Én Max Jury – 11 edsvorne sanger

I ettermiddag spiller 24 år gamle Max Jury sin første norgeskonsert. Han er en av de første artistene som opptrer under tredje årgang av Piknik i Parken – Pipfest – ved Vigelandmuseet og går på scenen kl. 16.15 blank om alt går etter planen. Selv om Max ikke er det helt store navnet foreløpig har han gitt ut en av årets desidert mest spennende debutplater, og jeg oppfordrer alle som har anledning til å stille opp for en gang i en forhåpentligvis ikke altfor fjern fremtid å kunne skryte av at de så Max Jury før han ble stor.

Stor er også et ord som er beskrivende for musikken hans, en kraftfull gospelkolorert miks av pop, soul og country, med tydelige nikk til klassiske singer/songwriter-typer som Harry Nilsson, Elton John, Jackson Browne og Neil Young, for å ha nevnt noen ytterst få. Men om musikken hans er kraftfull og stor, kommer den vennlige 24-åringen fra forholdsvis små kår.

«I come from Des Moines, Iowa. Somebody had to…», skrev forfatteren Bill Bryson i sin bok The Lost Continent: Travels In Small-Town America fra 1989. Bryson er imidlertid ikke helt alene om å ha delstatshovedstaden i Iowa som hjemstavn. Per i dag bor i overkant av 200 000 mennesker, og selv om Max Jury nå har flyttet derfra (han har bodd i London siden februar) vil han på ingen måte avfeie hjembyen.

– Mye har skjedd i Des Moines siden forfattere som Bill Bryson og Peter Hedges skrev sine første bøker. I dag er det blant annet et oppegående musikkmiljø der, og andre kreative miljøer finner også gode groforhold. Det er mange som ikke har råd til å flytte til New York eller Los Angeles, og da seiler byer som nettopp Des Moines opp til å bli brukbare alternativer.

Les også: Rick Astleys overraskende nye plate

Det er mye av Des Moines og småbylivet generelt å spore i de 11 sangene som utgjør det nyss utgitte albumet Max Jury, i tillegg til sangene på de to EPene Something In The Air og All I Want: The Sonic Factory Sessions som begge kom i 2014. Han har omtalt sangene sine som en slags dagboknotater, men han må vel nødvendigvis vri litt på ting for å gjøre dem til ferdige sanger?

– Hvor grensen går mellom fiksjon og virkelighet? Altså, sangene handler ikke nødvendigvis om meg personlig. De kan like gjerne handle om venner og familie og andre relasjoner, og jeg både dramatiserer for effektens skyld og generaliserer for å gjøre sangene mer almengyldige. Det er ikke nødvendigvis noe unikt ved disse sangene, sier han beskjedent. – De bør være lette å kjenne seg igjen i for ganske mange.

– Ikke for å være uhøflig, men du virker mer voksen enn hva dine 24 år tilsier.

– Det kan stemme. Jeg har nok alltid tenkt litt mer voksne tanker enn mine jevnaldrende, medgir han. Nå er det riktignok ikke slik at sangene hans fremstår som om de var skrevet av en gammel mann heller, men det er liksom ikke ungdommelige svermerier og hedonisme vi snakker om.

Blant Max’ mange sterke sanger er nok den mest minneverdige «Princess», nettopp fordi den er så grusomt trist og vond. «…I wish I could be strong enough to come pick you up and take you away from him/Tragic life you’ve led still haunting in my head/Don’t ever for a second think you’re guilty», synger han. Men hvem er prinsessen?

– Den handler om et familiemedlem som ble seksuelt misbrukt, forteller han åpent. – Det var veldig vondt å stå på sidelinjen uten å gjøre noe, uten å kunne gjøre noe. Jeg har hatt dårlig samvittighet for det helt siden jeg ble oppmerksom på situasjonen, så denne sangen er et slags forsøk på å be om unnskyldning for at jeg ikke gjorde noe.

– Har du snakket med henne om det etterpå, eller har hun hørt sangen?

– Nei, jeg har ikke snakket med henne om det. Om hun har hørt sangen vet jeg ikke. Jeg har jo prøvd å forkle henne litt, men jeg vet virkelig ikke. Jeg har ikke snakket med noen i familien om sangen, sier han.

