Nå må folk høre etter – Asbjørn Ribe treffer blink nok en gang

Foto: Julia Naglestad
Asbjørn Ribe triumferer på sin fjerde norskspråklige plate, blått & grønt & gult. Foto: Julia Naglestad
Asbjørn Ribe 3000X3000 - Nå må folk høre etter - Asbjørn Ribe treffer blink nok en gang
Asbjørn Ribe
blått & grønt
& gult

(SkiPop)
6 out of 6 stars

Asbjørn Ribe er artisten alle vet hvem er, men ingen har hørt. OK, det er muligens ikke helt presist formulert, men en spissformulering som sier noe om tingenes ofte elendige tilstand. Uansett er det mer presist enn å si, tja… «i kontrast til operaen er bygget lyst og gjennomskinnelig» om Lambda, den mørke kolossen som skal huse Munchmuseet og Stenersensamlingen. At Asbjørn Ribe – i motsetning til Edvard Munch – ikke har et kjempestort publikum skyldes selvfølgelig flere ting, men for meg fremstår det som et kroneksempel på at verden også innen musikken kan være et særdeles urettferdig sted å befinne seg.

Asbjørn Ribe er både en dyktig låtskriver, sanger og musiker – tre for prisen av én der, altså. Armert med en varmende, nærmest trøstefull stemme og velklingende tangentspill presenterer han på sin nye plate blått & grønt & gult ti mer eller mindre fantastisk fine sanger om å være menneske. Han formidler kloke, velfunderte synspunkter på tilværelsen, fremført med lavmælt selvsikkerhet og godt hjulpet av musikere som vet hva de driver med. Selv om tittelkuttet handler om hvor vanskelig det kan være å dele livet med en annen person, kan flere av tekstlinjene overføres til hvor tungt det må være med alt strevet og all jobbingen som trengs for å bli hørt noen ganger: «Ett skritt frem og to tilbake er vel helt okay når du går baklengs?»

Nå er det heldigvis ikke slik at Asbjørn ikke har et publikum, men det burde vært større. Med fortid fra de to utmerkede bandene Number Seven Deli og Jim Stärk, i tillegg til at han har sluppet fem tidligere soloalbum (to på engelsk der han sang vesentlig dypere og grovere, tre på norsk), har ikke verden manglet muligheter til å høre musikken hans, men fremdeles kan han betraktes som en godt bevart hemmelighet for massene. En skandale, men kanskje, kanskje, kanskje kan blått & grønt & gult endre litt på det? Få ting ville vært mer fortjent.

Nå lager ikke Asbjørn Ribe musikk som truer med å bryte ned dører, det skal sies, men med lavmælt insisterende sang avleverer han sine tanker på en måte som gjør at det er umulig ikke å høre etter. På åpningssporet «Det gjør vondt» stiller han den tause majoritet til ansvar for all den stilltiende og massive fordømmelsen som kan ramme et menneske som har tråkket feil og er så uheldig å havne i offentlighetens søkelys.

Noe av det de sa om deg er sant
Men det ljuges for å gjøre det mer pikant
Alle gjør jo det iblant

Og det gjør vondt
Men du vet hvordan det er
Det gjør nok mindre vondt siden
Og det gjør vondt
Men nå er det som det er
Du får bite deg i leppa eller grine

Tenk på de ordene neste gang du æreskjeller noen du ikke kjenner på Facebook – eller som du faktisk kjenner, for den saks skyld! I «Bære stein» synger han på et annet vis om det å føle seg alene, om å dra lasset uten hjelp. Inspirert av gamle negro spirituals og chain gang-sanger er den en blues for de virkelig harde tak i livet:

Jeg ser du legger ut skinne på skinne
Fyller opp toget, legger i vei
Men under skinner må du først legge sviller
Og svilla sklir om den mangler stein

Du må bære stein, du må bære stein, du må bære stein

Det er blytungt og dystert og alvorlig, men det er heller ikke uten humor. Skal han korsfestes, vil han henge med god utsikt på en topp, synger Asbjørn, men siden det er flatt og landskapet er uten høyder, må han bære skikkelig mye stein før han kan spennes opp. Om Asbjørn som er fra det gudfryktige sørlandet her fremstår som blasfemiker overlater jeg til eventuelle teologer som leser dette til å bedømme. Selv synes jeg det er hylende morsomt formulert.

Les også: Gud og Jesus og sånt – teologisk spilleliste

Humor er i det hele tatt en vesentlig del av Asbjørns tekstunivers, et virkemiddel som gir kjærkommen motvekt til de tidvis alvorlige temaene han berører. Den er dog ikke til stede hele veien, og i «Pust» er den helt fraværende. Det er en sang til en person det rakner fullstendig for, og hadde det ikke vært for Asbjørns milde formaning om å «puste ut og inn» ville ikke mørket vært til å bære. At en så trist sang likevel kan bli så fin bunner kanskje i den uutalte empatien jeg noterer meg: «Du må bare gå og la ting ligge igjen», synger han, og det er all misèren til tross mulig å skimte et gløtt av lys der fremme et sted.

Som opptakt til blått & grønt & gult, det første nye albumet siden En glad mann fra 2015, har han sluppet et utvalg digitale singler, hvorav en, «Født av samme mor», ikke ble med til slutt. Det ble derimot – og heldigvis – den intenst nydelige «Ett skritt av gangen» som jeg tidligere har omtalt som «stillfaren, ettertenksom og fryktelig pen, velspilt og velprodusert og på sitt vis kliss naken, forsvarsløs og oppriktig» (…), «en kjærlighetssang blottet for utbredte klisjeer, og en uendelig fin oppvisning i god låtskriverkunst» Her er Asbjørn Ribe på sitt mest basale. Det er en form for urballade som i grunnen definerer ham som låtskriver og artist, en usedvanlig følsom komposisjon som rommer en kjærlighetserklæring så ærlig og oppriktig som det lar seg gjøre. Om det er albumets beste låt er jeg ikke sikker på, men den er nok den peneste.

En av årsakene til at Asbjørn så langt i karrieren ikke er blitt superstjerne – om man ser bort fra verdens generelle urettferdighet – er at sangene hans ofte trenger litt tid på seg. «Ett skritt av gangen» er nettopp en slik type sang, men blått & grønt & gult inneholder også noen skamløst fengende og ikke minst umiddelbare skapninger. Det allsangvennlige tittelkuttet er i så måte det mest utsøkte eksempelet. En slentrende melodi og en nynning som gjentas hele sangen gjennom er den tilsynelatende enkle oppskriften han har benyttet seg av, kombinert med et like enkelt arrangement. Det bare funker så utrolig bra. Teksten er også noe av det i særklasse fineste på hele platen, fra åpningslinjen «Blått og grønt og gult er fargene jeg trenger for å tegne dagene» til den avsluttende «Vi tar bildet vårt med lang lukkertid, det som står helt fast blir fanget inn». Med sin velutviklede formuleringsevne er Asbjørn en tekstforfatter man automatisk hører på, og koblet med en så iørefallende melodi som her snakker vi hitsingle i et parallelt univers.

«Nå er jeg elsket» er ikke mye snauere. Her er fløyelsmyke harmonier fra stjernelaget Thom Hell, Thomas Aslaksen og Jonas Alaska – som en organisk vri på 10cc-klassikeren «I’m Not In Love» – i en sang som namedropper Beach Boys og Elton John og John Lennon og Aretha Franklin og flere andre: «Jeg tror på Glenn Medeiros, Huey Lewis og the News, Marvin Gaye høres fornuftig ut…» Melodien er som skreddersydd for en eller flere av de nevnte, igjen umiddelbart fengende. Det gjelder også den fine «Siste gangen». Det er en litt Ron Sexmith-aktig, utrolig trist sang om et forhold som tar slutt der konklusjonen er drepende definitiv: «Det jeg skulle endra er vel en og annen ting, men jeg vil heller si farvel enn å gå i ring.»

Sistnevnte og «Forsiktig» ble sluppet som en dobbelt A-side-single (kun digitalt, så vidt jeg vet) i fjor sommer og selv om tematikken til dels er den samme er det spesielt «Forsiktig» som handler om hvor sårbare vi kan være:

Du skriker, jeg skriker
Vonde, harde, stygge ord
Forsiktig, forsiktig
Jeg tåler mindre enn du tror
Jeg tåler mindre
Enn jeg gjorde før

Blått & grønt & gult er en bandplate, spilt inn i tidligere Number Seven Deli-kollega Rune Bergs studio Lydbroderiet. Selve bandkjernen består – ved siden av Asbjørn på piano, wurlitzer, orgel og litt mer – av Annar By på gitar, Bjørn Holm på bass og Olaf Olsen på trommer, mens den nevnte korgjengen bidrar på halvparten av låtene. Andre gjester er Marte Wulff som korer på «Det gjør vondt», Lise Voldsdal og Ingunn Lien Gundersen på henholdvis stryk og blås, Kristian Kvalsvaag som bidrar med mandolin på den underlige sangen «Krabba» og selvsagt medprodusent og studiosjef Rune Berg på litt av hvert.

Men én sang spiller Asbjørn helt alene, den dypt vakre, halvannet minutt lange «Slutten» som, ja, du har rett, kommer helt til slutt. Den er spilt inn i Kolbotn kirke på husets eget orgel, og i løpet av to korte vers sier Asbjørn Ribe noe om hvordan livene våre tilhører evigheten:

Så fort kom enden
Alt var det slutt
Jeg som hadde tenkt
Det skulle vart litt til

Jeg vil angre ingenting
Det jeg gav og tok
Allting som har skjedd består
I en sang, en bok

Kall det gjerne en moderne salme. Det er en liten sang som oppsummerer en beskjeden popplate, men den oppsummerer også en hel livsgjerning om det er ønskelig. Og igjen, finnes det snev av rettferdighet i denne verden, blir «Slutten» en obligatorisk sang å ta med i betraktningen når begravelsesmusikk skal velges. Det siste for øvrig sagt i beste mening. Gratulerer med en aldeles praktfull plate, Asbjørn! You da man!

Les også: Asbjørn Ribes «Blomstre sent» og ni andre fantastiske tekster under lupen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.