No. 4 with a bullet!

No4 7786.jpg 1 - No. 4 with a bullet!
No. 4 har gitt ut en bemerkelsesverdig god debutplate. Fra venstre ser vi Ingeborg Marie Mohn, Emilie Christensen og Julia Witek. Foto: David Torch
WEB Image No 4 Henda i været LP 1622953409 - No. 4 with a bullet!
No. 4
Henda i været
(Arch Records)
5 Stars

For han ville ut og danse/drikke øl og sprit/og ikke si en drit/Bare danse/så føkk lunsj vi spiser kvelds/etter klokka har slått tre.

Er dét et bra refreng, eller? Oslotrioen No. 4 har med sitt debutalbum Henda i været og sangen “Føkk lunsj” allerede i januar meldt seg på i racet om årets beste plater. “Føkk lunsj” er nemlig ikke alene om å skinne her. Dette er en oppsiktsvekkende debut, intet mindre.

Emilie Christensen (sang), Ingeborg Marie Mohn (sang, piano, gitar) og Julia Witek (sang, bass) etablerte så vidt jeg har forstått bandet No. 4 et par år etter at de hadde gått i samme klasse på Foss Videregående Skole, og har holdt det gående siden de to førstnevnte – som skriver alle låtene – begynte å komponere under en interrailtur i 2007. I 2014 debuterte de med den nydelige sangen “Lite og stort” som ble del av en stor reklamekampanje for Widerøe. Sangen handler om Norge i hele sin utstrekning og alle de små stedene som vi “trosser vind og regn og snø og storm og flom og sjø og fjell og lyn og kø og sånn for å komme oss hjem” til, og vakte såpass oppsikt at No. 4 i fjor fikk åpne Spellemannshowet med nettopp denne sangen. Den inneholder alt som kjennetegner trioen; en iørefallende melodi, en strøm av ord i en fascinerende lek med rim, et bærende pianotema og de harmoniene. De tre jentene har åpenbart lært en par ting eller to om å synge, og stemmene deres flettes aldeles nydelig sammen.

“Lite og stort” har en selvfølgelig plass på debutalbumet som inneholder ytterligere ti fine låter pluss et lite preludium som setter tonen før de gir seg i kast med “Føkk lunsj”. Den handler om “en ung voksen med jobb, nøye utvalgte venner, på vei opp” som ikke orker flere “tomme timer på café med jenter han egentlig bare ville kline med”, “snart 30 og happy med det”, men han vil altså danse og drikke øl og sprit og ikke si en drit før det kan bli noe mer. Som en annen anmelder antydet lukter dette lang vei av dårlige erfaringer. Det er uansett en oppsiktsvekkende flott sang, simpelthen supercatchy.

Det er strengt tatt mange oppsiktsvekkende flotte sanger her. Den avsluttende “Ikke sov” for eksempel, en slags omvendt vuggevise, en nedpå og veldig pen liten sang med et innbydende saksofontema som løfter den noen ekstra hakk. “Farlig” handler om å kjenne sin plass i et forhold og innse når det er destruktivt, med en intens saksofonsolo og et storslått strykerarrangement som på dramatisk vis understøtter det alvorlige temaet.

Les også: Liten bok og liten pingvin, stor glede og stor betydning

Den slentrende “På stedet hvil” er en annen favoritt. Denne har et lett slør av jazz, noe som for så vidt hviler over hele albumet, uten at det skal være noen tvil av den grunn – dette er og blir en popplate. “No. 1” er tøffere, en insisterende låt om å nå til topps i verden. Duetten “Låst” der skuespilleren Mattis Herman Nyquist bidrar med de første versene er også veldig fin, og et fellestrekk ved mange av sangene synes å være en søken etter identitet og sin rette plass i tilværelsen. I “Låst” betrakter de to duettstemmene hverandre i troen på at den andre har alt på stell. Hva man tror man ser er ikke nødvendigvis sannheten (“Se på meg, hvem er jeg?”), og sangen står som et strålende eksempel på Emilie Christensens spennende tekster.

Men skal jeg trekke frem én favoritt ved siden av “Føkk lunsj” må det bli “Jeg har aldri sett elg”. Det er en stillfaren, nakent arrangert pianoballade som er utspekulert vakker, og de tre stemmene føyer seg sammen som i et englekor. Rimene er kreative, teksten forunderlig fin, og melodien til å dø for. Kort fortalt handler sangen om at fortellerpersonen kanskje muligens hvisomatte burde reist ut i verden og sett seg om, men foretrekker å være hjemme “hvor det fins sau og hest og måke” og hun kanskje kan se elg hvis hun går nok turer i Marka.

Henda i været er en plate å bli ordentlig glad i, og glad av. I den grad den minner meg om noe måtte det bli at den bærer i seg en liten touch av Dollies debutalbum Første akt og at Emilie Christensens måte å skrive på er svakt, svakt beslektet med Kaja Gunnufsen, men No. 4 er i besittelse av sin egen identitet så det holder. Om Christensens tekster – jeg antar at de er personlige – vitner om en ung kvinne på søken, trenger hun i det minste ikke bekymre seg for bandet sitt. Med en så gjennomarbeidet og helhetlig debutplate har No. 4 funnet sin plass i den norske popvirkeligheten anno 2016 – ikke tvil på det.

Les også: Intervju med Bjørn Kulseth

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *