Nick Cave har aldri vært bedre

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Hvordan det er mulig å bli så bra som Nick Cave er i 2017 er over min fatteevne. Han er tilsynelatende ustoppelig. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
images 2 768x1125 1 - Nick Cave har aldri vært bedre
Nick Cave And The Bad Seeds
Oslo Spektrum
16. oktober 2017
image.php?img=01 - Nick Cave har aldri vært bedre

Can you feel my heart beat? spør Nick Cave og griper tak i en av de mange hendene som strekker seg opp mot ham og legger den over hjertet sitt. “Can you feel my heart beat?”

Nick Cave And The Bad Seeds har spilt tre sanger fra sorgeposet Skeleton Tree der den australske sangeren og låtskriveren bearbeider tapet av sønnen Arthur som døde i en fallulykke for to år siden, 15 år gammel. Han har reist seg ettertrykkelig, og nå står han på en norsk scene for første gang siden 2013. Jeg har aldri sett ham bedre, og jeg har aldri sett ham med større magnetiske tiltrekningskraft. Når han synger “Higgs Boson Blues” fra Push The Sky Away og messer frem linjen “Can you feel my heart beat” igjen og igjen er det med hypnotiserende virkning. Der og da ville publikum i Oslo Spektrum fulgt Nick Cave slik israelittene fulgte Moses inn i Sinaiørkenen, i 40 år om nødvendig. Vi er lemenene som gladelig ville fulgt ham over kanten av stupet. Velkommen til The Church Of Saint Nick.

Jeg er usikker på hvor mange ganger jeg har sett Nick Cave And The Bad Seeds, men jeg vet i det minste at første gang var i 1984. Da spilte de på Vikateatret i en av de forlatte gamle bygningene der Aker Brygge ligger i dag. Fremdeles mener jeg at det er noe av det mest skramlete anarkistiske jeg har sett på en konsertscene. Cave selv er den eneste gjenværende av originalmedlemmene fra den gang, så det er et helt annet Bad Seeds som eksisterer i dag. 33 år senere er det også et på alle andre måter helt annerledes band.

Sjekk også: Verdens beste ballader

Der Nick Cave og hans medsammensvorne i 1984 låt som et utemmet kaos er dagens konserter med The Bad Seeds tydelig regisserte forestillinger. Selv når villskapen råder som verst og Cave og hans nærmeste allierte og fortrolige Warren Ellis tar fullstendig av, virker alt nøye planlagt og koreografert. Og hvor uforutsigbare og spennende The Bad Seeds enn var i 1984 er jeg ikke i tvil om at jeg foretrekker dagens utgave av bandet.

Les også: Dobbel dose Nick Cave i det dypeste mørke

Turneen de nå er ute på er bygd rundt Skeleton Tree. I tre bolker spiller bandet syv av platens åtte låter. Den klart svakeste, “Rings Of Saturn”, er klokelig utelatt. Rekkefølgen er stokket litt på, men det som på plate oppfattes som et svakt handlingsforløp lider ikke under det. De tre første sangene er “Anthrocene”, “Jesus Alone” og “Magneto”, en mørk og forførende åpningstroika som mer enn signaliserer at dette skal bli en helt spesiell forestilling. Når Cave deretter fremfører “Higgs Boson Blues” gjør han publikum til sine trofaste medspillere. Dette handler ikke lenger kun om et rock’n’rollband på en scene, det handler om et fellesskap og et bånd mellom scene og sal.

Er det én ting som alltid har preget musikken til Nick Cave And The Bad Seeds er det at den er ekstremt dynamisk. Denne dynamikken er ikke blitt mindre tydelig med årene. Hvordan tempoet øker og saktner, instrumentene beveger seg inn i og ut av låtene med forskjellig trykk og grad av intensitet, hvordan Cave synger, skriker eller hvisker, og ikke minst hvordan lydbildet er åpent og luftig, er kjennetegn på hva bandet uttrykker fra scenen. “Higgs Boson Blues” er et godt eksempel, men det viser seg enda sterkere i de to neste sangene, “From Her To Eternity” og “Tupelo”. Disse er nøkkelkutt fra Caves to første album, helt andre typer komposisjon enn det han og primært Ellis lager nå. “From Her To Eternity” er vill, støyende og intenst deilig, like søkende og uberegnelig som i 1984.

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Nick Cave kan sin Elvis, og en av hans sterkeste låter noensinne er “Tupelo”. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

“Well Saturday gives what Sunday steals. And a child is born on his brothers heels. Come Sunday morn the first-born dead. In a shoe-box tied with a ribbon of red. Tupelo-o-o! Hey Tupelo! In a shoe-box buried with a ribbon of red.”

Den referansetunge sangen om Elvis Presleys fødsel under en storm i Tupelo, Mississippi er blant Caves virkelige mesterverk. Den er 32 år gammel, men i likhet med flesteparten av Caves låter er den usedvanlig slitesterk. Riktignok er den skrevet av de tidligere Bad Seeds-medlemmene Mick Harvey og Barry Adamson basert på en gammel blueslåt av John Lee Hooker, men det er en av Caves store signaturlåter. Om ikke konserten har vært bra inntil nå, så løfter taket seg med “Tupelo”. Den er et høydepunkt på enhver Cave-konsert, så også i går.

Sjekk også: Nick Caves 60 feteste låter

“Jubilee Street” fra Push The Sky Away tar oss tilbake til dagens Bad Seeds. Det er i mine ører en av bandets beste plater, og versjonen vi får servert her er adskillig hardere enn studioversjonen. Slik føyer den seg pent inn i rekken av “bråkete” låter og når sitt virkelige klimaks når bandet drar på med litt ekstra tempo.

Paradoksalt nok blir den nydelige “The Ship Song” fra The Good Son en skuffelse. For første gang under konserten blir Cave sittende ved pianoet gjennom en hel sang. Her tas alt helt ned i tempo og innlevelse, og sangen får lov til å være det den er: En nydelig ballade. Likevel oppfattes den som nærmest ubetydelig etter den vanvittige utblåsningen som ledet opp til og kulminerte med “Jubilee Street”. Desto hyggeligere at “Into My Arms” (fra The Boatman’s Call) er helt latterlig vellykket. Her ber Cave folk synge med, og han hevder at han trenger det.

Umiddelbart får jeg en tåre i øyekroken når Cave synger “I don’t believe in an intervensionist God”. Selv om “Into My Arms” er en uforfalsket kjærlighetsballade er det ingen tvil om at han føler at akkurat denne åpningslinjen har fått ny betydning etter sønnens død. Sangens universelle budskap om å “believe in love” fyller Oslo Spektrum, og det ER bare kjærlighet i salen der og da. Alt annet lukkes ute i fem minutter; all ondskap, alt hat, alt raseri… Mens Cave synger “Into My Arms” og vi synger med er verden et ubesudlet vakkert sted.

Sjekk også: Verdens beste ballader 2

“Girl In Amber” tar oss tilbake inn i Caves sorgprosess. Det er et av de mest gripende sporene fra Skeleton Tree, en sang som forteller om bunnløs sorg og fortvilelse, der tiden stopper opp og alt i tilværelsen mister sin mening. Den påfølgende “I Need You” er sangen der han erkjenner tapet av Arthur. Om ikke annet har han sin kone Susie, og hun har ham, selv om “nothing really matters on the night we wrecked like a train”. Jeg synes det er den svakeste av Skeleton Tree-låtene som spilles under konserten, men den er helt nødvendig for helheten og strukturen i forestillingen.

“On a gathering storm comes a tall handsome man, In a dusty black coat with a red right hand”… Nick Caves kanskje aller beste låt “Red Right Hand” (fra Let Love In) sletter all tvil om at dette er den beste Bad Seeds-konserten jeg har sett. Den låter alltid bra, og så til de grader også nå. Nick Cave er ikke akkurat noe mindre til vekkelsespredikant der han synger om denne enigmatiske skikkelsen som kanskje er Djevelen, som kanskje er døden selv: “He’s a ghost, he’s a god, he’s a man, he’s a guru”. Jeg nevnte dynamikk litt tidligere. Den blir aldri tydeligere enn her. “Red Right Hand” er så bra at jeg nærmest omkommer av lykke hver gang jeg hører den, og ja, det holdt på å gå galt i går igjen.

“The Mercy Seat” (fra Tender Prey) følger, og nå skal jeg hilse og si det er intenst. Sangen som fortelles fra perspektivet til en dødsdømt morder spent fast i den elektriske stol er en annen av Caves store signaturnumre. Helt ærlig synes jeg faktisk Johnny Cash gjorde den enda bedre enn Cave selv, men gårsdagens versjon er absolutt feilfri i sin fremføring, langt overlegen studioversjonen fra 1988.

