Spillelisten nærmer seg målet. På nyttårsaften vil 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition inneholde 365 fantastiske låter, én lagt til hver dag etter innfallsmetoden. Det betyr at hva som helst kan skje, men jeg garanterer at alle er skikkelig bra, klassikere eller nye perler, kjente som ukjente.

Hver dag forfatter jeg en beskrivelse av den aktuelle sangen som jeg legger ut på Facebook, med lenke både til den og til spillelisten. Og ved hver måneds slutt samler jeg de seneste tekstene i et eget innlegg her på bloggen. I dag kan du lese om de 30 sangene jeg la til i september, med historikk, info og personlige anekdoter og meninger om det vi hører. Håper du tar deg bryet med å lese noen av tekstene til sanger du liker eller er nysgjerrige på. Helt nederst på denne siden vil du også finne selve spillelisten som jeg anbefaler deg å følge hvis du ikke alt gjør det. Da får du i så fall verdens beste spilleliste ved årets slutt. Hvem vil vel ikke ha det?

Torsdag 1. september – Frankie Goes To Hollywood: «Two Tribes» (Annihilation Mix)

I dag blir det et politisk tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. For to dager siden døde Mikhail Gorbatsjov, mannen som mer enn noen annen sovjetisk eller russisk politiker de siste hundre årene har bidratt til en bedre verden, og når han hylles i Vesten omtales det som dobbeltmoralsk av den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov. Samtidig utkjempes kamper mellom russiske og ukrainske styrker ved atomkraftverket i Zaporizjzja som nok en skremmende utvikling i russernes aggressive angrepskrig mot sitt naboland, en krig som forsvares med at Ukraina må «avnazifiseres». Verre sludder og dårligere unnskyldning for å gå til krig skal du lete lenge etter, og det er liten grunn til å høre på vrøvlet Lavrov lirer av seg nå. Vi som husker den «opprinnelige» kalde krigen, som har kjent den reelle frykten for atomkrig og total tilintetgjørelse på kroppen, er – med rette, vil jeg påstå – livredde for at den nye kalde krigen som nå så til de grader er her, skal ta oss tilbake til tiden før Mikhail Gorbatsjov kom til makten og de to vakre russiske ordene «perestrojka» og «glasnost» («omstrukturering» og «åpenhet») ble del av dagligtalen. Det førte i sin tur til at Sovjetunionen ble oppløst, at Berlinmuren ble revet og Tyskland gjenforent, til frihet og fred og en ny hverdag. Takket være Mikhail Gorbatsjov kunne vi puste lettet ut. Vi var kommet helskinnet gjennom en kald krig og ut på den andre siden. Trodde vi i all vår naivitet. Vi ser det dessverre annerledes i dag.

I juni 1984 ga Frankie Goes To Hollywood ut sin andre single, antikrigssangen «Two Tribes». Den kalde krigen hadde så til de grader blusset opp igjen på denne tiden, og vi levde i en evig frykt for hva som kunne skje. Det var året før Gorbatsjov kom til makten, og Sovjetunionen var preget av ustabilitet etter Leonid Bresjnevs død i 1982. Etterfølgeren Jurij Andropov døde mindre enn to år senere, og i 1985 døde også hans etterfølger Konstantin Tsjernenko. Først da kom Gorbatsjov til makten og ledet verden ut av uføret hans forgjengere hadde skapt.

«Two Tribes» er ikke akkurat subtil. Den handler helt konkret om hva som skjer når «two tribes go to war», og til tross for at vokalist Holly Johnson forsikret om at sangen handlet om hvilke som helst stammer som går til krig, var det ikke fnugg av tvil om at det her handlet om USA og Sovjetunionen. Det ble ikke mindre tydelig av den mektige ni minutter lange «Annihilation Mix» som var på 12-tommerutgaven av singlen. Den åpner med lyden av en luftvernsirene og inneholder bidrag fra skuespilleren Patrick Allen som gjenskaper deler av sine opplesninger for de britiske informasjonsfilmene Protect And Survive som handlet om hvordan man skulle forholde seg under en potensielt atomangrep: «If your grandmother or any other member of the family should die whilst in the shelter, put them outside, but remember to tag them first for identification purposes.» «Two Tribes» – spesielt i denne remixen – er også utsøkt dansbar, og kan således sammenlignes med Ultravox’ nydelige «Dancing With Tears In My Eyes» som kom et par måneder tidligere. I begge tilfeller handlet det om å danse på vei mot Armageddon. Måtte vi ikke være der igjen!

Fredag 2. september – Michael Jackson: «Billie Jean»

Det hender at jeg legger til såkalte «deep cuts» på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, altså litt gjemte eller glemte spor fra kjente artister. Dette er ikke en av de dagene. Siden det er fredag går jeg rett og slett for en av de aller beste danselåtene som er laget, det nå 40 år gamle mesterverket «Billie Jean», andre single ut fra Michael Jacksons milepæl Thriller, laget i samarbeid med superprodusenten Quincy Jones og blant annet kjent som tidenes mestselgende album. Selv om Thriller som helhet betraktet er en fabelaktig plate, er «Billie Jean» alene et godt stykke på vei årsak til den enorme suksessen. Den har en av musikkhistoriens mest kjente – og effektive – åpninger, en enkel trommebeat og en bassgang som gynger og svaier før synthen dukker opp og Michael Jackson etter 27 sekunder kommer med sitt første «hulk» og begynner å synge:

She was more like a beauty queen from a movie scene
I said don’t mind, but what do you mean, I am the one
Who will dance on the floor in the round?
She said I am the one, who will dance on the floor in the round

She told me her name was Billie Jean, as she caused a scene
Then every head turned with eyes that dreamed of being the one
Who will dance on the floor in the round

Høres ikke Billie Jean ut som en besnærende skikkelse, vet ikke jeg, og den forlokkende åpningen munner ut i en bro og et refreng som er ett hundre prosent perfeksjon – og samtidig bygger tilbake til neste vers og dermed løfter sangen opp på nytt, til bare å bli enda bedre, enda mer fengende, enda mer dansbar. Da Thriller ble utgitt i november 1982 var «Billie Jean» spesielt lyden av nybrottsarbeid, noe ingen hadde hørt maken til, og 40 år senere er det fremdeles svært lite som kan hamle opp med dette. Jeg bøyer meg i støvet.

Lørdag 3. september – The Lightning Seeds: «Emily Smiles»

Nå skal vi høre en fantastisk nyhet, en jublende fin poplåt, her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. «Emily Smiles» er den tredje – og beste – av singlene som til nå er sluppet fra The Lightning Seeds’ syvende plate See You In The Stars som skal ut i oktober. Dette er første livstegn fra Ian Broudies alter ego siden Four Winds kom i 2009, og ingenting tyder på at han har mistet melodien på de 13 årene som er gått. Etter ørten gjennomspillinger i går høres «Emily Smiles» ut som en av de aller beste låtene Broudie noen gang har skrevet, og han er mannen bak popklassikere som «The Life Of Riley», «Lucky You», «Change» og «Life’s Too Short», så det sier sitt.

«Emily Smiles» er vaskeekte solskinnspop, en sang av det fullkomment gåsehudfremkallende slaget, så catchy og så fin at den nesten gir meg tårer i øynene. Når Broudie synger den enkle tekstlinjen «goodbye to sorrow, say hello to tomorrow» føles det intenst riktig, og det er nesten umulig ikke å synge med av full hals. Hadde det vært helt umulig hadde det selvsagt vært til stor plage for omgivelsene mine, så jeg klarer akkurat å holde meg i skinnet, men det er bare så vidt. Siden sangen også er riktig så dansbar prøver jeg etter beste evne ikke å hive meg ut på stuegulvet og se dust ut, og det er heller ikke lett. Her må altså MYE selvbeherskelse til for å sitte stille, og så slår det meg: Hvorfor forbli i ro når du hører noe så flott som «Emily Smiles»? Det er tid for å spille denne perlen av en poplåt på full guffe og synge med av full hals fra første strofe:

Yeah, yeaeeh, yeaeeeeeeh!
Hey girl, I miss your smile
Gotta say it’s been a while
Just reaching out, are you okey?
You haven’t got a lot to say
I guess you’ll say it anyway
And whispered dreams that just fade away

Og så videre.

Selv om den har et underliggende alvor, er «Emily Smiles» den gladeste sangen jeg har hørt på år og dag. Det er jubelpop av beste merke, som ikke akkurat får meg til å glede meg mindre til albumet See You In The Stars. Vi høres i oktober, Ian!

Søndag 4. september – Don Henley: «The Boys Of Summer»

Dessverre er det på tide å vinke farvel til sommeren, også her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition-land. Det er mange sanger vi kunne gjort det med, men jeg vet ikke om noen som er like melankolske og fine som Don Henleys usedvanlig treffsikre «The Boys Of Summer» fra 1984. Den rommer akkurat den såre stemningen som behøves når de frodige årstider er forbi og høsten – eller slutten – setter inn. Det er en sang som helt åpenbart er ment som en metafor på livet selv, aldringen ingen av oss klarer å flykte fra, men den funker også helt perfekt som et bilde på årstidenes forgjengelighet.

Melodien til «The Boys Of Summer» ble skrevet av Mike Campbell fra The Heartbreakers og var tiltenkt platen Tom Petty og bandet jobbet med på den tiden, Southern Accents. Petty syntes imidlertid ikke at den passet inn, og produsenten deres, Jimmy Iovine, foreslo for Campbell at han kunne vise sangen til Don Henley. Han tente, og skrev i sin tur den nydelige teksten.

Nobody on the road
Nobody on the beach
I feel it in the air
The summer’s out of reach
Empty lake, empty streets
The sun goes down alone
I’m driving by your house
Though I know you’re not home

Om åpningen er fin, er likevel den aller beste tekstlinjen «out on the road today, I saw a Deadhead sticker on a Cadillac». I et forsøk på å forklare hvordan hans generasjon har solgt seg til Mammon, har Henley forklart det slik:

«I was driving down the San Diego Freeway and got passed by a $21 000 Cadillac Seville, the status symbol of the right-wing upper-middle-class American bourgeoisie – all the guys with the blue blazers with the crests and the grey pants – and there was this Grateful Dead «Deadhead» bumper sticker on it!»

Selve sangen er et barn av sin tid, full av sval vellyd skapt av Campbells trommeprogrammering, «flytende» synther og skarpe gitarer, med Henleys raspete stemme som nesten høres ut som den eldes i takt med teksten han formidler. Det er også det beste Henley har gjort som soloartist og en låt helt på høyde med det meste han har bidratt med i Eagles. Så altså, tidenes farvel til sommeren-låt, vær så god!

Mandag 5. september – Wham!: «A Ray Of Sunshine»

Noen ganger når du våkner bare vet du med hele deg at det blir en god dag. Vel, i dag er det mandag, og det er en moral jeg tenker passer akkurat nå for 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Høsten er her riktignok, men solen skinner. Jeg har dessuten en svært hektisk, men veldig spennende uke foran meg, og da tenker jeg det passer fint å ta på seg det store smilet allerede nå. Og hvordan gjør vi det? Jo, ved å spille Wham!-klassikeren «A Ray Of Sunshine» på full guffe. Verre er det ikke.

Men vent nå litt! I likhet med mesteparten av debutalbumet Fantastic fra 1983 er også «A Ray Of Sunshine» en satire over datidens hedonistiske livsstil i Margaret Thatchers England og ikke den bekymringsløse poplåta mange tror den er. Mens gruvedriften blødde og arbeiderklassen opplevde at dårlige kår ble verre dag for dag, var en ny tid i emning med unge, fremadstormende menn som frontet en kapitalisme som mest av alt så ut til helt å mangle tøyler (jfr. Michael Douglas’ rollefigur Gordon Gekko i Oliver Stones Wall Street fra 1987). George Michael og Andrew Ridgeley så ut som de var hentet rett fra børsen og sneket bakveien inn i et platestudio – og musikken låt muligens deretter for enkelte – men skinnet kan bedre. Wham!s budskap sto ikke mye tilbake for Elvis Costellos bitende ironi eller Paul Wellers mer konfronterende stil, men virkemidlene var annerledes.

Jeg elsker refrenget på «A Ray Of Sunshine». Det går slik:

Sometimes
You wake up in the morning with the bass line
A ray of sunshine
Sometimes
You know today you’re gonna have a good time
And you’re ready to go

Det handler ikke som man lett kan tro om å ramle ut av senga for å nyte livet eller gjøre gode gjerninger, men om å våkne om morgenen, vel vitende om at det er ny dag der du kan ta for deg av godene – på andres bekostning.

Rent musikalsk er «A Ray Of Sunshine» en skamløst fengende discolåt med fet bassgang, snatrende blåsere og alt som trengs for å hive seg ut på dansegulvet («Move it, move it, baby, can’t you see I’m ready to dance?»), og at den ikke ble utgitt på single er litt underlig. Årsaken er vel dog ikke mer mystisk enn at Fantastic var så full av potensielle hits at plateselskapet så seg nødt til å stoppe et sted for å gjøre plass for ny musikk fra Wham! og for George Michaels gryende solokarriere, men «A Ray Of Sunshine» er duoens beste hitsingle som aldri ble en hit.

Tirsdag 6. september – Sector 27: «Invitation: What Have We Got To Lose?»

I dag blir det en obskur postpunkklassiker på alle som er smarte nok til å følge med på hva som skjer med 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg er sikker på at mange kjenner Tom Robinsons musikk, både gjennom Tom Robinson Band og hits som «2-4-6-8 Motorway» og «Glad To Be Gay», og sololåter som «War Baby» og «Atmospherics: Listen To The Radio», men de færreste fikk med seg bandet Robinson startet etter at TRB ble oppløst. Sector 27 ga kun ut én LP, selvtitulert sådan, i november 1980. Da hadde de allerede sluppet sine to fantastiske singler «Not Ready» med den omtrent like gode «Can’t Keep Away» på B-siden, og dagens tilskudd til spillelisten, «Invitation: What Have We Got To Lose?», med den omtrent like gode «Dungannon» på B-siden. Synd derfor at albumet ikke innfridde helt, og heller ikke inneholdt B-sidene.

Sector 27 – hverken bandet eller platen – ble noe i nærheten av en suksess, men på sitt beste var Robinsons nye gjeng helt på høyde med det beste av hva de kunne sammenlignes med på den tiden – band som Echo & The Bunnymen, U2, Comsat Angels, The Sound og Scars – som også var kjennetegnet av skarpe gitarer med mye diskant, et forsiktig «industrielt» lydbilde og en ofte dystopisk, mørk og urban tematikk. Det disse bandene også har/hadde felles var en treffsikker melodisans som medførte at de i visse tilfeller, men slett ikke alle, fikk et til dels stort publikum. Sector 27 var altså ikke blant disse, og selv om deres ene album er alt annet et mesterverk, inneholder det enkelte virkelig store stunder, med åpningslåta «Invitation: What Have We Got To Lose?» som den største av dem.

«What have we got to lose if we try it on? None of them bastards notice when we’re gone», snerrer Tom Robinson, og det er et kamprop godt som noe. Syng med, og syng høyt!

Onsdag 7. september – Pretenders: «Brass In Pocket»

Siden det er Chrissie Hyndes 71-årsdag velger vi her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition å markere det med å legge til Pretenders’ fantastiske «Brass In Pocket» og samtidig stille det retoriske spørsmålet «Hvor kul er det egentlig mulig å bli?» Svaret er «Så kul som Chrissie Hynde». Det er endestasjonen for coolness, og det kan du ta til banken!

«Brass In Pocket» var Pretenders’ tredje single, utgitt sent i 1979, og Chrissie Hyndes seksuelle invitasjon ble tatt godt nok imot til at det ble bandets største hit og nådde førsteplassen i England i januar 1980. Jeg kjøpte den antageligvis ganske kort tid etter, i platebutikken Electric Circus som hadde en deilig fristende vegg med singler rett ved inngangspartiet, mange av dem – som denne – direkteimportert fra England der nesten alt som var kult skjedde. Jeg skjønte ikke stort av hva Chrissie sang. Hun tweaka ordene så innmari, snerret dem frem med en attitude som var det desidert kuleste jeg hadde hørt fra en kvinnelig vokalist frem til da – og du kan ta med mannlige sangere i den sammenligningen også. Jeg kjente til Patti Smith, men selv ikke hun var kulere enn Chrissie Hynde. INGEN kunne matche avleveringen hennes, og hva «Brass In Pocket» skulle bety ante jeg ikke. Les dette som jeg har sakset fra Wikipedia hvis du er interessert, det er fremdeles ikke så lett å forstå helt hva som menes:

«Hynde got the idea for the song’s title when, during an after-show dinner, she overheard someone enquiring if anyone had, «Picked up dry cleaning? Any brass in pocket?» Of the song’s reference to «bottle», Hynde explained, «Bottle is Cockney rhyming slang. It means bottle and glass. The way Cockney rhyming slang works is the word you’re really saying rhymes with the second word. So bottle and glass rhymes with ass. In England, to say somebody has a lot of ass they have a lot of funk. So you say, ‘That guy has a lot of bottle.’» Of the song’s meaning, Hynde stated:

The tradition of «Brass in Pocket» is that you’re supposed to be kind of cocky and sure of yourself. You’re not supposed to go on stage and say, «I’m small and I have no confidence and think I’m a shit.» Because you just can’t do that on stage. You’re not supposed to, and probably you don’t have much confidence, and you do think you’re a little piece of shit or else you wouldn’t have gotten a rock band together in the first place.»

