Publikumsrekord og topp stemning på Piknik i Parken

J49A6718 1050x700 - Publikumsrekord og topp stemning på Piknik i Parken
Dag 1 av årets Piknik i Parken ble avsluttet av Ben Bridwell og hans Band Of Horses. Foto: Erik Valebrokk

Regnet uteble for det meste, og det eneste som skjemmet gårsdagens åpning av tredje utgave av festivalen Piknik i Parken var lange ølkøer. Festivalledelsen hadde tydeligvis ikke tatt høyde for at en stor del av de 5000 publikummerne (utsolgt og ny rekord) var såpass tørste som de var, men har lovet at det i dag vil være andre boller. Angivelig har de brukt natten på å bygge ut barkapasiteten. Og uavhengig av lange køer vil jeg si at Piknik i Parken nå er blitt en småvoksen og usedvanlig trivelig festival, så de er så til de grader tilgitt.

Åse Kleveland åpner festivalen mens The Die With Your Boots On Piknik Band gjør seg klare. Foto: Erik Valebrokk

Åse Kleveland åpner festivalen mens The Die With Your Boots On Piknik Band gjør seg klare. Foto: Erik Valebrokk

Vår store sangerinne og tidligere kulturminister, the grande old dame Åse Kleveland herself, hadde akseptert jobben som konferansier i år. Hun kastet simpelthen glans, på en deilig og ujålete og ikke minst humoristisk måte. Enkelte mennesker blir du glad av å være i nærheten av, og Åse Kleveland tilhører den kategorien.

Malin Pettersen fra Lucky Lips og Marie Tveiten fra The Northern Belle deler scene. Foto: Erik Valebrokk

Malin Pettersen fra Lucky Lips og Marie Tveiten fra The Northern Belle deler scene. Foto: Erik Valebrokk

Hun fikk til og med utføre gamle kunster som den flotte sangerinnen hun er, og ble del av åpningsbandet The Die With Your Boots On Piknik Band, et utvidet all stars-lag med utgangspunkt i klubbkonseptet av samme navn. Grunnstammen i Die With Your Boots On er Mari Kreken, Tor Egil Kreken, Kjetil Steensnæs og Henrik Maarud, kremfolk fra Oslos countrymiljø, og med som gjester i går var blant annet Marit Larsen, Torgeir Waldemar, Marie Tveiten, Bjørnar Brandseth, Malin Pettersen og Filip Roshauw. De gjennomførte et kresent sett coverlåter der ingen tok mer plass enn sidemannen. Det var en trivelig og raus forestilling som fikk sitt klimaks i en heidundrandes ensembleversjon av Guy Clarks eviggrønne “Desperados Waiting For A Train”. Åse Kleveland sang også Klaus Hagerups norske tolkning av Bob Dylans “A Hard Rain’s A-Gonna Fall” fra 1964, også den en ren triumf av en fremførelse.

Les også: R.I.P. Guy Clark – Let him roll

Det flyttet på seg da denne gjengen fremførte Guy Clarks "Desperados Waiting For A Train". Foto: Erik Valebrokk

Det flyttet på seg da denne gjengen fremførte Guy Clarks “Desperados Waiting For A Train”. Foto: Erik Valebrokk

Neste artist på hovedscenen var Max Jury, den 24 år gamle amerikaneren som har debutert med et strålende selvtitulert album, fylt av sanger i samme tradisjon som Harry Nilsson, Elton John, Neil Young og andre legender, levende såvel som døde. Han spilte mesteparten av albumet, og hadde med seg en gitarist og en bassist ved siden av at han selv spilte piano, og på noen få sanger kassegitar. Jeg må dessverre si jeg var litt skuffet. Jeg er stor fan av platen til Max, men det ble rett og slett litt tamt på scenen. Han fremførte de to siste sangene alene ved pianoet, og de var i grunnen best. Særlig avsluttende “Great American Novel” som sidemannen min mente hørte hjemme i “The Great American Songbook” satt som et skudd. Helt nakent, usigelig vakkert og samtidig storslått og episk. Akkurat det er godt gjort å få til med bare stemmen og et piano til hjelp.

Les også: Intervju med Max Jury

Max Jury fremsto som aller best i går da han var alene på scenen. Foto: Erik Valebrokk

Max Jury fremsto som aller best i går da han var alene på scenen. Foto: Erik Valebrokk

Over i den nydelige borggården til Vigelandmuseet fikk vi se Chicago-artisten Ryley Walker og hans to norske musikere. Her snakker vi om en powertrio av rang – og det utelukkende med akustiske instrumenter. Ståbass, trommer og Walkers fantastiske akustiske gitarspill fører tankene i retning Pentangle og Bert Jansch og John Renbourn, og det hele ble en seriøs høytidsstund. På grunn av beliggenheten og begrenset plass var det ikke så mange som fikk med seg denne konserten, men det var liten tvil om at de tilstedeværende satte pris på det de hørte.

