Fantastiske tekster – del 5

Foto: Gisle Bjørneby
Asbjørn Ribe er mannen bak gromlåta «Blomstre sent». Foto: Gisle Bjørneby

Som jeg skrev da jeg startet denne serien hviler ikke popmusikken på de store lyrikeres vinger. Det er nok av eksempler på det motsatte, fra «Mamma Mia» til «Pinne for landet». Flaue saker? Det kan du vel trygt si. Nå skal det sies at nivået hevet seg kraftig for Björn Ulveaus og Benny Andersson i ABBA etter hvert, men «Mamma Mia», «Ring Ring» og «I Do, I Do, I Do, I Do, I Do» er vel alle eksempler på at det var litt vei igjen å gå.

Men så har du den gjengen som opererer i den andre enden av skalaen. De store tekstforfattere og singer/songwritere som Leonard Cohen, Bruce Springsteen og nobelprisvinner Bob Dylan er nå én ting, men du har også alle de som prøver og prøver og innimellem får til veldig gode ting. Det kryr av gode tekster innen popmusikken for den som leter, og for meg er det en stor glede å lese/høre dem.

Derfor denne serien hvor jeg går gjennom ti og ti tekster jeg av forskjellige årsaker setter pris på og er glad i. De kan være svært forskjellige både i form og innhold, men det de har felles er at de løfter de ledsagende melodiene til et nytt nivå. Samspillet mellom toner og ord kan neppe overvurderes, og her kommer ti eksempler på hvor bra det kan gå. De ti låtene føyes selvsagt også til en egen spilleliste som vokser for hvert nye avsnitt i serien og er plassert øverst i listen.

Er du interessert i å lese de fire foregående innleggene om fabuloso tekster finner du dem her:
Fantastiske tekster 1
Fantastiske tekster 2
Fantastiske tekster 3
Fantastiske tekster 4

Asbjørn Ribe – «Blomstre sent»
fra albumet En glad mann (2015)

Tekst: Asbjørn Ribe
Musikk: Asbjørn Ribe

Tekstutdrag:
Jeg lover jeg skal blomstre sent, om i det hele tatt
Jeg ser at det drøyer, men det har jeg alltid sagt
En må jo bli den siste, som blomstrer helt til slutt
Og er du nærmere slutten, er du vel nærmere Gud
Eller nærmere fortapelsen, hvis du tror på den
Eller nærmere stillhet, om du tror på ingenting

Asbjørn Ribe er en av Norges best bevarte hemmeligheter, en sliter av en singer/songwriter fra Birkeland utenfor Kristiansand. Han har bakgrunn fra de to fine bandene Number Seven Deli og Jim Stärk samt laget flere soloplater, de første av dem under artistnavnet Ornand Altenburg som er hans to mellomnavn. Da han i 2009 begynte å skrive på norsk valgte han å bruke navnet Asbjørn Ribe og ga platen den humoristiske tittelen Ornand vet hvordan.

«Blomstre sent» er fra hans tredje og foreløpig plate under eget navn, En glad mann fra 2015, og min soleklare Ribe-favoritt. Det er en sang om aldri helt å fullbyrde sitt potensial, om å «blomstre sent», som han uttrykker det, om noen gang.

Jeg lover jeg skal blomstre sent, om i det hele tatt
Så dere, ikke stå og vent, det tar den tid det tar 
Folk vil jo aller helst bli sett og forstått
Så de fyrer av alt kruttet sitt, og så går det trått
Men jeg har fortsatt nista mi og ammunisjon
For jeg har tenkt at jeg skal bli noe stort en dag for noen

Gjennom i alt syv vers følger vi fortellerens moderate ambisjoner i livet. Han er ikke komfortabel med å køle på med alt han har og synes å mene at alt i verden har et ufullendt potensial, det være seg innen kjærligheten, mestringen, arbeidslivet eller simpelthen livet selv. «Nye, vakre ting ved meg skal synes bit for bit, du får to kilo godhet for hvert kilo slit, og vi skal bli et magisk par», sier han og nærmest garanterer at det beste ennå ikke har vist seg.