I «Little Jean Jacket» handler det om ikke å finne seg til rette blant alle de mer vellykkede eller normale vennene, om å drikke gin til lunsj og slikt. Selvbiografisk kan hende, og blant årsakene til at den 24 år unge mannen har sluttet å drikke alkohol?

– Å, jada, det stemmer. Det ble litt mye i en periode. La meg si det slik at det har vært en del problemer med alkohol i familien, sier han diplomatisk. – På et tidspunkt måtte jeg si stopp, ellers hadde jeg ikke klart meg. Da musikken begynte å ta av, bestemte jeg meg for ikke å drikke mer. Det ville ikke vært mulig å fungere som musiker om jeg hadde fortsatt, sier han.

I «Home» gir han også et gløtt inn i alkoholvanene med tekstlinjen «All the Makers’ Mark has made its mark on me». Denne vakre avslutningssangen handler om å miste fotfestet, om de tapte drømmene, om lengselen hjem og til det som en gang var, nesten bekjennende i sitt vesen.

Les også: Møt Natasja Holmboe, Sveriges første deLillos-tolker

Albumet Max Jury ble spilt inn med gospelkor, men hovedpersonen selv er ikke religiøs.

– Akkurat det kunne slått begge veier, ler han. – Moren min er religiøs, og da jeg var liten ble jeg – mer eller mindre med en pistol mot tinningen – tvunget til å gå i kirken, og jeg sang i kirkekor og greier. Faren min er imidlertid ateist eller agnostiker eller hva du nå velger å kalle det, og det var på den siden jeg falt ned.

Det er liten tvil om at han har hatt foreldre med utsøkt musikksmak. Hjemme hos Jury-familien i Des Moines ble det spilt Bob Dylan, Elvis Costello, Lucinda Williams og en hel masse annet, men når begynte han for alvor å lytte til musikken han vokste opp med?

– Jeg må ha vært rundt 12-13. Jeg hadde jo hørt all denne fine musikken rundt meg under hele oppveksten, men aldri reflektert over den. Så begynte jeg å høre bedre etter. Jeg oppdaget classic rock som Led Zeppelin og The Who, og det førte meg videre inn i indieverdenen og så videre, sier han og refererer til en Flaming Lips-låt han ikke husker tittelen på som noe som viste hvor annerledes musikk kunne gjøres.

Sjekk ut: De feteste låtene fra 1976

Men blant de aller viktigste oppdagelsene var likevel Neil Young.

– Den første Neil Young-platen jeg hørte var Harvest, og det var skjellsettende. Da jeg hørte låter som «The Needle And The Damage Done», «Old Man» og «Heart Of Gold» gjorde det stort inntrykk, sier han lettere henført.

Max Jurys svært varierte debutplate er en skattkiste av andre sterke musikalske – og lyriske – inntrykk, og lener seg sterkt i retning av både soul og country. Kan han si noe om likhetene mellom de to sjangerne?

– Se for eksempel på Muscle Shoals, oppfordrer han med adresse til den knøttlille byen i Alabama der de to studioene FAME Studios og Muscle Shoals Sound Studio fra 60-tallet og frem til våre dager har tiltrukket seg artister som Aretha Franklin og Wilson Pickett, Rolling Stones og Lynyrd Skynyrd, og uendelig mange andre.

– Her satt altså Dan Penn og Chips Moman og skrev låter som «Do Right Woman, Do Right Man» for Aretha Franklin, som også Gram Parsons spilte inn med The Flying Burrito Brothers. Begge versjonene fungerer like bra, men de er totalt forskjellige. Det er en universell sang som alle kan forholde seg til, og slik er både countrymusikken og soulmusikkens vesen.

Det er et poeng å nevne stemmen til Max. Han anser den som sitt viktigste instrument og benytter seg av et betydelig register for å understreke nyansene i sangene sine. Han kan høres nesten feminint og fløyelsmykt soulaktig ut som om han var en Al Green, for i neste øyeblikk å dykke ned i et langt dypere toneleie.

– Jeg er jo ingen stor pianist eller gitarist, flirer han. – Men jeg har stemmen min, og den bruker jeg så godt jeg kan. Det er den som er mitt instrument.

På scenen i dag vil vi få se ham sammen med et par andre musikere og bli servert så godt som hele debutplaten. Så igjen altså, ta turen til Piknik i Parken for å oppleve en artist som er adskillig mer enn lovende. Du vil neppe angre.

Se også: Minnebok fra Piknik i Parken 2015