Ryley Walker leverte et forrykende sett i borggården. Foto: Erik Valebrokk

Ryley Walker leverte et forrykende sett i borggården. Foto: Erik Valebrokk

Jeg må innrømme at jeg ikke helt får taket på engelske Låpsley og hennes elektroniske popmusikk. Det er fint, men sjelden mer, og det jeg savner er vel først og fremst de store melodiene selv om musikken hennes dog inneholder noen fine stemninger. “Operator (He Doesn’t Call Me)” er en perle av en låt, men utover den synes jeg rett og slett det blir litt kjedelig. Hun er heller ingen stor scenepersonlighet, så hennes opptreden var nok ikke helt for meg.

Låpsley mangler de helt store melodiene. Foto: Erik Valebrokk

Låpsley mangler de helt store melodiene. Foto: Erik Valebrokk

Kanadiske Weaves var nok heller ikke min største konsertopplevelse, men anført av den karismatiske Jasmyn Burke ble jeg en selsom, støyende og interessant erfaring rikere. Hvordan man skal kategorisere kvartettens musikk er sannelig ikke godt å si, men det er skramlete og intenst så det holder, og på sitt vis mildt underholdende. Bandet er fullstendig på kollisjonskurs med Piknik i Parken-festivalens intensjon om å være av det rolige slaget, men hva gjør vel det? Weaves som nettopp har sluppet sitt debutalbum er et band som utfordrer deg som publikummer, og det er per definisjon av det gode.

Jasmyn "Tunga" Burke er vokalist i kanadiske Weaves. Foto: Erik Valebrokk

Jasmyn “Tunga” Burke er vokalist i kanadiske Weaves. Foto: Erik Valebrokk

Å si at australske Matt Corby var sterkt imøtesett er ingen overdrivelse. Fansen – i hovedsak yngre jenter – sto klistret inntil scenesperringene før han entret podiet, og Corby kjente sin besøkelsestid og smilte pent. Med sitt ferske – og veldig fine – debutalbum Telluric ute og for øvrig et knippe EPer på samvittigheten, har Corby mye materiale å ta av, og leverte varene så det holdt.

Lykkelige Matt Corby-fans på plass. Foto: Erik Valebrokk

Lykkelige Matt Corby-fans på plass. Foto: Erik Valebrokk

Han er en usedvanlig pen ung mann og kunne seilt gjennom en popkarriere på utseendet alene, men han har en stemme som runger utover festivalområdet og bergtar den mest blaserte sjel. Den høye falsetten er kjennetegnet, men han går uanstrengt ned til et dypere register og tilbake igjen, og med fine sanger som “Brother”, “Resolution” og “Belly Side Up” er det lite å utsette på denne konserten. Matt Corby er popstjerne og fortjener å være det. Han er rett og slett the real deal.

Matt Corby er adskillig mer enn et pent ansikt. Foto: Erik Valebrokk

Matt Corby er adskillig mer enn et pent ansikt. Foto: Erik Valebrokk

Dessverre måtte Monica Heldal avlyse sin opptreden, men hun fikk en fin erstatning i skapopperne Razika. Sist jeg så dem var på Øyafestivalen da de spilte et energisk sett på hovedscenen, men å se dem på nummer to-scenen på Piknik i Parken var ikke snaut det heller, mindre forhold til tross. Her er det så mye guts og fart og moro at man bare må elske dem litt, selv om jeg synes den bergensarrogante “Oslo” har en veldig tøysete tekst.

Tre stykk Razika i full gang med å glede fansen. Foto: Erik Valebrokk

Tre stykk Razika i full gang med å glede fansen. Foto: Erik Valebrokk

Gårsdagens siste konsert var nok også høydepunktet for mange, men for min egen del har jeg aldri skjønt hvorfor Band Of Horses er blitt så populære. Det er kanskje tåpelig sagt, men jeg synes bandets miks av rock, pop og country mangler litt retning, og jeg har alltid sett på BOH mer som leverandører av gode enkeltlåter enn av helstøpte album. Det er selvsagt ikke noe i veien med å levere en god sang hist og pist, men dette er et band som aldri har interessert meg. Alt dette til side, skal de jaggu meg ha for innsatsen og entusiasmen. Her har vi å gjøre med et band som helt åpenbart elsker det de gjør, og frontfigur Ben Bridwell er noe av det mest hysterisk entusiastiske jeg har sett på en scene noen gang. Han gir jernet og vel så det, og utstråler en spilleglede som ikke kan annet enn å smitte – selv meg.

Er det én ting du kan si med sikkerhet her i livet, er det at Band Of Horses-sjef Ben Bridwell elsker å stå på scenen. Foto: Erik Valebrokk

Er det én ting du kan si med sikkerhet her i livet, er det at Band Of Horses-sjef Ben Bridwell elsker å stå på scenen. Foto: Erik Valebrokk

Så takk for en flott festivaldag, Piknik i Parken-folka. I skrivende stundt skinner solen, og jeg tror vi har en ny fin dag i vente med blant annet Allah-Las, Kings Of Convenience, Thea Hjelmeland, Sivert Høyem og Dungen. Vi ses!

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *