Det drar seg til. Nå er også Nick Cave 60 år gammel, et faktum som også minner oss om vår egen dødelighet. Men både livet og døden er forgjengelig, noe han smertelig erfarte da sønnen døde i en ulykke for noen år tilbake. Den tragiske hendelsen resulterte i det foreløpig siste albumet fra Nick Cave And The Bad Seeds, imponerende Skeleton Tree. Å skrive og spille seg gjennom den verste sorgen slik Cave gjorde her, gjør inntrykk.

Av den enkle årsak at jeg oppdaget Caves mørke univers først med The Bad Seeds’ debutalbum From Her To Eternity i 1984, har jeg utelatt musikk med The Birthday Party når jeg i anledning 60-årsdagen har samlet 60 Cave-innspillinger i én spilleliste.  Jeg har også utelatt Grinderman-prosjektet, en slags komprimert versjon av The Bad Seeds som jeg ikke helt har fått tak på. Heller ikke filmmusikken hans er representert på listen.

Her er 60 av mine desiderte favoritter fra en låtskriver og artist som er blant de mest særegne i faget, alle med The Bad Seeds. Caves dystre tekstverden er full av religiøs symbolikk og menneskelig fornedrelse, men har paradoksalt nok også en iboende skjønnhet. Du kan bruke måneder og år på å trenge gjennom materien og stadig oppdage nye lag av mening.

Musikalsk har The Bad Seeds med sine forskjellige besetninger alltid vært en naturlig forlengelse av Caves visjon. Blant tidligere medlemmer som også har gjort oppsiktsvekkende ting utenfor Bad Seeds kan vi for eksempel nevne Blixa Bargeld, Mick Harvey og Barry Adamson. Dagens besetning består av Cave, hans nærmeste fortrolige Warren Ellis, Thomas Wydler, Martyn P. Casey og Jim Sclavunos, samt de «assosierte» medlemmene George Vjestica og Toby Dammit.

Sjekk også: Den store høstspillelisten

Musikken har gjennom årenes løp vært variert i tyngde og intensitet, men aldri gitt ved dørene. Nick Cave ble nesten uforvarende superstjerne da han inviterte med Kylie Minogue som duettpartner på «Where The Wild Roses Grow» i 1995, men det gikk fort over. Han kunne aldri hoppet på popstjernevogna og har i stedet fortsatt å følge sin egen muse. Akkurat som tekstene kan være svært vakre, er musikken det til de grader også. Selv når bandet harver løs som verst er det en skjønnhet å spore, og i sanger av typen «The Weeping Song», «Into My Arms» og «As I Sat Gently By Her Side» er den desto mer åpenbar.

Det gjenstår å gratulere med 60-årsdagen til en av mine desiderte favorittartister og avslutningsvis minne om konserten i Oslo Spektrum 16. oktober. Jeg gleder meg!