Chrissie trodde neppe hun var noen «little piece of shit» selv om hun i starten var ukomfortabel med låta. Det er ikke lett å tro når du hører henne synge med alt som er å oppdrive av breial selvsikkerhet og gyver løs på teksten:

I got brass in pocket
I got bottle, I’m gonna use it
Intention, I feel inventive
Gonna make you, make you, make you notice and

Got motion, restrained emotion
Been driving, Detroit leaning
No reason, just seems so pleasing
Gonna make you, make you, make you notice

Gonna use my arms
Gonna use my legs
Gonna use my style
Gonna use my sidestep
Gonna use my fingers
Gonna use my, my, my, imagination

‘Cause I going make you see
There’s nobody else here, no one like me
I’m special
(Special)
So special
(Special)
I gotta have some of your attention, give it to me

Torsdag 8. september – David Johansen: «She»

David Johansen er selvsagt mest kjent som vokalist i New York Dolls, men i dag skal vi presentere en perle fra solokarrieren hans i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. «She» er hentet fra hans andre soloalbum, In Style fra 1979, og er to minutter og tjueen sekunder hissig rølperock med en melodi til å dø for. Der In Style var en temmelig poporientert plate med sanger som «Melody», «Justine» og discoinspirerte «Soweto Woman», er «She» blant låtene der Johansen gjør det klart at han har en fortid marinert i rock’n’roll. Den er barskere og tøffere og kulere enn alt annet på albumet til sammen, med andre ord adskillig nærmere det han gjorde med New York Dolls.

Jeg er litt usikker på omstendighetene, men jeg hørte In Style før jeg hørte noe som helst av New York Dolls, og «She» traff meg som lyn fra klar himmel. Sannsynligvis leste jeg om Johansen i musikkavisen Puls som jeg begynte å lese i januar 1980, kanskje da i det første nummeret jeg kjøpte som jeg husker hadde Bruce Springsteen på forsiden. Puls og senere BEAT ble en kilde til mange gode oppdagelser før jeg også selv begynte å skrive der mange år senere. Hvorom allting er, sitter «She» fremdeles som en kasta koffert midt i fleisen. Bare sørg for å spille den høyt, ok?

PS! Coveret på In Style er eksepsjonelt kult!

Fredag 9. september – The Primitives: «Way Behind Me»

Det engelske bandet The Primitives er soleklart mest kjent for superhiten «Crash», men her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er vi glad i flere av deres treffsikre gitarbaserte popsingler. «Way Behind Me» er i grunnen skikkelig lik «Crash» – og minst like bra. Kanskje den var FOR lik til å oppleve samme gjennomslagskraft, hva vet jeg, men siden det er fredag og solen skinner utenfor vinduet her jeg sitter, tenker jeg det passer godt å spille denne i dag. Høyt.

The Primitives var anført av vokalisten Tracy Tracy som med sin ungpikeaktige og samtidig utrolig tøffe stemme, bidro til å føre sanger som begge de nevnte og andre blinkskudd som «Out Of Reach», «Nothing Left» og «Sick Of It» opp i den evige kanonen for litt røffere gitarpop. Debutplaten Lovely kom i 1988, og bandet hadde sine argeste konkurrenter i andre band med blonde kvinnelige vokalister som Transvision Vamp og Darling Buds, som også hadde flere knakende gode låter på samme tid. Samlet sett liker jeg nok The Primitives best av disse bandene, og «Way Behind Me» er under en viss tvil deres aller, aller beste stund. Den ble utgitt på single etter at Lovely var sluppet, og endte senere opp som bonusspor både på denne og oppfølgerplaten Pure. I likhet med flesteparten av bandets låter ble «Way Behind Me» skrevet av gitarist Paul Court, og den vitner om en teft for skamløst fengende popmusikk med «ba-ba-ba»-ing og ringlende gitarer og uimotståelige melodilinjer som hovedingredienser. Det er en slik låt det er umulig ikke å bli glad av, en real «fuck you»-låt til en drittsekk av en eks-kjæreste: «I’m gonna try my best move, I’m gonna leave you way behind me!» Ha det på badet!

Lørdag 10. september – Little Richard: «Tutti Frutti»

«A-wop-bop-a-loo-mop-a-lop-bam-boom!» Det er duket for tidenes kanskje tøffeste åpningsstrofe i en rock’n’roll-komposisjon her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. «Tutti Frutti», Little Richards gjennombruddshit fra 1955, er og blir noe av det mest spinnvilt energiske populærmusikken har avstedkommet, et lysende eksempel på hva verden hadde i vente på midten av 50-tallet da rocken ble født, og de gamle croonere stilt i skyggen av en ny generasjon med artister. Det var Little Richard og Chuck Berry, Elvis Presley og Jerry Lee Lewis og mange andre, og følgelig ingen vei tilbake.

«Tutti Frutti» er en av de mest innflytelsesrike singlene noensinne spilt inn, ikke minst takket være Richards gjentatte frase «A-wop-bop-a-loo-mop-a-lop-bam-boom!». Både den og refrenget med «Tutti frutti, oh rootie» sunget igjen og igjen er selvsagt også det reneste visvas, men for et deilig visvas det er. Jeg synes i grunnen det passer utmerket med en bekymringsløs og melodisk perle av dette slaget en grå lørdagsmorgen som denne. Little Richards entusiastiske fremføring av «Tutti Frutti», skrevet av ham selv og Dorothy LaBostrie, er muligens akkurat det som trengs for å få vekk skylaget. Det er om ikke annet verdt et forsøk. Som jeg liker å si, spill høyt!

Søndag 11. september – Nanci Griffith: «Tecumseh Valley»

Jeg beklager så mye, men dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er så sørgelig og trist at det nesten ikke er til å bære. Det er bare det at låten vi skal høre i tillegg er en av de fineste som noen gang er skrevet. Det er duket for Townes Van Zandts «Tecumseh Valley», i Nanci Griffiths definitive versjon hentet fra det mesterlige albumet Other Voices, Other Rooms fra 1993 der hun spilte inn 17 av sine favorittlåter med et sjeldent stjernelag av gjester. Med seg på denne sangen fikk hun legenden Arlo Guthrie på overjordisk flott duettvokal.

Townes var ikke kjent for å skrive lystige sanger, men «Tecumseh Valley» er kanskje den mørkeste av dem alle. Han spilte opprinnelig inn sangen to ganger i studio selv, først en up tempo-versjon på debutalbumet For The Sake Of The Song (1968), dernest en roligere og adskillig bedre versjon til oppfølgeren Our Mother The Mountain (1969). Det er denne siste Nanci Griffith har basert sin versjon på. 

Sangen forteller historien om Caroline, den unge datteren til en gruvearbeider. Han har sendt henne hjemmefra i den lille gruvebyen Spencer på den andre siden av åssiden og til Tecumseh Valley for at hun skal kunne få seg en jobb. Det er lite kull i gruven, og skal familien overleve vinteren må datteren forsøke å hjelpe på inntektene. Caroline har små krav:

She was not seeking favors
And for a dime a day
And a place to stay
She’d turn those hands to labor

Omsider får hun jobb som bartender på en kneipe som heter Gypsy Sally’s, men når vinteren blir til vår får hun bud om at faren er død:

So she turned to whorin’ out on the streets
With all the lust inside her
And it was many a man
Returned again
To lay himself beside her

Så en dag, blir hun funnet død under trappen som fører opp til Gypsy Sally’s med en lapp i hånden der hun har skrevet «Fare thee well, Tecumseh Valley». Det er en hjerteskjærende trist fortelling som selvsagt kunne vært hentet fra virkeligheten. Hvor hardt liv førte ikke – og gjør det fremdeles – mange gruvearbeidere, underbetalte, uten rettigheter eller sikkerhetsnett?

Med sin egenartede og yndefulle stemme klarer Nanci Griffith å formidle en tristesse som overgår selv tristessens konge, opphavsmannen Townes Van Zandt. Den varme stemmen til Arlo Guthrie gjør historien om mulig enda mer virkelig, og Carolines tragiske skjebne trer frem fra skyggene under trappen der hun blir funnet død og tar bolig i lytteren. Når Stuart Duncans felesolo deretter entrer lydbildet er det som om englene gråter. Det er usigelig vakkert og trist, og den teksten? Dæven, så godt skrevet den er!

Mandag 12. september – Im Nebel: «Still»

11 måneder etter at jeg ble spurt av Christer Falck om jeg ville skrive boken om The Colors Turned Reds selvtitulerte debutalbum til bokserien Norske Albumklassikere, leverte jeg endelig ferdig manus til det som blir min aller første bokutgivelse. Det har vært et utrolig spennende arbeid som jeg i dag markerer med en gammel Im Nebel-låt her på 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Im Nebel var som mange vet forløperen til The Colors Turned Red og et sentralt navn i kassett- og fanzinemiljøet i Norge i første halvdel av 80-årene. Deres kassett Mutasjon 7 ble spilt inn i 1983 og gitt ut i 1984 og er såpass til klassiker at den er utgitt på nytt i serien Norske Albumklassikere på CD, og det i en oppsiktsvekkende fin ny miks. Den er foreløpig ikke tilgjengelig på noen strømmetjeneste, så jeg oppfordrer blankt alle som er glad i god postpunk à la Joy Division, The Cure og Echo & The Bunnymen, for ikke å snakke om Fra Lippo Lippi slik de låt på albumet Small Mercies fra 1983, til å kjøpe den. Mutasjon 7 er en skattkiste med åtte nydelige låter, og jeg har valgt ut det stemningsfulle og melankolske mesterverket «Still», en seks og et halvt minutt lang poplåt som bare så vidt antyder hva vi hadde i vente. Bandet skiftet navn to år etter utgivelsen av denne kassetten, primært fordi Im Nebel ga feil assosiasjoner til den musikalske endringen som fant sted i løpet av de årene. Selv om fire av fem medlemmer var de samme, var det simpelthen en helt annen type band som ga ut albumet The Colors Turned Red i april 1988. Den historien kan du lese mellom to permer litt senere i høst, og jeg ser vel ikke bort ifra at det også vil markeres på denne spillelisten. Men nå, Im Nebel og supervakre «Still», hentet fra samlealbumet mutasjon 83-84, vær så god!

Tirsdag 13. september – Crowded House: «Don’t Dream It’s Over»

Det er duket for en av tidenes aller, aller, ALLER fineste ballader i dag når jeg legger Crowded House-klassikeren «Don’t Dream It’s Over» til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Den er hentet fra det newzealandske/australske bandets selvtitulerte debutalbum, fra den gang de var trioen Neil Finn, Nick Seymour og Paul Hester. Mystisk nok var sangen fjerdevalg som single fra platen, mens det er langt mindre mystisk at den ble Crowded House’ store gjennombrudd. «Don’t Dream It’s Over» ble en verdensomspennende hit som nådde førsteplass i New Zealand og Canada, en relativt sett enda mer imponerende andreplass i USA – og en sjetteplass i Norge. I England stoppet den på 27. plass.

Mitt forhold til Crowded House strekker seg tilbake til den gang jeg jobbet i popmagasinet Logo i siste halvdel av 80-tallet. Den legendariske Tor Milde var redaktør og stor fan av trioen, og jeg er ganske sikker på at det var ham som introduserte meg for «Don’t Dream It’s Over» og de andre blinkskuddene fra Crowded House-albumet, som «Mean To Me», «Something So Strong» og «Now We’re Getting Somewhere» for å ha nevnt noe fra det jeg mener er en av tiårets beste gitarorienterte popplater. Tor og jeg reiste til København da de ga ut oppfølgeren Temple Of Low Men i 1988 for å intervjue dem og se en fantastisk konsert. Minner!

Arven fra The Beatles ligger og gløder over «Don’t Dream It’s Over» og de andre sangene, men Crowded House skapte også noe helt eget. Neil Finns inderlige stemme er deres lett gjenkjennelige hovedsignatur, men også de mange overraskende akkordskiftene, skarpe gitarene og den rike produksjonen til amerikanske Mitchell Froom som jobbet med bandet på de tre feilfrie første platene, altså iberegnet den nevnte Temple Of Low Men og Woodface (1991). I denne perioden var Crowded House verdens fineste poporkester etter The Beatles, og den dag i dag er det ikke mange band som kan matche det de fikk til i starten av karrieren.

I årene som er gått har Crowded House gjenoppstått i forskjellige konstellasjoner, og Neil Finn og storebroren Tim (som ble med i bandet for Woodface, men var ute igjen da de spilte inn det noe skuffende fjerdealbumet Together Alone sammen med produsenten Youth), har gjort forskjellige ting sammen. I tillegg har Neil både gitt ut soloplater og hatt andre prosjekter gående. Han startet i sin tid i Split Enz, bandet til storebroren der han skrev noen framifrå låter, men det var med Crowded House han virkelig viste verden hvilken enestående låtskriver han er. «Don’t Dream It’s Over» er det fremste eksempelet på det.

Onsdag 14. september – The Church: «Almost With You»

365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition beveger seg «down under» for andre dag på rad, nå for å spille australske The Church’ makeløst fine «Almost With You», åpningslåt og første single fra deres andre album, The Blurred Crusade fra 1982. I sterk konkurranse med sanger som «The Unguarded Moment» og «Under The Milky Way», tror jeg likevel «Almost With You» er min favoritt med The Church, en nytelsesfull The Byrds-inspirert gitarpoplåt, så full av innbydende «jingle jangle»-gitarer at den gir meg frysninger. Men ikke nok med det. Det mest oppsiktsvekkende her er Marty Willson-Pipers solo på nylonstrenget gitar. Det er adskillig vanligere innen sjangere som klassisk musikk og flamenco enn det er i rocken, men du verden så effektfullt det er gjort her.

Som så ofte er det Steve Kilbey, bandets bassist og vokalist som har skrevet sangen, og har du skrevet noe så fint som «Almost With You» kan du jo strengt tatt bare lene deg tilbake og si deg fornøyd. Når du i tillegg får sangen din svøpt i en enestående flott produksjon gjort av selveste Bob Clearmountain, en mann hvis merittliste inkluderer jobber for Bruce Springsteen, Toto, Rolling Stones, Bon Jovi og flere andre av verdens største artister, og har et så flott band som The Church i ryggen, så har du virkelig lykkes. Det er 40 år siden «Almost With You» ble utgitt, og det føles ikke som den er blitt en dag eldre. Den er like fin nå som da den kom, et popmesterverk for evigheten.

Torsdag 15. september – Eurythmics: «This City Never Sleeps»

Jeg elsker å bo i by. Nå er ikke Oslo akkurat London eller Tokyo eller New York City i størrelse, men når Annie Lennox synger «You can hear the sound of the underground trains, you know it feels like distant thunder», skjønner jeg nøyaktig hva hun mener, jeg opplever akkurat den følelsen hun beskriver bare ved å høre henne synge det. Eurythmics’ electrobluesklassiker «This City Never Sleeps» er dagens tilskudd til 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Den var avslutningsspor på duoens andre LP, 1983-utgivelsen Sweet Dreams (Are Made Of This). Det er en plate med mer kjente låter enn denne, ikke minst tittelkuttet, men den atmosfæriske og svært presise komposisjonen tar meg rett inn i den urbane jungelen jeg kjenner og elsker. Dave Stewarts sinnrike mosaikk av lyder og effekter skaper den perfekte nattestemning der byens puls vibrerer i hver tone som spilles, og Annie Lennox’ kjølige stemme er så kledelig at hårene reiser seg.

Det var ikke første eller siste gang Eurythmics konstruerte låter som denne, der de med elektroniske virkemidler på forunderlig vis kom opp med et resultat der menneske og maskin spiller slik på lag. Jeg tror det kan ha med hele pakka å gjøre; Annie Lennox’ visuelle, androgyne profil og Dave Stewarts intrikate produksjoner, begges enestående musikalitet, og kanskje aller mest den åpenbare kjærligheten de har til den klassiske populærmusikken og dens virkemidler, fra Elvis Presleys hoftevrikking og hulk til Aretha Franklins uslåelige lungekapasitet og pondus. Og la det være sagt, det ville være en umulighet å skape en sang som «This City Never Sleeps» uten en grunnleggende forståelse for blues.

Med sanger som «Here Comes The Rain Again», «Sisters Are Doin’ It For Themselves» (med nettopp Aretha som duettpartner) og «I Saved The World Today» opprettholdt Eurythmics kvaliteten gjennom årene som fulgte, men husk at deres ettermæle også er så fjellstøtt på grunn av sanger som nettopp «This City Never Sleeps». Det er et besnærende stykke musikk som definerer duoen vel så mye som hitsinglene.

Fredag 16. september – Thin Lizzy: «Still In Love With You» (live)

Det handler veldig mye om gitarer i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition når Scott Gorham og Brian Robertson kobler til for å løfte Thin Lizzy-klassikeren «Still In Love With You» til himmels i denne versjonen hentet fra det irske bandets 1978-album Live And Dangerous. Det er en av de virkelige urballadene innen det som kalles Classic Rock, en mer enn syv minutter lang meditasjon over den elektriske gitarens bruksmuligheter, og et fjellstøtt mesterverk. Har du en lighter for hånden kan du tenne den med en gang, og skru opp volumet så mye som forsvares kan. Hvis naboen klager over at du spiller «Still In Love With You» for høyt, er det strengt tatt naboen det er noe galt med, men vi skal ikke underslå at det er en god ting å ta hensyn.

Dette er for øvrig en av de mange låtene der bandets legendariske vokalist, bassist og låtskriver Phil Lynott viser hvor enestående presist han var i stand til å beskrive ungdommelig svermeri, om det er som her der verden faller i grus på grunn av at dama har forlatt ham, eller om det er som den stormende forelskelsen han skildrer i «Dancing In The Moonlight». Det er selvsagt fullt mulig å argumentere for at tekstlinjer som «My head, it keeps on reelin’, it’s got me in a crazy spin, darlin’, darlin’, darlin’, is this the end?» IKKE er stor poesi, men da har du aldri vært femten og forelska før heller. At «Still In Love With You» er en tidløs klassiker er ikke det minste rart. Live And Dangerous-plata er soundtracket til veldig manges ungdomstid, og denne låten et av de virkelige høydepunktene derfra. Klineballader blir ikke stort bedre, og bare så det er sagt er denne tolkningen veldig mye tøffere enn studioversjonen som befinner seg på 1974-albumet Nightlife.

Scott Gorham, den ene av de to gitaristene her, har sagt dette om liveversjonen: «That was us at our best, before the bad drugs came in.» Og han har sine ord i behold, Thin Lizzy ble aldri bedre enn akkurat her.

Lørdag 17. september – The Young Lords: «Big Burden»

Tidsmaskinen stilles inn på 1980 og Halden i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition i dag, når vi skal høre The Young Lords’ legendariske single og åpningsspor fra debutalbumet Same Shit New Wrapping, «Big Burden». Henning Kvitnes kan med rette kalles noe av en nasjonalskald 42 år senere, men han begynte som en frempå rocker i front for The Young Lords, bandet som signaliserte at svært spennende ting skjedde nede ved grensa til Sverige. Med roughly like deler inspirasjon fra Bruce Springsteen og Elvis Costello, og dermed det ene benet godt plantet i en solid amerikansk låtskrivertradisjon og det andre i moderne, punkinspirert rock og new wave, var The Young Lords et usedvanlig friskt pust i en norsk musikkhverdag som strengt tatt ikke var all verden å mase med ved inngangen til 80-tallet.

The Young Lords startet som The Ice Cream Band i 1978, og holdt ikke lenger enn til at de spilte inn det ene albumet og en påfølgende EP. Men vår mann Henning var i gang, og etablerte Saturday Cowboys på restene av The Young Lords. Heller ikke det ble et varig eventyr, og han fortsatte med bandene Next Step og Little Eden, før han slo seg til ro og ble soloartist «på ordentlig». I dag er Henning Kvitnes blant Norges mest avholdte artister med en katalog som holder forbausende jevn – og høy – kvalitet med tanke på hvor mange år han har holdt på. Men det var altså med «Big Burden» det hele startet, og det er fremdeles en av låtene han har skrevet som står meg nærmest. Det ungdommelige overmotet og entusiasmen finnes i hver tone han og bandet spiller og synger, en gjeng som bare så vidt er ute av tenårene og høres ut som det eneste som står i hodene på dem er å erobre verden. The Young Lords var Henning på sang og gitar, Arne Sæther på orgel, Pål Asheim på bass og Bjørn «Julle» Juliusson på trommer, med Kalle Storm Andersen og Steinar Karlsen som også bidro med gitar hist og pist. Jeg aner ikke om noen av de to spiller på «Big Burden», men det slår gnister av gitarspillet her, så jeg antar at iallfall en av dem bidrar. Det skal dessuten nevnes at sangen er kreditert både Kvitnes, Juliusson og Asheim. Det er et stykke musikk skapt av et sultent band, og en virkelig norsk rockklassiker.

Søndag 18. september – John Grant: «Love Is Magic»

Nå skal vi høre et stykke sjeldent mektig popmusikk her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Etter sine år som frontfigur i The Czars, la John Grant ut på en solokarriere som i mine ører har vært en smule ujevn. Forsøkene på å geniforklare mannen har vært mange rundt meg, og bevares, veldig mye av det han har sluppet etter den vakre debutplaten Queen Of Denmark i 2010 er bra, men slett ikke alt. Imidlertid mener jeg i fullt alvor at han har sluppet en av 2010-årenes flotteste låter med den storslagne synthballaden «Love Is Magic», tittelkuttet fra hans fjerde soloplate, utgitt i 2018. Det er en mollstemt og dyster låt der Grant henvender seg til en person som godt mulig er ham selv. Eller kanskje ikke. Den mørke åpningen går slik:

Have you got depression?
Passive aggression?
Did they stop loving you
and you’re the only one who doesn’t know?
You forgot your medication
and Sade is playing on the radio

Vers for vers borer han seg inn i et mørkt sinn, og kontrasterer alt det vonde og vanskelige med det oppløftende refrenget som er en ren oppfordring om å ta sjansen på kjærligheten. Den er magisk, sier han, uansett om du stoler på det han sier eller ei, og slett ikke så tragisk som du er lurt til å tro. Det storslagne syntharrangementet er latterlig flott, og Grants malmfulle røst insisterer på at livet kan holdes ut og at kjærligheten er verdt å satse på, hvor krevende alt enn kan synes. Hadde jeg for min del trodd noe annet, ville han overbevist meg gjennom disse fantastiske seks minutter og 22 sekundene med overjordisk flott popmusikk. «Love Is Magic» er, i mangel av et bedre ord, magisk.

Mandag 19. september – Sisyphus: «Alcohol»

Det er tid for noen virkelig besnærende greier i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Jeg kan nesten garantere at du ikke har hørt noe som minner særlig om Sisyphus og deres helt spesielle komposisjon «Alcohol». Sisyphus består av rapperen Serengeti, singer/songwriteren Sufjan Stevens og musikeren Ryan Lott alias Son Lux, som i 2014 ga ut sitt eneste album så langt, også det kalt Sisyphus. For dem som ikke måtte være klar over det er Sisyphus, på norsk Sisyfos, oppkalt etter en konge fra den greske mytologien. Hans skjebne var å bli dømt av gudene til å rulle en diger stein opp et fjell, og hver gang han nådde toppen rullet steinen ned igjen slik at han måtte begynne på nytt. Myten om Sisyfos er opphavet til uttrykket sisyfosarbeid som man bruker om en tilsynelatende håpløs oppgave uten ende.

Kler så navnet Sisyphus musikken til denne trioen? Kanskje, kanskje ikke, men når man hører en låt så hypnotiserende, monoton og «dronete» som «Alcohol», må svaret bli ja. Musikken gjentas i kontinuerlige loops gjennom forskjellige partier, og det er dermed lett å forestille seg en stakkar som jobber og jobber uten å komme noen vei. Å beskrive albumet er heller ingen enkel oppgave. Det er en god miks av kjølig elektronika, hiphop og ambient, vel verdt å bruke tid på å trenge inn i, med avsluttende «Alcohol» som kronen på verket. Serengeti har en tilbakelent måte å rappe på, men den er også melodiøs i all sin kjølige avmålthet, og maskinskapte melodilinjer og rytmemønstre utfyller lydbildet. Mer enn halve låten er instrumental, men de repeterende temaene til tross, kommer små og store detaljer inn for å gi nyanser til dette mesterlige stykket samtidsmusikk eller hva vi nå skal kalle det. Jeg hadde egentlig glemt denne platen litt, men så surrer man innom gamle spillelister og blar i platebunker, og da dukker skattene frem på nytt. Herre min hatt, så glad jeg er for å ha gjenoppdaget akkurat denne!

Tirsdag 20. september – The Woodentops: «Get It On»

Indiebandet The Woodentops dukket i 1984 opp med sin første single, suverene «Plenty», på den da helt nystartede labelen Food Records – senere hjem til Blur, Strangelove, Dubstar, Jesus Jones og andre mer eller mindre kjente britiske band som slo igjennom på 90-tallet – men ble raskt plukket opp av legendariske Rough Trade Records etter at The Smihts’ sanger og tekstforfatter Morrissey hyllet debutsinglen i musikkavisen Melody Maker. Her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition går vi et par år videre i tid, til debutalbumet Giant som ble utgitt i juni 1986. Eller ikke for det. Første gang jeg hørte kraftbomben «Get It On» var da den var bonusspor på det londonbaserte bandets tredjesingle «Well Well Well», men da i en annen, råere versjon enn albuminnspillingen. Det er mulig å argumentere for begges kvaliteter, men etter nye gjennomhøringer av begge går jeg for versjon nummer to, altså den fra Giant.

Som i går, da vi hørte Sisyphus’ vidunderlige «Alcohol», minner nok ikke heller dagens tilskudd til denne spillelisten om noe du har hørt før, med mindre du pleier å høre på energisk, halvakustisk, punka indiepop med marimbaer og illsinte fuzzgitarer side om side. Hvis det derimot ikke er din vante tirsdagssyssel å høre på musikk som passer denne beskrivelsen, anbefaler jeg deg å spille «Get It On» (som ikke har noe å gjøre med T. Rex-klassikeren av samme navn) skikkelig høyt og ta på deg godgliset med en gang. «It’s about time we were happy, it’s about time we should fly high», synger Rolo McGinty, og det er lett å følge oppfordringen når du hører noe så kult som dette. The Woodentops gjorde det forholdsvis bra back in the day, men at bandet ikke ble større er litt trist. For meg var særlig bandets første tre singler – med B-sider og det hele – ting jeg spilte MYE da de kom, og selv om jeg ikke var superbegeistret for debutalbumet har det nok av gode stunder. Åpningen «Get It On» burde alene være nok til å gi The Woodentops ekte legendestatus. Igjen, spill skikkelig høyt!

Onsdag 21. september – Hobotalk: «I’ve Seen Some Things»

Noe av hensikten, et av selve hovedpoengene, med 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er å balansere det kjente med det ukjente, det åpenbare med det oppsiktsvekkende. I dag skal vi til et band de færreste har hørt om, skotske Hobotalk, og da skjønner alle hvilken kategori «I’ve Seen Some Things» tilhører. Helt korrekt, det ukjente og det oppsiktsvekkende. Og når du som Marc Pilley, sanger og låtskriver bak denne avsindig vakre balladen, ikke får nevneverdig gehør for det du driver med, er det kanskje ikke så rart at det ikke blir så mye mer, hva vet jeg, men synd er det.

At Hobotalk ikke ble et stort navn skyldes ikke kvaliteten på musikken, men Marc Pilley er i et meningsløst stort og godt selskap. Hadde vi brent et lys for alle dem som ikke nådde frem med sin kunst, men som hadde fortjent å gjøre det fordi den er så forbanna bra, hadde vi tatt livet av atmosfæren en gang for alle, så vi får heller nøye oss med å tenne et lys for enkelte av dem nå og da. I dag er turen altså for mitt vedkommende kommet til Hobotalk og Marc Pilley og «I’ve Seen Some Things», og liker du det du hører (som jeg håper du gjør) sjekker du ut resten av det fine 2000-albumet Beauty In Madness når du først er i gang. Jeg tror ikke du kommer til å angre. Hobotalk ga ut ytterligere tre album før det var kroken på døra i 2008, og dessverre er bare et av disse, strålende titulerte Homesick For Nowhere, tilgjengelig på strømmetjenestene – i tillegg altså til Beauty In Madness.

Torsdag 22. september – Zac Brown Band featuring James Taylor: «Love And Sunsets»

Det er litt rart at det ikke har dukket opp en James Taylor-låt her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition ennå. Det har vært på nippet, men har altså ikke skjedd. I dag kommer vi dog veldig nærme når vi dytter inn både Taylors karakteristiske stemme og hans nydelige gitarfingerspill, selv om han «bare» er gjesten til Zac Brown. Zac Brown Bands syvende album The Comeback så dagens lys i fjor høst, og nå er en deluxeutgave nært forestående. Blant tilskuddene er denne akustiske versjonen av «Love And Sunsets» der Zac Brown og James Taylor lar resten av bandet hvile mens de synger og spiller så vakkert at jeg får mest lyst til å grine av fryd, og deler av bandet bidrar med noen avsindig flotte harmonier som faktisk slipper tårene løs hvis du ikke passer deg. Og hvorfor skulle du? For meg handler iallfall musikk om å la forsvarsverkene ryke, om å stille seg åpen for alle mulige sanseinntrykk som måtte dukke opp. Når jeg hører «Love And Sunsets» – både den originale albumversjonen og den nye versjonen der vi hører den levende legenden James Taylor levere som bare han kan i tospann med sentimentalisten Zac Brown – er det så fint at jeg ikke gidder å late som. To kassegitarer, to fantastiske stemmer og en harmonirekke på høyde med The Beach Boys eller The Four Tops på sitt beste, vel å merke i countryversjon, er kanskje alt du trenger når det kommer til stykket.

Nå kan det strengt tatt sies at «Love And Sunsets» er nasjonalistisk og sentimentalt sludder, men for meg er det en sang som står i opposisjon til hva den stadig mer ekstreme polarisingen vi ser i dagens USA fører med seg. Her handler det om frihet, familie og samhold, i tillegg til både eplepai og Gud, men det er en sang hvis åpenbare hensikt er å forene, ikke splitte. «Love And Sunsets» har en funksjon. I tillegg er den til dels latterlig sentimental og ikke så rent lite søt:

Just like an old tree
I carved our names in this guitar
That we picked up at a pawnshop
On a snowy day in Denver

We slept out in a million stars
What you got ain’t who you are
It’s things like these that pay the most
That’s all you got to give her

I don’t believe that money makes the world go ’round
‘Cause you can’t buy the way I feel right now

Det er slikt som dette livet skal handle om. Det er ikke dypt, det er ikke «store» tanker, men det er viktig. Takk for oppmerksomheten. I morgen: Noe helt annet.

Fredag 23. september – Eighth Wonder: «I’m Not Scared»

Vi henter frem en litt glemt pophit i anledning fredagen her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Noen som husker Eighth Wonder? Hvis ikke, tipper jeg navnet Patsy Kensit får noen bjeller til å ringe. Hun var tidligere barnestjerne med en rekke filmer og modelljobber bak seg, da hun ble med i broren James’ band som vokalist i 1983. Kensit ble noe av en it-girl i løpet av 80-tallet, ikke minst takket være sin store gjennombruddsrolle som Suzette i musikalen Absolute Beginners i 1986, og to år senere kom endelig Fearless som skulle bli Eighth Wonders første og eneste album. I 1989 ble de oppløst.

Fearless er en plate som er et ekte barn av sin tid, inneholdende temmelig forglemmelig danseorientert elektronisk popmusikk, men én låt skiller seg voldsomt ut, hitsinglen «I’m Not Scared». Den ble skrevet av Neil Tennant og Chris Lowe, også kjent som duoen Pet Shop Boys, og de produserte den sammen med hitmakeren Phil Harding, kjent fra sitt arbeid for i PWL, produksjonsselskapet til supertrioen Stock Aitken Waterman som spydde ut hits med Rick Astley, Kylie Minogue og utallige andre. «I’m Not Scared» er svært gjenkjennelig Pet Shop Boys, men med Kensits hviskende, sensuelle stemme fører den også tankene tilbake til 60-tallets franske popmusikk like mye som den var en del av samtiden. Tennant og Lowe var besatt av prinsesse Stephanies single «Irresistable» da de skrev den, og derfor låter «I’m Not Scared» som et storslagent stykke engelskspråklig og samtidig fransklydende popmusikk anno 1988. Inspirasjonen fra den andre siden av kanalen fra trendy London understrekes ytterligere ved at Kensit synger noen linjer på fransk, som låter utrolig kult.

«…she was seen as a little girl and a controlled hype, and I thought the way she was perceived could be changed. I thought it would be good if she could be seen as a strong woman. She seemed to me to be a very strong-willed person, slightly ruthless even, and I didn’t think it was good that she was just portrayed as a sexy bimbo», har Neil Tennant fortalt om bakgrunnen for sangen etter at hun hadde spurt dem på en fest om ikke de kunne gjøre noe sammen.

Pet Shop Boys spilte også inn «I’m Not Scared» selv, på sitt tredje album Introspective, som ble utgitt åtte måneder senere. Det er en strålende versjon, men det er altså Eighth Wonder som har originalen. Tennant synger heller ikke de franske linjene, og dermed går seieren til Patsy Kensit som dessuten fremførte «I’m Not Scared» i sin helhet på fransk på singlens B-side, da som «J’ai pas peur». «Take these dogs away from me», eller var det «débarrassé-moi de ces chiens»?

Lørdag 24. september – Jonas Fjeld: «Nerven i min sang»

I dag fyller en av norsk musikklivs store hedersmenn 70 år, og det skal markeres også her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Selv startet Jonas Fjeld – eller Terje Jensen som er hans virkelige navn – feiringen søndag som var, da han inviterte til en fantastisk jubileumsforestilling i Den Norske Opera & Ballett (eller Operaen, som vi sier på folkelig) med et solid oppbud av celebre gjester. Songs From The Sea, Øystein Sunde, Ole Paus, Malin Pettersen, Henning Kvitnes og Stine Andreassen bidro til en regelrett magisk aften, og stilte opp for å hedre en mann de enten har samarbeidet med eller latt seg inspirere av, en mann som en gang for alle ble del av den norske folkesjela da han og Paus samarbeidet om gjennombruddsalbumet Svært nok for meg i 1989. Det var en plate som kom mer enn 15 år inn i en litt humpete karriere og som er det beste bevis for at å endre sitt musikalske tungemål fra engelsk til norsk kan vise seg å være det beste innfall en artist kan ha. Jeg har det ikke som en kjepphest, men det er ikke til å komme bort ifra at de norske artistene som når det største publikummet er de som velger å synge direkte til sitt publikum, på et språk som alle forstår, om det er Åge eller Karpe. Og det også over tid.

For en gangs skyld er ikke 365GO-redaksjonen styrt av innfallsmetoden i sitt valg av sang for dagen. Som oftest står jeg opp og legger en sang til listen som jeg føler for der og da uten at det er noen særlig annen grunn til det enn at den dukker opp i bevisstheten på et eller annet vis. I dag er det litt annerledes. Jeg har lenge visst at jeg skulle plukke en Jonas Fjeld-låt denne lørdagen, men spørsmålet har vært hvilken? Med en så sjeldent innholdsrik og velklingende katalog som Fjeld har i bagasjen, er det ikke bare-bare å velge. Under jubileumskonserten søndag var det litt sånn «Den tar jeg.» «Nei, den». «Å, men den er så fin. Det må bli den». «Nei forresten, jeg hadde glemt hvor fin den var!» «Jøss, den kjenner jeg egentlig ikke, hvorfor har jeg ikke bitt meg bedre merke i den?» Klassikerne kom rennende i en jevn strøm i to timer, og jeg var egentlig like klok. Så var det også den distraksjonen som ligger i Fjelds ferske album To The Bone som bare har vært ute en uke og allerede har rukket å gjøre stort inntrykk på meg. Den inneholder også flere utmerkede kandidater.

Men, og det er ikke til å komme bort ifra etter at jeg har tråklet meg gjennom betydelige deler av Fjeld-diskografien, når det kommer til stykket så er og blir «Nerven i min sang» det aller fineste han har gjort. Trur eg…

Bakgrunnen for «Nerven i min sang» er denne: Da Ole Paus skulle spille inn albumet som ble hetende Svarte ringer i 1982 ba han med seg Jonas Fjeld Band til København der han hadde booket studio i to eller tre dager. På turen ned om bord på «Danskebåten» viser det seg at Paus ikke har skrevet en eneste sang, og tvinges til å sette i gang. Etter at han har skrevet 11 – i løpet av en dag eller to – er det helt tomt. Paus har ikke mer i seg, men under konserten i Operaen på søndag fortalte han hvordan han hørte Fjeld klimpre det nå svært så velkjente og umiddelbart gjenkjennelige gitarpartiet som innleder «Nerven i min sang». Paus skrev teksten og Fjeld fullførte melodien, og dermed var en norsk klassiker skapt. Syv år etter, da de to samarbeidet om å komponere Svært nok for meg-albumet, måtte «Nerven i min sang» også ha en plass der, og sammen med nyskrevne sanger som «Hjem kan være hvor som helst», «Engler i sneen» og «Hun kom som en engel» gjorde den Jonas Fjeld/Terje Jensen til hjemlig superstjerne.

En ørliten anekdote på tampen: Jeg har bare møtt Terje Jensen en gang. Det er så mye som 30 år siden, da vi satt i tre timer en formiddag og drakk kaffe på Lorry i Oslo. Jeg intervjuet ham til det første nummeret av BEAT som ble gitt ut av det som den gang het Se og Hør Forlaget ved inngangen til 1993 da han omsider var klar med oppfølgeren til Svært nok for meg, den omtrent like fine Texas Jensen. Fremdeles vil jeg uten å blunke svare Jonas Fjeld på spørsmålet om hvem som er den hyggeligste personen jeg har intervjuet i min etter hvert lange yrkeskarriere. Innimellom tar jeg meg i å se tilbake på det usedvanlig trivelige møtet, den gangen for lenge siden da han var 40 år gammel og jeg bare 26. Himmel og hav, så unge vi var. Men til poenget. Jeg var veldig fornøyd med portrettintervjuet jeg skrev, fikk Terje til å bidra med gamle bilder fra arkivet og syntes jeg hadde gjort en formidabel jobb med å formidle tankene og livet til denne kloke mannen fra Drammen, selveste Texas-Jensen som jeg hadde slik glede av å snakke med. Da jeg fikk se resultatet på trykk tenkte jeg mer i retning «Pokker ta, dette ser jo ikke ut i måneskinn!» og var ordentlig skuffet over layouten. Den ansvarlige var en jeg så vidt hadde sett, en ung trønder som het Helle og hadde begynt i forlaget som lærling noen år tidligere. Jeg traff henne ikke igjen før noe sånt som tre og et halvt år senere, en litt fuktig aften på presseklubben i gode gamle Tostrupkjelleren, og et år etter det igjen var vi gift. Det er vi fremdeles, og jeg siterer når som helst Ole Paus’ nydelige tekst med Jonas Fjelds tilsvarende nydelige melodi i bakhodet:

Hun er det jeg hører
Hun er det jeg ser
Hun som er mitt liv
Hun som jeg elsker mer
Mer enn luft
Mer enn vann
Mer enn kvinne
Mer enn mann
Mer enn skog
Mer enn fjell
Mere enn jeg elsket meg selv
Og mitt liv noen gang

Gratulerer med dagen, Terje!

Søndag 25. september – Martika: «Love… Thy Will Be Done»

Selv om populariteten ikke skulle vare så lenge for den amerikanske sangeren Martika, satte hun store nok spor etter seg til å bli del av 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. Hennes desidert mest kjente låt er «Toy Soldiers» fra 1988 som senere dannet basis for Eminems «Like Toy Soldiers», men jeg har valgt meg ut den enda bedre «Love… Thy Will Be Done», skrevet sammen med Prince. Martika henvendte seg til Prince for å få hjelp til å jobbe med oppfølgeren til den selvtitulerte debuten, og han bidro på fire av låtene på albumet Martika’s Kitchen (1991). Av disse er «Love… Thy Will Be Done» soleklart best – og mest spesiell. Teksten dannet utgangspunktet, en bønn skrevet av Martika som Prince forvandlet til en låt. Den kjennetegnes av et kontinuerlig bass- og trommemotiv som durer og går, uten variasjoner eller endringer i intensitet, mens det skjer alt mulig fint i forgrunnen. Sangens muligens aller fremste styrke er det enestående vokalarrangementet.

Det posthumt utgitte Prince-albumet Originals fra 2019 inneholder hans egen demo til «Love… Thy Will Be Done», og den er praktisk talt identisk med Martikas versjon, åpenbart med unntak av vokalen. Hun fikk altså et fiks ferdig mesterverk i hende, og med det også en ny hit. «Love… Thy Will Be Done» er en fantastisk låt som dessverre har havnet litt i skyggen av «Toy Soldiers». Her er derfor mitt svært beskjedne bidrag for å gjøre noe med det.

Mandag 26. september – Beckstrøm: «Du må ikke tro»

Herved erklæres ny norsk musikk-uke i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition. For 20-30 år siden, kanskje enda mindre, ville det vært en absurditet, men i vår tid er vår hjemlige populærmusikk – i alle dens avskygninger – så solid at det er helt naturlig å tilføre syv mer eller mindre sprellferske sanger til en slik spilleliste. La meg også understreke at jeg med «verdens beste» ikke mener at verdens ALLER beste sanger skal fylle de 365 plassene på listen, men at de i sum vil utgjøre en spilleliste som er så bra at den med en viss godvilje faktisk kan anses som såpass sterk at den forsvarer sitt navn.

Nok om det, vi skal til musikken, og første dag i ny norsk musikk-uken skal vi snakke om Lars Fredrik Beckstrøm, mest kjent som bassist i deLillos der han på hver nye plate bidrar med en sang eller to eller tre. Lars’ produksjon er dog adskillig større, og alt i 1992 ga han ut sitt første soloalbum. Det ble ytterligere tre slike frem til 2006, før han nå endelig er tilbake med det femte (og muligens beste), Tiden for tiden. Selv om det har gått 16 år uten en ny plate kreditert Beckstrøm, har han ikke vært uvirksom på siden av deLillos. Han har sluppet to plater med Beckstrøm Kvartett, etablert bandet The Humble Servants sammen med gode venner og egne låter, og vært del av undergrunnsbandet Dog Age. Alt i alt er altså Beckstrøm en produktiv herremann.

Det har ikke vært kjempelett å velge en av sangene fra Tiden for tiden, av den åpenbare årsak at det er så mange gode kandidater her. Valget kunne falt på den lange og deilige «En ukjent dag i fremtiden», beksvarte «Joffen», sprudlende «Hun elsker meg» eller nydelige «Irland», men jeg har landet på det innbydende åpningssporet «Du må ikke tro». Den er noe i nærheten av en countryvise, der steelgitaren vel å merke er byttet ut med tverrfløyte. I likhet med resten av platen er den primært akustisk, og Lars spiller kassegitar, bass og bouzouki. Tverrfløyten tas hånd om av Børge Are Halvorsen, og produsent Kyrre S. Fritzner som også har vært ansvarlig for flere deLillos-plater, blant dem megasuksessen Neste sommer, er kreditert for trommer, perkusjon og synther, i tillegg til at han korer. Teksten minner faktisk om Lars Lillo-Stenbergs far Pers tekst til en av deLillos’ fineste sanger, «Glemte minner» fra nettopp Neste sommer. «Du må ikke tro» fortelles i den samme benektende stilen, med tekstlinjer som «Du må ikke tro jeg husker det at vi lå i senga hele dagen lang/Nei, jeg tenker aldri mer på det at vi elsket hverandre en gang», underforstått selvsagt at det er umulig å glemme den store kjærligheten som nå er borte.

Til slutt i dag: Tenk på all den fine musikken som er sprunget ut fra deLillos. Siden debuten i 1986 har de sluppet 19 studioalbum, samlinger og livealbum, deluxeutgaver og frittstående singler, og alle de tre larsene, Beckstrøm, Lillo og Lundevall, har hatt forskjellige solo- og bandprosjekter gående i pauser fra bandet. Det er en skattkiste av strålende musikk, og festen er slett ikke over. Det ser ut til å være masse kake igjen.

Tirsdag 27. september – Lundevall: «Virkelighet»

Det er ny norsk musikk-uke i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og for andre dag på rad presenterer jeg et plateaktuelt deLillos-medlem. I går var det Beckstrøm, i dag er det Lundevall, og legg merke til at begge to – uvisst hvorfor – foretrekker å gi ut platene sine under kun etternavn. Det er litt omvendt «fornavnsyndrom» over akkurat det; i stedet for å benytte kun fornavnet (som for eksempel Dagny, Annie, Ramón, Ruben, Sissel, Aurora og Sigrid) så går de heller for etternavnet. Hvorfor er ikke godt å si, men det spiller selvsagt ingen rolle. Det viktige her er at både Lars og Lars – Beckstrøm og Lundevall – ga ut hver sin plate samtidig, forrige fredag, henholdsvis en ti-spors LP og en fem-spors EP, og at begge to er veldig gode og funnet verdig en plass på denne listen. De har dessuten dobbel slippkonsert på Herr Nilsen i Oslo i kveld, så det er fint å få markert det også.

Lars Lundevall har gitt ut musikk utenfor deLillos tidligere, blant annet med powerpopduoen The Thank Yous og under aliaset Mr. Smith, men med EPen Sanger 5 stk. gjør han det for første gang på norsk. Den nå 52 år gamle Lars har inntil nå kviet seg for å skrive på morsmålet, redd som han er for å «høres ut som en visesanger fra Vestlandet», men han kan ta det med ro. Det er liten sjanse for at noen skal forveksle ham med Jan Eggum eller Henning Sommerro med det første. Lars skriver sanger som er skarpere i kantene enn begge disse, og de fem som er ute nå har en popsnert som virkelig er et deLillos-medlem verdig. På de siste deLillos-platene har han da også bidratt med noen få låter, og når han nå presenterer sangene sine på norsk under eget navn viser det seg umiddelbart at han ikke har noe å skamme seg over.

Til å representere Lundevall på spillelisten min har jeg valgt avsluttende «Virkelighet», EPens mest rocka låt. Det er storslagent og mektig, og gitarspillet får meg helt konkret til å tenke på tre sanger jeg er veldig glad i, Kathleen Edwards’ «Goodnight, California», Blue Rodeos «Five Days In May» og Dawes’ «Somewhere Along The Way». «Virkelighet» er en nydelig, mollstemt sang med nostalgisk slagside, en sang om å være voksen, om tapte drømmer, og om å innse at man kanskje ikke er i stand til å forandre verden likevel selv om man en gang trodde det. Lars spiller gitar så det gnistrer her, og med seg har han Sjur Lyseid (som også har produsert og skrevet sangene sammen med ham), blant annet kjent fra The Little Hands Of Asphalt, og sønnen Eirik Kirkemyr. Det er en fantastisk avslutningslåt på en litt for kort utgivelse, men heldigvis har hovedpersonen røpet at det kommer ytterligere fem sanger «om en stund». Kanskje spiller han til og med noen av dem i kveld. Vi får se. Jeg gleder meg både til konsert og mer ny musikk.

Onsdag 28. september – Tora feat. Cory Wong: «This Is It»

Ny norsk musikk-uke fortsetter i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition, og i dag er turen kommet til blytung og dødskul hvit bluesfunk med Tora. Bandet, som mer eller mindre er et alias for den überkule gitaristen Tora Dahle Aagård, har nettopp utgitt sin tredje plate, Seventeen, og derfra har jeg plukket «This Is It». Du forstår veldig raskt at Tora er the real deal. Før låten starter, forteller hun følgende: «My mom said to me: ‘You know, sweetheart, one day you should settle down and marry a rich man.’ And I said ‘Mom, I am a rich man.’» Med det sparker hun i gang et beintøft riff som er mer eller mindre like deler Prince og Jimi Hendrix, og det innebærer at vi får servert akkurat den rocka funkfesten som vi tror. At hun har invitert med seg den sjangeroverskridende amerikanske gitaristen Cory Wong på akkurat dette sporet er kanskje ikke helt tilfeldig med tanke på at han er fra Minneapolis slik også Prince var. Jeg skal ikke komme med utlegninger om drikkevannet i byen der, men at Wongs bidrag får det til å flytte litt ekstra på seg skal vi ikke stikke under en stol. Han kan sin funkgitar, og når han kommer inn i et strålende instrumentalparti midtveis i låten blir «This Is It» litt ekstra tøff. Og det sier ikke lite. Det svinger til tider noe infernalsk av dette. Det er stort sett kun Tora og hennes musikalske kumpan Benjamin Giørtz som spiller alle instrumenter på albumet, her godt hjulpet altså av Cory.

I mange år har jeg skrevet og sagt mye om det skyhøye nivået norsk musikk i de fleste sjangere befinner seg på i det 21. århundre, og Toras nye album gjør ikke ordene mine til skamme. Seventeen som helhet er en aldeles strålende, og sjukt velspilt, samling sanger. «This Is It» er nok den mest umiddelbare, men sjekk for all del også ut låter som «I Love You», «Waste Of A Pretty Face» og «Girls Like Me». Gitarsoloen på sistnevnte tar rett og slett pusten fra meg. Den er ikke lang, men den er velplassert og hinsides effektiv. Dette låter simpelthen dødsfett. Jeg sier ikke mer. This. Is. It.

Torsdag 29. september – Valleypolicella: «Met A Girl»

Ny norsk musikk-uke i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition er på sin fjerde dag, og nå skal vi til et band som bare har gitt ut fattige to singler, men minst en av dem vil havne på min liste over årets beste låter. Ta derfor vel imot Valleypolicella og deres enestående catchy «Met A Girl»! Bak det humoristiske navnet skjuler seg fire kompiser kjent fra blant annet Heyerdahl, Hiawata, Beezewax og Pelicat, så da ligger det i kortene at dette dreier seg om popmusikk spilt med til dels høye gitarer. Gjengen ledes av sanger, låtskriver og gitarist Tore Løchstøer og består ellers av Mattias Krohn Nielsen på hovedgitar, Magnus Tveten på bass og Jørgen Apeness på trommer, mens det assosierte femtemedlemmet Chris Jacobsen spiller litt av hvert.

Valleypolicella er åpenbart glade i klassisk powerpop, fra The Flamin’ Groovies til Tommy Keene til The Posies, og på sin andre single «Met A Girl» har de spilt inn den beste låta The Replacements aldri laget. Tore Løchstøer har attpåtil en stemme som er skummelt lik Paul Westerberg, og på snaue to minutter klarer han å formidle et hendelsesforløp om å møte en jente som snur opp-ned på livet hans og om hvordan han føkker det opp likevel, og samtidig om å trøste seg med å se film og drikke øl og prate med kompiser.

Melodien er til å dø for, så catchy at det nesten gjør vondt. Den er ferdig altfor fort, men så er det av og til slik at du faktisk ikke trenger mer enn to minutter. Da har du heller ikke stort å gjemme deg bak. To minutter er et nådeløst format der ikke en tone kan være feil, ikke et ord overflødig. Er du som Tore Løchstøer i stand til å skrive en så stram låt og lykkes med det, er du automatisk en helt i min bok. «Met A Girl» er også helt utsøkt produsert av den levende legenden Kenneth Ishak, og arrangementet er stramt, ryddig og ekstremt poengtert. Heller ikke her er noe overflødig, og gitarspillet til Mattias står (også) til en klokkeklar sekser på terningen.

Tore Løchstøer har et popøre de fleste låtskrivere ville betalt en arm og et bein for å være i besittelse av, og på debutalbumet med den vidunderlige tittelen Love Songs For Losers (det slippes 18. november) får du ytterligere bevis for den påstanden. Det er bare å glede seg. Men nå: Spill «Met A Girl» skikkelig høyt!

Fredag 30. september – Signe Marie Rustad: «Hello, It’s Me»

Vi spretter champagnen her i 365GO – verdens beste spilleliste 2022 edition nå som ny norsk musikk-uka er kommet til fredagen. Nesten tre år etter at hun sist ga ut ny musikk er nemlig Signe Marie Rustad tilbake med første single fra sitt kommende fjerdealbum, Particles Of Faith. «Hello, It’s Me» varsler nok en gang en (litt) ny retning for en artist som på sine tre foregående plater har beveget seg fra country til countryrock til mer klassiske singer/songwriter-øvelser, alt på et skyhøyt nivå som har overbevist meg om at hun er blant Norges aller sterkeste låtskrivere samtidig som hun har vist en solid utvikling som artist. «Hello, It’s Me» er det nærmeste hun har kommet ren popmusikk, men da snakker vi mer om et Crowded House/Jayhawks/Fleetwood Mac-uttrykk enn den popen som tja… Dagny eller Sam Smith er eksponenter for.

Selv om hun befinner seg langt fra den mest kommersielle popmusikken, bør alle med to velfungerende ører sette pris på en så catchy låt som «Hello, It’s Me». Signe urfremførte denne og en annen sang fra det nye albumet på Øyafestivalen i august, og felles for dem begge slik jeg oppfattet dem var at de – iallfall i en rettferdig verden – låter som potensielle hitsingler. Jeg antar da også at det sier noe om albumet de er hentet fra.

En ytterligere antagelse er at «Hello, It’s Me» handler om Signes samlivsbrudd for noen år siden og hennes og eksens ansvar for deres felles barn. I overført betydning handler den også om å reise seg etter et traume og møte tilværelsen med rak rygg:

Somewhere under all these layers
Of flesh and bone and
Skin and hair and clothes
Under it all
Hello it’s me

And I can stand on my two feet and
Close my eyes and in one two three
I’m half way ‘round the world
Hello it’s me

Signe Marie Rustad vant en Spellemannpris for tekstene på sitt forrige album, mesterverket When Words Flew Freely, og ingenting tilsier at det har gjort henne til en dårligere ordsmed. Teksten på «Hello, It’s Me» er full av gode formuleringer, og det er nok resten av den nye platen også.

Som sist har Signe produsert sammen med Kenneth Ishak (som også produserte gårsdagens tilskudd til listen, Valleypolicellas fantastiske «Met A Girl»), og hun benytter seg stort sett av de samme musikerne som også utgjør hennes faste liveband: Sander Eriksen Nordahl på gitar (som er siste tilskudd), Njål Uhre Kiese på bass, Alexander Lindbäck på trommer og Bjørge Verbaan på tangenter, med Kenneth som topper med litt congas og en velplassert tamburin. Denne gjengen får «Hello, It’s Me» til å låte aldeles fantastisk, og det er bare å konstatere at dette lover ekstremt godt for den nye platen som slippes våren 2023.