Vers for vers bygger sangen seg opp, den tar til i tempo og intensitet, instrumenter kommer inn et etter et, og særlig Nils Øklands fiolin gir fin koloritt. Men så, i vers nummer seks, begynner det å knake i sammenføyningene hos vår mann. «Og sant og si så tror jeg nok at sjansen min har gått», sier han i en innrømmelse om at han kan ha hatt et litt vel slækt forhold til tilværelsen, vel å merke uten at han lar seg affisere altfor sterkt: «Så får du heller le av meg, si morsomme ting, om alt jeg trodde skulle bli, og så ble det ingenting.»

I det siste verset vender han tilbake i en slags triumf, og det er her Asbjørn virkelig slår den endelige spikeren i dette byggverket av en sang.

Jeg lover jeg skal blomstre sent, om i det hele tatt
I drømmen springer jeg hardt ut, og vokser høyt og rakt
Ja, den dag jeg foldes ut er det ikke lenger tvil
Hvert likegyldig fjes blir til beundrende smil
En annerledes skjønnhet, ingen før visste hva var
Men alt det ligger foran, til den dagen jeg er klar

«Blomstre sent» er rett og slett en veldig klok sang som tar et lunt oppgjør med vårt til dels ekstreme prestasjonssamfunn der krav og forventninger gjør at mange går mentalt til grunne. Noen ganger handler faktisk livet også om å myse mot solen, lukte på blomstene og bare være til, gjerne sammen med dem du er glad i. Er det noe denne sangen sier er det nettopp dette.

Men så kan man lure da, på Asbjørn Ribes eget ambisjonsnivå som synes høyere enn hva tilfellet er for fortellerpersonen i sangen. Når du hører et så velkomponert stykke tekst og musikk som dette, skjønner du at mannen bak krever en betydelig perfeksjon av seg selv, og han har vært heldig å få noen av landets fineste musikere med seg på innspillingen. Det er nemlig ikke utelukkende hans egen fortjeneste at «Blomstre sent» låter så fint som den gjør. Med seg på laget har han Rune Berg på elektrisk gitar, Annar By på akustisk gitar, allerede nevnte Nils Økland på fele, Bjørn Holm på bass og Olaf Olsen på trommer, og i koret finner vi Thom Hell, Thomas Aslaksen og Venke Knutson. Det er ikke bare bare å samle en bedre gjeng enn denne.

Prefab Sprout – «Faron Young»
fra albumet Steve McQueen (1985)

Tekst: Paddy McAloon
Musikk: Paddy McAloon

Tekstutdrag:
The sunset makes a fence out of the forest

 

Jeg har litt vanskelig for å kunne bedømme nøyaktig hva Paddy McAloon prøver å si i teksten til «Faron Young», men tekstlinjen «the sunset makes a fence out of the forest» er en av de fineste jeg vet om og alene nok til at sangen fortjener en plass blant disse fantastiske tekstene jeg skriver om. Som mange vil vite er Faron Young navnet på en gammel amerikansk countrysanger som var kjent for blant annet «Hello Walls» og «Four In The Morning». Nettopp «Four In The Morning» er viktig i denne sammenhengen, da refrenget går «You give me Faron Young four in the morning», og på slutten blir til «Forgive me, Faron Young, four in the morning».

«Antiques!», roper Paddy innledningsvis og fortsetter «Every other sentiment’s an antique, as obsolete as warships in the Baltic».

Nå var antageligvis ikke krigsskip gått spesielt mye ut på dato i 1985 da «Faron Young» ble utgitt, ei heller er det umoderne i dag, men du må da innrømme at det er et godt rim? Det er ikke ofte noen er barske nok til å lage rim på «antique» og «Baltic», og jeg synes det funker fint.

Jeg tror sangen handler om at fortellerpersonen på blomstrende vis forsøker å forklare eller kanskje til og med unnskylde oppførselen som ligger til grunn for et samlivs- eller kjærestebrudd. Han sitter i bilen og kjører på en snorrett vei mens radioen går, og når klokken er fire på natta er det altså tid for litt Faron Young.

Innen så skjer maler Paddy vakre bilder av det han ser og det han tenker:

Late sky
Like an all night radio station without morning
Like stumbling on Pearl Harbour without warning
You offer infrared instead of sun
You offer bubblegum
You give me Faron Young four in the morning

Så til det virkelige godverset:

The sunset makes a fence out of the forest
But here I am with head inside the bonnet
I’ve lost just what it takes to be honest

Her ligger nøkkelen til teorien om hva teksten betyr, men jeg kan så absolutt ta feil. Det er antagelig helt greit for Paddy. Mange av tekstene hans er tålelig rett frem og enkle å tyde, men i starten av karrieren var han hakket mer tvetydig og subtil. «Faron Young» er et godt eksempel på det. Det er for øvrig åpningssangen på den mest anerkjente av alle Prefab Sprouts nydelige plater, Steve McQueen. Den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg første gang jeg hørte den, et inntrykk som er like sterkt i dag, snart 33 år senere.

Billy Joel – «Scenes From An Italian Restaurant»
fra albumet The Stranger (1977)

Tekst: Billy Joel
Musikk: Billy Joel

Tekstutdrag:
A bottle of red, a bottle of white
Whatever kind of mood you’re in tonight

 

The Stranger var det første Billy Joel-albumet som ble produsert av Phil Ramone, et samarbeid som varte frem til The Bridge i 1986. De fire foregående platene hadde vært moderate suksesser, men med The Stranger eksploderte det. Billy Joel ble superstjerne med en plate som inneholdt fire hitsingler; «Just The Way You Are», «Movin’ Out (Anthony’s Song)», «Only The Good Die Young» og «Vienna/«She’s Always A Woman». Platens største stund er likevel den nesten åtte minutter lange «Scenes From An Italian Restaurant», en episk komposisjon inndelt i flere partier, og som sveiper innom barjazz, storbandjazz og dixielandjazz, men er like mye pop og rock’n’roll. Joel har fortalt at han var inspirert av side 2 på The Beatles’ Abbey Road da han skrev «Scenes From An Italian Restaurant», og det høres. Det er også den sangen han er mest fornøyd med å ha skrevet i hele sin karriere.

Teksten er minst like oppsiktsvekkende som den ambisiøse komposisjonen, og spiller så til de grader på lag med musikken. Billy Joel og produsent Phil Ramone bruker de forskjellige instrumentene til å bygge opp under forskjellige elementer i de små scenene fra den italienske restauranten tittelen refererer til.

Teksten forteller to historier. Den første delen – som også hentes igjen i det siste verset – handler om to gamle klassekamerater som møtes for første gang på mange år i den italienske restauranten. Den andre delen handler om Brenda og Eddie – som mange år senere ble brukt som hovedpersoner i musikalen Movin’ Out fra 2002, basert på Joels sanger.

A bottle of red, a bottle of white
Perhaps a bottle of rosé instead?
We’ll get a table near the street
In our old familiar place
You and I, face to face

Gjennom de to første versene beskriver Billy Joel innledningsvis opptakten til møtet mellom de to klassekameratene før et instrumentalparti danner en bro til det faktiske møtet. Nye instrumentalpartier følger, før vi stifter bekjentskap med Brenda og Eddie og serveres historien om hvordan det går med dette paret som var «the king and the queen of the prom».

Brenda and Eddie were the popular steadys
And the king and the queen of the prom
Riding around with the car top down and the radio on
Nobody looked any finer or was more of a hit at the Parkway Diner
We never knew we could want more than that out of life
Surely Brenda and Eddie would always know how to survive

Selvsagt går det ikke så bra med Brenda og Eddie når de blir voksne og hverdagen melder seg. Billy Joel beskriver med fortellermessig entuasiasme hvordan det går når paret til alles forbauselse gifter seg, kjøper leilighet, begynner å krangle når økonomien skranter, skilles og ikke tør flytte hjem av frykt for hva deres gamle skolekamerater vil komme til å si.

We always knew they would both find a way to get by
That’s all I heard about Brenda and Eddie
Can’t tell you more than I told you already

«Scenes From An Italian Restaurant» er en mektig komposisjon og Billy Joels muligens største bragd. Han har skrevet noen perler i tidens løp, men det spørs om noen overgår denne. Det ble i mange år spekulert i hvilken restaurant Joel hadde latt seg inspirere av til sangen, og i forbindelse med 30-årsjubileumsutgaven av The Stranger ble han intervjuet på en DVD som fulgte med der han kunne røpe at det var Fontani di Trevi på den andre siden av gaten for Carnegie Hall. Her spiste han regelmessig i forbindelse med en konsertserie sommeren 1977. Replikken «A bottle of h red, a bottle of white, whatever kind of mood you’re in tonight» stammer fra en av kelnerne på restauranten en kveld han skulle bestille. Det er en god linje.

Trisha Yearwood – «The Song Remembers When»
fra albumet The Song Remembers When (1993)

Tekst: Hugh Prestwood
Musikk: Hugh Prestwood

Tekstutdrag:
After I’d forgotten all about us 
The song remembers when

 

Kjenner du ikke «The Song Remembers When» fra før er det likevel ingen poeng å hente for å gjette at den handler om at musikk har i seg en kraft som umiddelbart kan føre oss tilbake i tid og sted, til et helt konkret minne. Tittelen er på ingen måte subtil, men går rett til kjernen av sangen.

«The Song Remembers When» er skrevet av den profesjonelle låtskriveren Hugh Prestwood som har skrevet sanger gjort av blant annet Judy Collins, Randy Travis, Collin Raye, Alison Krauss og Highway 101, men aller mest kjent er han for denne som han vant en Grammy for i 1994. «The Song Remembers When» ble først spilt inn av Kathy Mattea, men luket ut av albumet hun jobbet med og spilt inn av Trisha Yearwood som la den som tittelkutt på sitt tredje album og gjorde den til en stor hit.

Rent bortsett fra at det er en udiskutabelt nydelig låt, tror jeg også en del av suksessen kan tilskrives teksten. «The Song Remembers When» minner oss på noe av det fineste man kan si om musikk, at den har denne utrolige evnen til å transportere oss til et annet sted på null komma svisj og sette oss i en sinnstilstand som kan være god eller vond, men som uansett vekker sterke minner og resonnerer med enorm kraft i oss. Beskrivelsen av Øyeblikket – med stor Ø der, ja – er spot on: «When I heard that old familiar music start, it was like a lighted match had been tossed into my soul.» Det er akkurat slik det er, det er som om sjelen rystes når musikken treffer deg og minnene strømmer på, fullkomment uannonsert.

I sangen forteller jeg-personen om at hun rammes av minnene om et forhold hun trodde for lengst var forbi og som får henne til å innse at det kanskje var en forhastet avgjørelse. Gjennom fortellingens gang avslører hun at sangen hun hører på radioen husker hvorfor hun gjorde det slutt, om hun selv ikke gjør det. Teksten har en del nydelige vendinger der hun undres over hvordan hun kunne ha brent broene bak seg, men aller finest er beskrivelsen av selve minnet:

We were rolling through the Rockies 
We were up above the clouds 
When a station out of Jackson played that song 
And it seemed to fit the moment 
And the moment seemed to freeze 
When we turned the music up and sang along 
And there was a God in Heaven 
And the world made perfect sense 
We were young and were in love 
And we were easy to convince 
We were headed straight for Eden 
It was just around the bend 
And though I have forgotten all about it 
The song remembers when

Det høres ut som verdt å ta vare på, om ikke annet så i hjertet. «The Song Remembers When» sier noe om hvordan musikk kan være som en portal til fortiden, og at vi noen ganger kan ha behov for en slik mental avstikker.

Kate Bush – «Running Up That Hill (A Deal With God)»
fra albumet Hounds Of Love (1985)

Tekst: Kate Bush
Musikk: Kate Bush

Tekstutdrag:
C’mon, baby, c’mon darling
Let me steal this moment from you now
C’mon, angel, c’mon, c’mon, darling
Let’s exchange the experience, oh

 

Hva ville skjedd om en mann og en kvinne kunne bytte roller? Ville kjønnene da forstå hverandre bedre? Det er Kate Bush’ teori som hun lanserte i sangs form med «Running Up That Hill (A Deal With God)». Hun er en usedvanlig tekstforfatter, og denne er blant hennes mest særegne med det storslagne og voldsomme refrenget:

And if I only could
I’d make a deal with God
And I’d get him to swap our places
Be running up that road
Be running up that hill
Be running up that building
Say, if I only could, oh…

Det er noe triumferende og majestetisk over disse linjene som tas perfekt igjen både i musikken og måten Bush synger på. Produksjonen har så til de grader tålt tidens tann, og det var derfor litt underlig at hun laget en ny versjon i forbindelse med avslutningsseremonien til sommer-OL i London i 2012. Hun brukte da backingtracket fra den utvidede utgaven (extended version) fra 1985 og la på ny vokal. At hun derimot ble forespurt av de olympiske leker om bruk av sangen gir all mening med tanke på den jublende grunntonen, men den originale albumversjonen (første single fra albumet Hounds Of Love) holder i massevis.

«I was trying to say that, really, a man and a woman, can’t understand each other because we are a man and a woman. And if we could actually swap each others roles, if we could actually be in each others place for a while, I think we’d both be very surprised», har Bush forklart om sangens tematikk. Det er en besnærende tanke. Det vanlige i slike sammenhenger er også å inngå en pakt med Djevelen, men hun foreslår i stedet å inngå en pakt med Gud. Det er noe fint over dette, som signaliserer det gode i menneskene snarere enn det motsatte, at dette ville vært et eksperiment alle involverte ville være tjent med.

You don’t want to hurt me
But see how deep the bullet lies
Unaware I’m tearing you asunder
Ooh, there is thunder in our hearts
Is there so much hate for the ones we love?
Tell me, we both matter, don’t we?

Et samliv eller en relasjon er ikke enkel å hanskes med, og vi sårer hverandre til stadighet uten å være klar over det. Hadde vi kunnet bytte plass en kort stund ville vi altså som mennesker tjent på det. Ikke bare har Kate Bush et godt poeng, hun har også en helt spesiell evne til å sette ord på det hun vil si. Dette med å løpe opp en vei, en bakke og en bygning rimer godt med den stigende vanskelighetsgraden to mennesker kan stå overfor når det gjelder å kommunisere med hverandre. Gjør man den dealen med Vårherre, løper man altså «with no problem», som hun synger litt ut i sangen.

Kate Bush måtte for øvrig endre sin opprinnelige tittel «Deal With God» til «Running Up That Hill» da plateselskapet hennes var urolig for at singlen ikke ville bli spilt i spesielt religiøse land. Imidlertid endte det med et lite kompromiss da albumet Hounds Of Love ble utgitt og sangens fulle tittel der ble til «Running Up That Hill (A Deal With God)».

Neville Brothers – «Sons And Daughters»
fra albumet Brother’s Keeper (1990)

Tekst: Art Neville, Malcom Burn, Lorraine Neville, Arthel Neville, Ian Neville
Musikk: Art Neville, Malcom Burn, Lorraine Neville, Arthel Neville, Ian Neville

Tekstutdrag:
It’s freedom of speech – as long as you don’t say too much

 

I dette minnerike sporet fra Neville Brothers’ enestående album Brother’s Keeper leser Art Neville det jeg antar primært er hans eget dikt, selv om også kona, begge barna og produsent Malcolm Burn er kreditert for både tekst og musikk. Her møter vi en ung mann som er dømt for en forbrytelse han ikke har begått og pålagt «352 years of hard labor in Angola prison», det beryktede høysikkerhetsfengselet Louisiana State Penitentiary, best kjent som Angola.

Den unge mannen er på feil sted til feil tid:

Young man on his way home from the market,
Just enjoying a beautiful afternoon
Gets kinda dark, sun just set

There’s these other young men standing
On the corner, nothing to do, just hangin’ around
They’re passing out their weapons to each other:

brass knuckles – pipes – chains – half a bricks 
                                         – broken bottles – switchblades

Vi får ikke vite hva som skjer, men det er åpenbart at noen er drept og at den unge mannen som er på vei hjem blir arrestert og dømt for forbrytelsen han ikke hadde noen del i. Art Neville har fortalt om sangen at han selv kjenner til folk som sitter uskyldig dømt i Angola, men at han kun har brukt Louisianas statsfengsel som eksempel på et større juridisk problem. «…it could apply to many people in the United States who are innocent but held in prison because they don’t have the funds to be represented properly», sa han til The New York Times da han ble intervjuet om Brother’s Keeper.

«Sons And Daughters» har en dyster uhyggestemning, eminent produsert og arrangert av Malcolm Burn i samarbeid med brødrene: Art, Aaron, Charles og Cyril. Den åpner med et enkelt tromme/rytmetema som varer gjennom mesteparten av de fem minuttene den varer, og Art som forteller den mørke historien, før han tar tankerekken videre og filosoferer over hvordan nasjonen holdes i sjakk – «hypnotized and hysterical, screaming for blood and justice» – gjennom skremselspropaganda og polarisering. Omtrent som i dag, 28 år senere, med andre ord.

