Rick Astley
«50»
(BMG Rights)
[usr 5 text=»false»]

Det er fullt mulig å være både kritisk og skeptisk til Rick Astley. Du kan mislike ham hur sterkt som helst, avfeie ham som hitlisterytter og kalle ham et produkt av den utskjelte produsenttrioen Stock Aitken Waterman som herjet hitlistene på siste halvdel av 1980-tallet, men du kan ikke ta fra ham at han har en fantastisk stemme eller, viser det seg med utgivelsen av albumet 50, never ever give him up.

50 er Rick Astleys første plate siden coverlåtsamlingen Portraits fra 2005, og jeg skal ærlig innrømme at jeg hverken har hørt den eller størsteparten av den øvrige katalogen hans. Som del av hitmaskineriet til SAW kom Rick Astley mildt sagt skjevt ut som albumartist, og karrieren hans var strengt tatt basert på hitsingler og lite annet. Jeg likte – og liker fortsatt – sanger som «Never Gonna Give You Up» og «Whenever You Need Somebody» (begge fra 1987), men jeg hadde aldri i verden sett for meg at jeg skulle falle pladask for et helt Rick Astley-album i 2016. Det har altså skjedd.

Jeg er ikke den eneste heller. Platesalg er på ingen måte særlig imponerende saker for mange artister i vår moderne tid, men i løpet av første uke i salg har 23 691 briter gått til anskaffelse av 50 og med det bragt Rick Astley helt til topps på albumlistene. Sterkt!

Tittelen signaliserer at Astley er blitt, jepp, du gjettet det, 50 år gammel, og det låter da også adskillig mer «voksent» av ham i dag enn i hine hårde. Her er det snakk om velklingende popmusikk, for det meste av den livsbejaende typen, og i sum er 50 en feelgoodplate av de sjeldne. Han har skrevet samtlige låter selv, og det låter kanon hele veien. Tekstmessig har han kanskje ikke funnet opp kruttet, men det funker godt nok. Han lefler med en del bibelske bilder uten at han av den grunn fremstår som plagsomt religiøs, og i en sang som «God Says» er Han der oppe og Han der nede enige om at iallfall dans er en god ting som kurerer et mørkt sinn. Ellers handler det stort sett om kjærlighet og forsoning og om å være gode mot hverandre. You can’t argue with that!

Sjekk også: Anmeldelse av Pet Shop Boys’ Super

Både i «God Says» og andre sanger (som i singlene «Keep Singing» og «Angels On My Side») er det gospel å spore med deilige, storslåtte koringer, og det resulterer i en usedvanlig iørefallende popsoulhybrid som simpelthen tar meg med storm.

Kanskje er ikke alle de 12 sangene på 50 like gode, men jeg er ikke mindre imponert over Rick Astleys comebackplate av den grunn. Ikke én, men to ganger, har han trukket seg helt tilbake fra musikkindustrien, men nå tipper jeg han velger å holde det gående litt til. Han viser seg å ha et popøre som jeg aldri ante at han var i besittelse av, og sangene er fulle av «frekke» hooks og akkordprogresjoner som gjør at de faller inn under den delen av popmusikken som huser artister som ABBA, Electric Light Orchestra og Pet Shop Boys, for å ha nevnt noen ytterst få. Dette er med andre ord glitrende håndverk.

«This Old House» er en overraskende anerkjennelse av housemusikken der et klassisk housepiano akkompagnerer en drivende god popmelodi, «Pieces» er kammerpop med islett av ELO og Elton John, «I Like The Sun» er sommergospelpop eller noe i den duren og «Pray With Me» er gospelpop med attitude. Den fineste balladen på albumet har han spart helt til slutt. «Let It Be Tonight» er en utspekulert vakker pianoballade der stemmen, unnskyld, STEMMEN, virkelig får skinne. Han vrenger sjelen i ydmyk unnskyldning overfor den han har gjort urett og trygler om tilgivelse. Altså, hadde jeg vært kvinne og noen med en slik stemme hadde bedt meg om forsoning… jeg hadde falt like pladask som jeg har gjort for denne platen og vært som gelé i hans fingre. Når det er sagt legger jeg gjerne til at «Let It Be Tonight» er en usedvanlig cheesy sang, men jeg tilgir pokker meg det også. En så fin sang fortjener all den rosen den kan få.

Så der er vi altså. Rick Astley har gitt ut en svært, svært god plate, og jeg hadde aldri satt penger på at det ville skje. Herregud, som jeg elsker å bli tatt på senga på denne måten. Takk, Rick!