeiske albumtegneseriene. I konkurranse med Lucky Luke, Sprint og Tintin, eller mer typiske actionserier som Blueberry, Allan Falk og Bernard Prince, har historiene om den lille gallerlandsbyen som står imot Cæsars legioner alltid ligget et hestehode foran. Seriens to skapere, forfatteren René Goscinny og tegneren Albert Uderzo, gjorde gjennom 24 fortellinger utgitt mellom 1959 og 1977 tegneseriemediet til en voksen kunstform, og det med en sterkt karikert humorserie som i utgangspunktet var myntet på et yngre publikum. Ved siden av Donald-tegneren Carl Barks kommer jeg ikke på noen som har fortalt historier gjennom tegneserier på en bedre måte enn Goscinny og Uderzo. De fleste av de 24 albumene de to laget sammen er bejublede mesterverk, historier jeg har lest gang på gang på gang på gang og nærmest kan gjenfortelle på rams. Asterix på Korsika, Byplanleggeren, Asterix på skattejakt, Asterix hos britene, Tvekampen, Brann i rosenes leir, Romernes skrekk, Asterix og vikingene, Obelix & Co. A/S, Olympisk mester, Asterix i keiserens klær og de andre eventyrene som fører Asterix, Obelix og Idefix verden rundt er i mine øyne å betrakte som helt nødvendig allmennkunnskap. Et liv uten Asterix er rett og slett utenkelig. Ferdig snakka!

Da René Goscinny døde i 1977 begynte nedturen. Albert Uderzo videreførte serien alene, og i begynnelsen gikk det ikke så aller verst. De to første “soloalbumene” hans, Borgerkrigen og Asterix Odyssé, tydet på at han i grunnen klarte seg ganske godt uten sin gamle makker, men deretter satte røta inn, med et definitivt lavmål i den siste historien, Det store himmelfallet (2005), et udiskutabelt makkverk.

Les også: Anmeldelse av Pondus 500 favoritter

I 2013 fant en stor liten begivenhet sted da historien Asterix hos pikterne dukket opp. Uderzo hadde innsett at det var på tide å overlate stafettpinnen til andre krefter, og de som hadde fått jobben var manusforfatteren Jean-Yves Ferri og tegneren Didier Conrad. Man kan alltids diskutere hvorvidt det er en god idé å videreføre en gammel serie, fremfor å la tidligere bragder få tale for seg, men når det nå ble besluttet å videreføre Asterix kunne serien neppe havnet i bedre hender. Asterix hos pikterne var et svakt ekko av gammel storhet, en forholdsvis original og ikke minst godt fortalt historie. Dessuten var Conrads tegninger adskillig bedre enn Uderzos hadde vært i de siste årene.

Cæsars papyrus er Conrad og Ferris andre Asterix-album, nummer 36 i den komplette serien. Denne gangen har de laget en slags kommentar til WikiLeaks-skandalen, med kolportøren Colophonix i “rollen” som Julian Assange. Plottet er kort oppsummert at keiser Julius Cæsar gir ut sine memoarer Kommentarer til gallerkrigen, men etter påtrykk fra sin forlegger Bonus Aschemanus sletter kapittelet som handler om den lille gallerlandsbyen som står imot Rom, som innebærer at Cæsar faktisk ikke har erobret hele Gallia. Imidlertid blir en papyrusrull med det slettede kapittelet smuglet ut av en skriver og overlatt Colophonix. På flukt fra forlegger Aschemanus’ legionærer (han handler uten Cæsars vitende) havner Colophonix selvfølgelig hos våre venner som i velkjent stil redder dagen.

Cæsars papyrus er ikke like bra som Asterix hos pikterne, men også det nye albumet vitner om et fortellermessig overskudd Uderzo ikke var i nærheten av i sine siste historier, og tegningene sitter som bare det. Historien er underholdende uten å være særlig medrivende, og det er mange små referanser til nyhetsbildet å flire av. Sågar har Ferri/Conrad lagt inn en sjarmerende hyllest til seriens opphavsmenn som avstedkommer et stort smil.

Alt i alt må det være lov å si at skjebnene til Asterix, Obelix, Miraculix, Majestix, Godemine, Trubadurix, Armamix, Hermetix, Remouladine, Senilix og de andre gallerne vi er så glade i, er overlatt et team som viser dem all nødvendig respekt, samtidig som de også signaliserer et visst potensial for videre utvikling. Med en sannsynlig utgivelsesfrekvens på to år per album ser det lyst ut for at Asterix og Obelix blir sendt ut på nye elleville eventyr i tiden fremover. Jeg tror vi har mye godt i vente.

Les også: Ute til lunch

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *