Eksklusiv førpremiere på Hockneys nye discobanger «Pictures»

Foto: Øystein Klock
Hockney er Sigurd Fandango og Vegard Setrom, pluss en og annen god hjelper. Foto: Øystein Klock

Hockney
«Pictures»
(Mother Likes It
Records, single)
6 out of 6 stars

Jeg klarer ikke helt se for meg at «intellektuell» popmusikk kan gjøres bedre i 2020 enn det duoen Hockney med sine mange spennende samarbeidspartnere bedriver. Riktignok er Sjur Lyseid (som produserte to låter på Hockneys debutalbum) med sitt ferske og aldeles fortryllende The Little Hands Of Asphalt-album Half Empty helt der oppe og lukter på topplasseringen, men med den nye Hockney-singlen «Pictures» på øret må jeg bare beklage. Hockney tar kaka!

For dem som ennå ikke har oppdaget den oslobaserte duoen bestående av Sigurd Fandango og Vegard Setrom er jeg først av alt nødt til å henvise til det nokså plettfrie debutalbumet Vacation (anmeldt her). Fylt med tekster som lett kan oppfattes som pretensiøse, men som etter mitt syn er riktig så elegante, og melodier, musikalske detaljer og produksjon av en annen verden, var Vacation et av mine soleklare favorittalbum i 2018. Med foreløpig to singler ute fra det kommende andrealbumet blir jeg overrasket om ikke det også vil kunne nå Topp 10-lista mi med lekende letthet, så bra som disse er.

Den pastorale balladen «Cellophane» kom i fjor høst og koblet Simon & Garfunkel-strofer med trommemaskin, korpselementer og fanfarer, mens splitter nye «Pictures» som kommer i morgen er en discobanger av den typen franske Phoenix har glemt å skrive, med florlett 80-tallsmelodiføring og en saksofonsolo signert Bendik Brænne som er like cheesy som den er velplassert og på bemerkelsesverdig vis «riktig». (Jeg ber for øvrig om unnskyldning om noen skulle synes anførselstegnene mine i denne anmeldelsen er malplasserte, men jeg oppfatter dem i denne sammenhengen som nødvendige.)

Så altså, «intellektuell» popmusikk, hva er nå det for noe? Jeg er av den oppfatning at den gjerne balanserer på en sylskarp knivsegg der litterære eller andre kunstneriske referanser ofte, men ikke alltid blander seg med musisering av den teknisk plettfrie skolen, ofte, men ikke alltid med et ben plassert et eller annet sted i jazzmusikkens verden. Det kan argumenteres for at så ulike artister som Steely Dan, Radiohead, Lloyd Cole, A Tribe Called Quest og Phoenix er intellektuelle i tilnærmingen til faget sitt. Alle disse kan lett avfeies som pretensiøse tullebukker, men poenget er at arbeidsmetodene deres skiller seg en smule fra tilnærmingen som ligger til grunn for hitlåter som «Rock’n’Roll Music», «Love Me Do», «Take On Me», «Oops!… I Did It Again» og «In Da Club», for å ha nevnt noen få eksempler på det motsatte.

Sigurd Fandango, den ene halvdelen av Hockney, tjener til daglig pengene sine som pressefotograf, så hvorfor skulle han ikke kunne skrive en sang om faget sitt? «Pictures» tar oss inn i det gode gamle mørkerommet der bildet som kommer til syne i fremkallingsvesken benyttes som en metafor for et flyktig minne av en person fortellerstemmen har møtt, i dette tilfellet med amorøse hensikter der han ender med å sitte i baksetet til begivenhetene. I mine øyne er dette helt usedvanlig godt teksthåndverk, utspekulert elegant og velformulert, og musikken? Milde himmel, det er fint.

Hockney fortsetter samarbeidet med produsent Kenneth Ishak som er en trollmann i studio, for ikke å snakke om Sean O’Hagan (kjent fra Microdisney, The High Llamas og Stereolab). Denne gangen har de to produsert i kompaniskap, Sean har også arrangert sangen, og han spiller tangenter sammen med Vegard Setrom, altså andre halvdel av Hockney. Vegard spiller også en ordentlig groovy bass som gir meg visse assosiasjoner til Level 42 og Mark King som jeg lett kunne beskrevet som ubehagelige om det ikke var for at jeg prøver å kvitte meg med gamle musikalske fordommer.

Men først og fremst er «Pictures» tre og et halvt minutt ellevilt fengende, superfet dansemusikk forkledd som popmusikk eller omvendt. Det er en låt til å bli glad av, en låt til å møte våren med, en låt som sin melankolske tekst til tross fungerer som en musikalsk lykkepille du får helt reseptfritt. Hockney, mine damer og herrer: Popmusikk av format!

Sjekk også: Er dette årets beste poplåt?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.