Elsket og hatet, U2s frontfigur Bono, Bono Vox eller simpelthen Paul David Hewson som han ble døpt i Irland for noen mannsaldre siden, fyller 60 år i dag. Selv var jeg fan av U2 og Bono fra første tone jeg hørte, som jeg er ganske på var «I Will Follow» i 1980. Det er såpass lenge siden at det avgjort sier noe om min alder også.

Om mange misliker både Bono og U2, er i det minste de færreste likegyldige til de irske gullguttene som har inntatt verdens hitlister og konsertarenaer med pompøse virkemidler. Da bandet debuterte med albumet Boy i 1980, føyde det seg pent inn i rekken av andre artister jeg hørte på som The Cure, Echo & The Bunnymen, Joy Division og Comsat Angels, alle band som fremførte mørk postpunk, gjerne av det mørke og dystopiske slaget, men først og fremst som en videreføring av den musikalske omveltningen punken hadde besørget. Med låter som allerede nevnte «I Will Follow» og «Another Time, Another Place» åpnet Bono, The Edge, Adam Clayton og Larry Mullen Jr. opp nye dører der lyden av en ny tid strømmet mot meg.

Første gang jeg så dem live var på Kalvøya i 1983, og jeg husker Bono fløy frem og tilbake på scenen med sitt store hvite flagg og sang låter fra War, et album som for meg virkelig befestet U2 som en kraft å regne med etter det magre andrealbumet October. I 1984 ga bandet ut The Unforgettable Fire. De hadde sagt et foreløpig farvel til produsent Steve Lillywhite og i stedet hyret inn Brian Eno og en ung spirrevipp ved navn Daniel Lanois som skulle vise seg å bli en av verdens viktigste produsenter i årene som fulgte. Det «nye» U2 varslet et frontalangrep på det amerikanske markedet som fikk sin endelige forløsning tre år senere da bandet erobret USA – og resten av verden – med The Joshua Tree. Turneen som fulgte ble dokumentert på film og plate under tittelen Rattle And Hum. En undervurdert plate, spør du meg.

I 1991 kom det som i mine ører er det siste gode U2-albumet, Achtung Baby. Til gjengjeld er det muligens også deres sterkeste noensinne. Deretter synes jeg bandet mistet fokus fullstendig, muligens blendet av egen suksess, muligens av andre årsaker. Utallige er de nyhetsbulletiner som har vært skrevet om U2 som har famlet seg vei i studio der vi har kunnet lese at «NU, jävlar har det løsnet», etterfulgt av et «Nei, det hadde visst ikke det likevel» noen måneder senere. Zooropa (1993), Pop (1997), All That You Can’t Leave Behind (2000), How To Dismantle An Atomic Bomb (2004) og No Line On The Horizon (2009) har alle på sine vis vært skuffelser, selv om de også har inneholdt noen perler. Bandets to siste plater, Songs Of Innocnce (2014) Songs Of Experience (2017) med titlene «lånt» av William Blake, har jeg ikke en gang orket å gjøre meg kjent med, så kjedelige synes jeg de er.

Men når alt kommer til alt har U2 gitt meg så mange gode opplevelser at jeg ikke kan annet enn fortsatt å elske dem. Det hjelper å se for seg bildene av de fire unge mennene på baksiden av coveret til Boy, håpefulle og entusiastiske, klare for å gi seg verden i vold. The Edge patenterte til og med sin egen gitarlyd som er kopiert av talløse gitarister og fremdeles er bandets fremste kjennetegn, muligens ved siden av Bonos tidvis enerverende, men stadig kraftfulle og myndige stemme.

I dag fyller Bono 60 år, og i den anledning har jeg koblet mine desiderte U2-favoritter med noen mer obskure saker fra hans og bandets mange samarbeid. En del blinkskudd mangler på strømmetjenestene som for eksempel «Two Shots Of Happy, One Shot Of Sad» og «Billy Boola» som Bono og Gavin Friday gjør på soundtracket til In The Name Of The Father. Heldigvis er den monumentale «You Made Me The Thief Of Your Heart» sunget av Sinéad O’Connor og skrevet av Bono, Gavin Friday og Maurice Seezer til samme soundtrack tilgjengelig. Det er den beste låta Bono har vært involvert i utenfor U2, og fantastiske «In A Lifetime» der han låner stemme til Clannads mest kjente sang er selvsagt også med. Totalt er det 60 sanger, en per Bonos leveår.

Så gratulerer så mye med dagen, Bono! Du er en helt, men gi gjerne ut noe bra igjen snart.

Sjekk også: 10 favorittlåter som ikke finnes på strømmetjenestene