Men så, spår Art, vil det komme en dag, fordi sannheten vil frem, og rennende vann lar seg ikke stoppe. En kassegitar kommer inn og «åpner» lydbildet med en sårt tiltrengt melodi, og Art proklamerer:

You can’t stop running water
You can’t kill the fire that burns inside
Don’t deny our flesh and blood
And don’t forsake our sons and daughters

It’s freedom of speech – as long as you don’t say too much

I think we’re all runnin’ thinkin’ that we can hide
I think we’re runnin’ to get away
But sooner or later we gonna realize
We gonna meet up with the truth face to face

Vi er der kanskje ikke ennå. Fremdeles sitter uskyldig dømte kvinner og menn i fangenskap over hele kloden, uskyldig dømt eller dømt etter fabrikkerte anklager, men hvor håpløst det enn kan se ut tror jeg som Art på at en bedre verden er mulig, at den en dag vil komme. Når det skjer skal vi spille «Sons And Daughters (Reprise)» som dukker opp mot slutten av Brother’s Keeper og som er orkestrert med fullt band, gospelkor og et jublende øs.

Dave Alvin – «From A Kitchen Table»
fra albumet Blackjack David (1998)

Tekst: Dave Alvin
Musikk: Dave Alvin

Tekstutdrag:
And I still work the same job
Just live with my mom for free
‘Cause ever since the old man passed on
It just got harder to leave

 

En av Dave Alvins aller fineste sanger er «From A Kitchen Table», om en mann ingen trenger, slik Frode Grytten ville formulert det. Vi møter en godt voksen mann som sitter ved kjøkkenbordet og skriver brev til en ungdomsflamme som for lengst har flyttet bort fra småbyen der han selv er stuck.

I hope this letter finds you
Wherever you may be
‘Cause I mailed some a while back
And they were all returned to me
Ain’t nothin’ I can tell you ’bout the hometown
Everything changes, but nothing’s new
Just Sunday night at the kitchen table
Finishin’ a beer and thinkin’ of you

Fortellerpersonen er han som ble igjen, han som manglet ambisjoner og heller valgte det trygge. Det var kanskje ikke en gang et bevisst valg – «det bare ble slik» – og nå sitter han der, ensom, trist og patetisk, godt voksen, og han bor attpåtil hjemme hos moren sin. Faren døde for en tid tilbake, og da ble det enda vanskeligere å flytte. Han har den samme jobben som han alltid har hatt, som neppe gjør ham rik, men han slipper i det minste å betale for seg hjemme.

Mens han sitter ved kjøkkenbordet minnes han noen av de gode øyeblikkene han delte med jenta han skriver til, og vi får ikke en gang vite om de var kjærester eller ikke.

Well I heard a rumor that you got married
Though you swore that you never would
I guess you finally got your own kids now
You ever tell ’em ’bout the old neighborhood?
Like the time we stole your dad’s car
Drove all night down Imperial Highway
You kept sayin’ «Maybe we should turn around», 
And I said «It don’t take much to get away»

Han har ikke så mye mer på hjertet akkurat i kveld og avslutter med den mest hjerteskjærende innrømmelsen av dem alle: «I just hope that this letter finds you, but until then I’ll just keep it with me.»

«From A Kitchen Table» er muligens fiksjon, men hvor mange slike skjebner finnes ikke? Dave Alvins sang er en dypt empatisk skildring av det å leve alene og ønske seg bort, gjerne tilbake i tid, vel vitende om håpløsheten i det hele og en profetisk visshet om at dette livet ikke vil endre seg. Vi kan bare forestille oss hvordan denne mannen får det når moren en dag dør og han blir sittende igjen uten noen til selskap. Det er en på alle måter sørgelig, men også nydelig, sang.

Van Morrison & The Chieftains – «Carrickfergus»
fra albumet Irish Heartbeat (1988)

Tekst: Ukjent
Musikk: Ukjent

Tekstutdrag:
So I’ll spend my days in endless roving,
Soft is the grass and my bed is free.
Oh to be home now in Carrickfergus,
On the long road down to the salty sea

 

Som med så mange gamle irske sanger er også opphavet til «Carrickfergus» i høyeste grad usikkert. Det er skrevet utallige artikler og sikkert også bøker med teorier. Melodien er sporet tilbake til den irskspråklige sangen «Do Bhí Bean Uasal» som er tilskrevet poeten Cathal Buí Mac Giolla Ghunna som døde i 1756. Der har du et navn å si fort ti ganger på rad. I fylla.

