Skaar
«Mio»
(Gjøkur Records)
[usr 6 text=»false»]

Vi må bare få det ut av verden først som sist og rydde opp så godt vi kan i forvirringen. Det er for tiden to fremadstormende norske artister som bærer navnet Skaar. Den ene er Hilde Skaar, den unge artisten bak sangen «Higher Ground» som er temalåt i den ferske filmen Battle. Hun har tidligere sunget på singler med TRXD og Future Duper og er en artist jeg tror har en lysende fremtid. Og så har vi bergensbandet Skaar, som jeg skal skrive om her. Deres nye single «Mio» er et fantastisk stykke iørefallende kunstpop som ledsages av en meeeget god musikkvideo.

«Mio» er en mørk sang som ifølge bandet selv kanskje likevel er for lys og lett i tonen. Mulig det, men jeg elsker alt jeg hører her, lyst som mørkt. Jeg får klare assosiasjoner til spesielt Goldfrapp og Bat For Lashes, begge en slags alter egoer for sterke kvinnelige låtskrivere med tydelig identitet, Alison Goldfrapp og Natasha Khan. Det er også lett å tenke på Ingrid Helene Håvik og Highasakite når du hører Skaar. Ingen av disse artistene er kjent for sine lyse sinn eller milde tematikk.

Skaar ledes av Karla Lesley Jaeger som med «Mio» har skrevet en sang om at det ikke er noe poeng i å prøve å endre ting som ikke lar seg endre. «Gresset er grønt, himmelen er blå, jeg er homo… eneste måten å forandre det på, er å slå av lyset… Om du velger å slå av lyset, kan ingen se deg, men bare høre deg… liker du tanken på det?» spør hun utfordrende i presseskrivet som følger «Mio».

Det er mye drama i denne musikken. De fem musikerne Karla har i ryggen er Andreas Melve og Petter Soltvedt på gitarer, bass og synth trakteres av Thor Saunes-Skarsgaard, piano av Dávid Mágyel og trommer av Ulf Legernes. Jeg kjenner ikke til noen av dem, men de er helt åpenbart dyktige, og etterhvert som sangen utvikler seg spiller de som om de har Fanden selv i hælene.

«Mio» er todelt. Den begynner pent og pyntelig med et mollstemt gitartema og Karlas vakre stemme som geleider oss gjennom to vers og refreng. Oppbyggingen er elegant, der instrumentene legger seg på, og vakre harmonier støtter opp rundt Karla. Og så, halvveis inn i sangen, bæng: En mørk og tung bassynth og et hissig trommemønster drar i gang sangens andre del som begynner med en bro som fører til et siste langstrakt parti som vokser enormt i intensitet. Skarpe gitarakkorder slår lekent inn før det tar helt av med et enestående godt, stigende driv og full rulle mot klimaks. Strukturelt kunne «Mio» minnet om progrock, men i bunn og grunn befinner den seg langt nærmere det noe udefinerbare begrepet som kunstpop strengt tatt er. Årsaken til at jeg likevel benytter meg av det er at Karla Lesley Jaeger helt åpenbart har en sterk kunstnerisk visjon som er svært synlig i musikken og en mer helhetlig tankegang som kan sies å gå i multimedial retning.

Det virkelige mørket i «Mio» tar tak i sangens andre del, og jeg synes spesielt følgende passasje er nydelig:

When I fall
When I feel
When I come to a place that’s not real
It’s my emotions
Just show me some ambition

Det er noe hudløst og selvutleverende over teksten som jeg også synes kler videoen veldig godt. Den er regissert av Karla selv sammen med to av bandmedlemmene, Andreas og Dávid. Karla forklarer videoen med at protagonisten har startet en revolusjon i en verden som holder på å falle fra hverandre av elendighet, egoisme, urettferdighet og xenofobi. Hun slår et slag for humanismen, og styrker sangens politiske slagside i videoen. Ansiktet hennes befinner seg hele tiden midt i bildet, og fra hver side kommer hender inn og maler henne i det hun omtaler som «nasjonalistiske farger til stormakter som Frankrike, USA og Storbritannia, i tillegg til landet hun tilfeldigvis ble født i, Norge».

Jeg tenker at denne symbolikken også åpner for en del tolkningsmuligheter, så se videoen, lytt til den fantastiske musikken og gled deg – som meg – til Skaars debutalbum som skal slippes i februar. Det er produsert i Glasgow av Tony Doogan, spesielt kjent fra sitt arbeid med Mogwai og Belle & Sebastian. Basert på «Mio» og den første singlen fra albumet, «Manic Moonlight», kan det bli en høytidsstund, vel å merke av det mørke slaget.

Men nu; «Mio». God fornøyelse!

Sjekk også: Luke Elliots fantastiske duett med Sivert Høyem