Etter så mye død og elendighet er det tid for en slags frelse med de to avslutningssporene fra Skeleton Tree. “Distant Sky” (der den danske sopranen Else Torps bidrag vises på det store lerretet bak bandet) og platens tittelkutt symboliserer Cave og familiens tilbakekomst til en slags hverdag. De er også platens to peneste sanger, blant de mest melodiøse Cave (og Ellis) har skrevet. Det er ekstremt bevegende og sterkt å se Cave fremføre disse to sangene, og det er en helt riktig avslutning på konsertens hovedbolk.

Les også: Dig Deepers nye mesterverk

Nå gjenstår ekstranumre, og de er selvsagt hentet fra øverste hylle. “The Weeping Song” (fra The Good Son) er helt idiotisk bra, og Cave beveger seg nå ut i salen der han en gang for alle inntar rollen som yppersteprest. På “Stagger Lee” (kveldens eneste coverlåt, en såkalt “traditional” med usikkert opphav, hentet fra Murder Ballads) henter han noe sånt som 100 publikummere opp på scenen, og skaper på forunderlig vis en slags fest der oppe. Han er lekefull og smilende og ler av alle mobiltelefonene som spretter opp, mens han synger om halliken Stagger Lee som skyter og dreper Billy Lyons under en krangel. Det er oppsiktsvekkende at en så mørk sang kan fungere i en setting som denne, men slik er Cave. Han gjør kunst ut av det forferdelige i tilværelsen, og kunst kan (og bør) feires.

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Yppersteprest Nick Cave i The Church Of Saint Nick. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Helt til slutt kommer “Push The Sky Away”. Det er en sang hentet fra platen av samme navn, og den har en helt spesiell betydning for meg. Min far døde litt over en uke før platen kom ut i februar 2013, og etter en begivenhetsløs våkenatt kom jeg hjem til min kone som spilte den på repeat. Jeg rakk så vidt å hive i meg en liten frokost mens jeg hørte platen før jeg fikk telefon fra sykehuset om at jeg måtte komme. Da jeg ankom sykehuset var min far død, og jeg vil for alltid assosiere den dagen med særlig sangen “Push The Sky Away”. Så når Cave synger “I was riding, I was riding, The sun was rising up from the fields, I got a feeling I just can’t shake, I got a feeling that just won’t go away” blir det utrolig sterkt. Jeg synes det er en av Nick Caves aller vakreste låter, og når han nærmest hvisker frem tekstlinjen “push the sky away” får jeg gåsehud over hele kroppen.

Det blir en avslutning som er mer virkningsfull enn det meste jeg har sett fremført fra en scene. Jeg så The Bad Seeds i Stockholm for to år siden, og fikk “Push The Sky Away” som avslutning også da. I går tror jeg jammen det var enda bedre.

The Bad Seeds er et band det ikke finnes maken til. Med sin nåværende besetning har de kanskje aldri vært bedre, og jeg kan helt ærlig ikke huske å ha sett Cave selv i slik form. At Warren Ellis er hans høyre hånd, gjør for øvrig ikke innsatsen til de øvrige fem bandmedlemmene noe svakere. Særlig trommeslager Thomas Wydler (som har vært med lengst, helt siden 1985) gjør en formidabel jobb, men også Martyn P. Casey, Jim Sclavunos, George Vjestika og Toby Dammit skal ha sin del av æren for at dette låter så bra. Med Warren Ellis som en slags kapellmester fra Helvete, er Nick Cave And The Bad Seeds anno 2017 den sterkeste konsertbilletten som tenkes kan. La meg også legge til at lyden i Oslo Spektrum var helt eksepsjonelt god i går. Du kunne høre hvert ord Cave sang, og hver tone bandet spilte. Her har noen gjort en formidabel jobb!

“Some people say it’s just rock and roll, oh but it gets you right down to your soul”, synger Cave i “Push The Sky Away” og oppsummerer med de ordene egentlig alt jeg mener om denne konserten, og om rock som uttrykksform. Jeg tror samtlige som var til stede i går er helt enige med meg. Dette griper dypt, dypt inn i sjelen. Takk!

Her er for øvrig gårsdagens setliste som spilleliste i Tidal og Spotify:

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *