deLillos
spiller Suser avgårde og Før var det morsomt med sne Riksscenen
4. november 2015
[usr 5 text=»false»]

Noen prosjekter er mer halsbrekkende enn andre, og hovedaktiviteten i forbindelse med deLillos’ inneværende 30-årsjubileum er ganske sikkert det mest ambisiøse noe norsk band har satt seg fore noen gang. Fordelt på ti kvelder (onsdag til søndag denne og neste uke) skal Lars Lillo-Stenberg, Lars Beckstrøm, Lars Lundevall og Øystein Paasche med gjester fremføre samtlige av deLillos’ 15 studioalbum i sin helhet på den lille Riksscenen på Popsenteret i Oslo. I tillegg skal de fremføre det som er av singler, EPer, bonusspor og lignende. Til sammen blir dette i overkant av 230 sanger som skal spilles om igjen, noen av dem ganske sikkert for første gang. Siden de ble innspilt altså.

Siden det tross alt får være grenser her i verden har jeg kun kjøpt billett til én konsert, den første i rekken, der de i går fremførte Suser avgårde (1986) og Før var det morsomt med sne (1987). Hadde det vært mer tak i meg hadde jeg selvsagt løst billett til samtlige konserter, men som sagt, det får være grenser. Dessuten så jeg dem fremføre Hjernen er alene (1989) i Operaen i 2009, og så bra som det var kan jeg vanskelig forestille meg at de topper den opplevelsen på lille Riksscenen der det er plass til 400 tilskuere. Da er det tross alt mer schwung over Operaen.

Gårsdagens konsert var når det er sagt i det store og hele svært vellykket, og jeg er sikker på at det blir ytterligere ni fine kvelder i Popsenterets lille konsertsal. Det var en ofte selsom opplevelse – tidsmaskin og gjenforeningsfest for både publikum og band – med et ukjent antall sanger deLillos ikke har fremført live på mer enn 25 år. Å høre «Avismannen», «Arne», «Nå som vi alle sammen er forskjellige», «Knut (er det sant?)», «Vil ikke sove» og en av mine virkelige deLillos-favoritter, «Forelsket», i konsertsammenheng igjen var noe jeg ikke hadde trodd jeg ville få oppleve, men i går skjedde det altså.

Les også: En alvorlig prat med Lars Beckstrøm

Publikum som fikk oppleve disse og en god del adskillig mer kjente sanger var en fin miks av gamle samarbeidspartnere som Jørn Christensen (som produserte bandets tre første album) og hans CC Cowboys-makker Per Vestaby, ymse musikkjournalister inkludert meg selv som var der back in the day, og forskjellige fans. Gjennomsnittsalder? Deretter.

Før hvert av albumene ble det vist relevante gamle musikkvideoer og konsertopptak som ytterligere forsterket følelsen av å ha reist tilbake i tid. Først i karrieren ga deLillos som kjent ut «Fugl i bur»/»Johnny Fredrik» som en dobbel A-side single, og morsomt nok åpnet de konserten med den. Daværende trommeslager Rune Lindstrøm som før debutalbumet «hoppet av» til hare krishna-bevegelsen var på plass, og det føltes litt som om tiden var stått stille.

«Min beibi dro avsted» har selvfølgelig samme effekt, og til åpningssporet fra Suser avgårde tok Øystein Jevanord over bak trommene, for senere å bli avløst av nåværende trommeslager Øystein Paasche. Gjennom hele konserten alternerte de tre trommisene, noen ganger spilte to av gangen, og under kveldens siste nummer, en lang, Neil Young-sløy versjon av «Racerbåt» som er avslutningssporet på Før var det morsomt med sne, spilte forsyne meg alle tre samtidig, på to slagverk. Det ble det en del lyd av.

Til å være et så stramt konsept der to plater skulle fremføres i sin helhet ble det en deilig, løs snipp på hele kvelden. Mye av det skyldes nok bandets uhøytidelige og scenevante fremferd, der alle de tre Lars’ene har noen små meldinger på lur. For eksempel får vi vite av Lars Lundevall, som til tross for at han hatt fast plass i deLillos siden før Neste sommer (1993) stadig må kunne kalles «han nye», at hans favoritt deLillos-låt som han ikke har spilt på selv er «Hun har gått seg vill». Lars Lillo deler på sin side villig vekk små anekdoter om de forskjellige sangene som også kan leses i den ferske bokutgivelsen Glemte minner – Historien om 230 deLillos-sanger der forfatter Yngve Knausgård har latt ham snakke for åpen mikrofon.

Scenen er for øvrig full av gitarer, og Lars skifter så vidt jeg kan se gitar for hver bidige sang, og han stemmer hver nye gitar foran hver sang. Denne mannen er om ikke annet perfeksjonist, og når han ved tre-fire anledninger roter med tekstene stopper han bandet for deretter å begynne forfra igjen. Riktig skal det være! Tiden går når man holder på slik, og hele konserten (inkludert videoavspillinger og en kort pause mellom de to albumene) varer i godt over tre timer og er først ferdig et stykke over midnatt. For oss i salen er det en forholdsvis lett match, men for bandet, som først skal signere plater og bøker og deretter legge seg for så å være tilbake neste morgen klokken ni for å øve før neste konsert, kan jeg forestille meg at det er ganske tøft. Men heisan, er ikke dette en måte å gi noe tilbake til fansen på, så vet ikke jeg. Og selv om det er et drøyt prosjekt regner jeg med at det også er veldig givende for deLillos å spille alle sine gamle sanger om igjen. Det er jo for gærent at en del av dem kun skal spilles inn til en plate og ikke få et videre liv ut blant publikum via en scene. Dette er den perfekte måten å gjøre noe med saken på.

Her kan du se et skramlete opptak jeg gjorde av «Suser avgårde alle menn» med mobilen. Unnskyld den dårlige kvaliteten, men det gir kanskje en ørliten pekepinn om hvordan konserten i går fortonet seg. Selve sangen begynner på 1:35.

Suser avgårde og Før var det morsomt med sne er til de grader lyden av «mitt» deLillos, så det å høre flotte og svært velspilte av versjoner av ovenfor nevnte sanger i tillegg til andre perler som «Siste sommerferiedag», «Full, men pen», «Nei, ikke gjør det», «Sïl vous plait», «Livet er en liten dings», «Bankran», «La La La», «Tøff i pyjamas», «Finnes det en kvinne» og så videre er pur høytid. Spørs om jeg ikke kjøper billett til en eller to konserter til, det vil vise seg, men her og nå er jeg svært godt fornøyd. Festen er altså ikke over, det er billetter igjen – her. Avslutningsvis en ydmyk takk til alle tre Lars’er og alle tre trommiser, og ikke minst, respekt! Dette prosjektet krever sitt.

Les også: deLillos’ jubelkonsert på Øya