Melodien kan selvfølgelig godt være enda eldre også. Tekstopphavet er minst like uklart, og det finnes flere forskjellige tekster, både på irsk og engelsk. For ytterligere å forvirre kan vi nevne at sangen «The Water Is Wide» har samme melodi og at deler av teksten er mer eller mindre identisk med «Carrickfergus».

Med mindre du er tungt arkeologisk interessert bør du altså konsentrere deg mindre om hvor teksten – og melodien – stammer fra og mer om innholdet. Irene har sans for drama, og «Carrickfergus» fortelles fra ståstedet til en ekte mannlig drama queen. Han lengter hjem til sin elskede i Carrickfergus (lengsel er også veldig irsk), og skulle gjerne svømt over det dypeste hav for å være tilbake ved hennes side, men:

The sea is wide and I can’t swim over
And neither have I wings to fly
I wish I could find me a handy boatman
To ferry me over to my love and die

Finner han tilbake til sin elskede kan han saktens dø lykkelig, men i stedet er han en rastløs sjel – «a rover» – på evig vandring: «Soft is the grass and my bed is free.»

Sangen er lengselsfull og dypt sentimental og tar nostalgi på det dypeste alvor. Med poetisk treffsikkerhet er den et slags farvel til livet, men samtidig en feiring av livet, et tilbakeblikk både på gode og onde dager som om ikke annet er levd i frihet. Det siste verset er det endelige, nydelige farvel:

I’m drunk today and I’m rarely sober,
A handsome rover from town to town.
Oh but I am sick now and my days are numbered
Come all ye young men and lay me down

«Carrickfergus» finnes selvfølgelig i utallige versjoner, men jeg er fryktelig glad i Van Morrison og The Chieftains’ lidenskapelige tolkning fra samarbeidsalbumet Irish Heartbeat. Blant mange såkalte «traditionals» er den et klart høydepunkt.

Linda Ronstadt & Emmylou Harris – «1917»
fra albumet Western Wall: The Tucson Sessions (1999)

Tekst: David Olney
Musikk: David Olney

Tekstutdrag:
Hold me ‘neath the Paris skies
Let’s not talk of how or why
Tomorrow’s soon enough to die
But tonight the war is over

 

«1917» er skrevet av den utmerkede låtskriveren David Olney, og i hendene på Emmylou Harris og Linda Ronstadt skinner den som det fineste gull. Det vil si, det er Emmylou som har hovedvokal på dette sporet fra den nydelige Western Wall-platen de gjorde sammen i 1999. Linda synger treffsikker harmonivokal, og på slutten løftes sangen til himmels med hjelp fra Kate og Anna McGarrigle som sammen med Emmylou og Linda utgjør det perfekte englekor – attpåtil på latin.

Men jeg foregriper begivenhetenes gang. «1917» er en sang fortalt fra en prostituerts ståsted i Paris. Som de fleste vet er 1917 året da amerikanerne ble involvert i den første verdenskrig, og mens skyttergravkrigen raser på fronten både i Frankrike og Belgia, er Paris byen der soldatene drar på permisjon.

The strange young man who comes to me
A soldier on a three day spree
He needs one night’s cheap ecstasy
And a woman’s arms to hide him
He greets me with a courtly bow
And hides his pain by acting proud
He drinks too much and he laughs too loud
How can I deny him?

David Olney er en låtskriver som bedre enn de aller fleste gir lytteren en følelse av tilstedeværelse. Med hans ord blir denne fortellingen om to unge mennesker som kun møtes én gang så utrolig virkelig – hun en prostituert, han en soldat som kanskje skal dø i morgen. Sangen er fullkomment fri for sentimentalitet, men skildrer likevel med både ydmykhet og fintfølelse det frikvarteret den prostituerte kan tilby. Dette er ikke Olneys forsøk på å tegne et bilde av «den lykkelige hore», men fra hennes ståsted er det likevel slik at hun føler at hun bidrar på den måten hun best kan, ved å tilby kroppen sin og noen øyeblikk fylt med kjærlighet. Hun vet hva soldatene gjennomgår i skyttergravene, at sjansen for at de skal komme hjem igjen er minimal og at sjansen for å komme uskadet hjem igjen er enda mindre, både fysisk og psykisk. I morgen kan den unge mannen som oppsøker henne være lemlestet, og spørsmålet «How can I deny him?» er ikke retorisk ment.

I det lille værelset hennes prøver den unge soldaten på keitete vis å være så galant og respektfull han kan:

He puts two roses in a vase
Two roses sadly out of place
Like the gallant smile on his haggard face
Playfull I tease him

Det nestsiste verset er fullt av omsorg, og er kanskje siste gang soldaten vil oppleve ømhet når hun etter akten bare holder rundt ham. Det er så man får lyst til å grine:

We make love too hard, too fast
He falls asleep, his face a mask
He wakes with the shakes and he drinks from his flask
I put my arms around him

Med det forlater David Olney de to unge elskende og forflytter seg til de faktiske forhold. Han kommenterer hvordan soldatene dør i skyttergravene og i luften, hvordan de dør så plutselig og så raskt at det ikke er tid til å by dem en anstendig grav, og hvordan den gamle verden går opp i flammer. Det aller sykeste – som han ikke sier – er kanskje at det knapt tok 20 år etter krigens slutt før Europa på nytt kastet seg med all sin makt mot avgrunnen.

Englekoret med Emmylou, Linda, Kate og Anna som kommer inn til slutt gjør sangen fullkommen, men jeg må også trekke frem Paul «Wix» Wickens’ franske trekkspill som gir den helt rette parisiske stemningen. Denne versjonen av «1917» er ren perfeksjon, på absolutt alle vis.

deLillos – «Sveve over byen»
fra albumet Hjernen er alene (1989)

Tekst: Lars Lillo-Stenberg
Musikk: Lars Lillo-Stenberg

Tekstutdrag:
Jeg ønsket å fly ned trappen og ut på gaten
Og opp i luften
Høyt over hus og trær
Jeg steg til værs og så ned på byen

J49A7292 1024x683 - Fantastiske tekster - del 5

 

Lars Lillo-Stenbergs sang om selvmordstanker er blitt en norsk klassiker. «Sveve over byen» er snart 30 år etter utgivelsen stadig en sang deLillos’ spiller på de fleste konserter, og som sitt mørke tema til tross også kan oppfattes som underlig positiv. Det lystige arrangementet, koblet med en uimotståelig melodi «og tanken på å sveve over byen, høyt over hus og trær, er jo i grunnen ganske be,snærende.

I boken Glemte minner: Historien om 230 deLillos-sanger lettet Lars på sløret overfor forfatter/intervjuer Yngve Knausgård:

– Man får jo lyst til å dø av og til, for å få et langt friminutt, men jeg så for meg at selvmordet kunne innebære å sveve over byen, og at man kunne se ned på livet sitt. Da var jo håpet å få bekreftet at det var riktig at man hadde tatt farvel. Man ville helst ikke se at man hadde det fint der nede. (…) Så dilemmaet ble: Skal jeg holde ut tross alt? Kanskje jeg har et fint liv, men vet bare ikke om det?

«Sveve over byen» er med andre ord ingen selvmordsfantasi, mer en form for grubling slik Lars har for vane å bedrive i sangene sine.

Det kan diskuteres i det vide og det brede i hvilken grad Lars Lillo-Stenberg er en god tekstforfatter. Jeg heller til at han er veldig god, men ordsammensetningene han ofte benytter seg av kan for mange fremstå som litt «enkle», og setningsstrukturene kan virke litt oppstyltede. Jeg mener det gir sangene hans en betydelig sjarm, og ikke minst er det blitt et varemerke. Det er ingen store ord i «Sveve over byen», men Lars treffer spikeren på hodet:

Hvis du er så trett av livet
At pent vær får deg til å sitte inne
Så vet jeg godt hvordan du har det
Det kunne vært meg

Hvis du ligger i sengen din
Og er sliten og trett fordi du må sove igjen
Så vet jeg godt hvordan du har det
Det kunne vært meg

I boken forteller Lars om hvordan han på det tidspunkt han skrev sangen var i en vanskelig situasjon som han ikke klarte å løse. Og der kan man se hvordan sammenhengen er mellom dårlige dager og gode sanger. Det kommer veldig mye god kunst ut av det som på forskjellige vis er vondt og smertefullt, og i akkurat dette tilfellet resulterte det i en av deLillos’ aller beste og mest slitesterke sanger.

Jeg er ganske sikker på at «Sveve over byen» også har hatt en positiv funksjon og muligens vært en redningsplanke for mange av dem som har hørt den. På sitt vis sier den noe sånt som at «jeg forstår deg veldig godt, men det kan jo gå bra også». Det er en fantastisk sang med en fantastisk tekst, intet mindre.

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *