Finn Coren påkaller det guddommelige

coren pajordenetsted front - Finn Coren påkaller det guddommelige
Finn Coren
På jorden et sted
Utvalgte nordiske dikt
(Bard Records)
6 Stars

Jeg kan jo ikke være hundre prosent sikker i min sak, men det kjennes som om Finn Coren i en alder av 54 år har laget sitt livs beste plate, den syvende i tallet. På jorden et sted er et stille mesterverk med noen helt enestående stemningsfulle melodier satt til 15 norske og svenske dikt – om livet og døden, om tro og håp, og viktigst av alt, om kjærligheten.

Noen få av oss har fulgt Finn Coren siden han debuterte med singlen “Cheers To The Wild Boys” / “My Life Is My Art” i 1987, to låter som var tydelig inspirert av mørk britisk popmusikk, ispedd en smule pastoral skjønnhet, men nesten 30 år senere er det stadig slik at de færreste aner hvem han er. Eller? Etter den spede, men ambisiøse starten har sunnmøringen Coren gjort det til sitt spesialfelt å tonesette kjente lyrikeres dikt og tekster, og selv om han aldri har solgt stort har han likevel vakt en viss oppmerksomhet. Han var lenge mest kjent for sitt William Blake-prosjekt som resulterte i to CDer, men det var da han viet en hel plate til Olav H. Hauge i 2008 at mange virkelig sperret ørene opp. I draumar fær du er en utspekulert flott plate, og oppfølgeren Mitt hjerte (2011) med dikt av Jens Bjørneboe er heller ikke snau.

Men likevel, med På jorden et sted, den tredje i serien Nordiske lyrikere, har han i mine ører overgått seg selv. Å skulle vie en musikalsk karriere mer eller mindre fullstendig til å sette musikk til andres tekster er sannsynligvis en smule konfliktfylt. Jeg vil tro at du kan føle en viss avmakt eller ærefrykt i møte med lyrikere som Hauge og Bjørneboe og Blake og hvem det nå skulle være, og kanskje ligger det her en erkjennelse hos Coren om at han ikke trenger prøve seg på å matche dem. Mer sannsynlig er det nok likevel at han beundrer dem så sterkt at han vil hylle dem gjennom å gjøre det han kan best, lage musikk og på den måten gi ordene deres nye uttrykk og til en viss grad kanskje også nytt innhold.

Finn Coren gir diktere som André Bjerke, Inger Hagerup, Pär Lagerkvist, Karin Boye og flere et helt nytt uttrykk med sin musikk. Foto: Stein J. Øvre

Finn Coren gir diktere som André Bjerke, Inger Hagerup, Pär Lagerkvist, Karin Boye og flere et helt nytt uttrykk med sin musikk. Foto: Stein J. Øvre

Den nye platen er ikke viet én spesifikk poet. Her har Coren laget melodier til i alt 15 dikt av tre svenske og 11 norske lyrikere, samtlige avdøde. Pär Lagerkvist er representert med to dikt, “Det är vackrast när det skymmer” og “Du min själ bliv aldrig stilla”, mens resten må “nøye” seg med ett.

Jeg vet ikke om Finn Coren er religiøs – selv er jeg det ikke – men når du hører På jorden et sted føles det nesten som om han prøver å påkalle det guddommelige. Det er om ikke annet interessant i et kosmisk perspektiv. Musikken er forsiktig i all sin tilnærming til store poeter og store tanker, og går som oftest svært stille i dørene. Temaene er allerede nevnt, de er universelle og forholdsvis lette å forholde seg til og forstå. Men like fullt er temaene ofte overveldende, inneholdende mye undring og mange spørsmål. Vi føler oss alle små når vi står under en glitrende stjernehimmel, et fjell som ruver høyt til værs eller i møte med et stormfullt hav, og om Coren her står liten og ydmyk foran Gud eller universet, er inntrykket det samme – av en mann som vet å verdsette skjønnheten og uendeligheten i tingene rundt oss.

Bare Lagerkvists sanger er udiskutabelt religiøse, resten, inkludert Inger Hagerups vakre “Salme”, handler mer om naturen og menneskene. Av manges oppfatning selvsagt Guds verk, og disse sangene kunne med stort hell vært fremført i en kirke for der å løftes til å bli enda mer sakrale i uttrykket enn de allerede er. Instrumenteringen er for det meste temmelig naken, hele veien organisk. Samtlige sanger er ballader, båret frem enten av Corens akustiske gitar eller av Øyvind Fossheims flygel og med lekre detaljer – en trompet her, en hardingfele der, en fløyte her og en bratsj der. Melodiene er vekselvis innbydende og vakre, utfordrende og harde, alltid fine, stramt produsert, men med adskillig luft for å gi dem det nødvendige pusterom. Diktene av Tor Jonsson, André Bjerke, Rolf Jacobsen, Herman Wildenvey og andre trer tydelig frem, og Coren hvisker og synger om hverandre. Han er flink til å bruke stemmen som instrument, til å skape dramatikk og underbygge enkeltord eller setninger.

Så kan man stille spørsmålet om det er lettere eller vanskeligere å lage en plate med så mange forskjellige kunstnere representert snarere enn bare én. Det er ikke et spørsmål jeg kan svare på, men Finn Coren har klart å gi På jorden et sted en imponerende sterk helhet, så hvem vet? Jeg er iallfall utrolig glad for at han har valgt å lage denne platen, nydelig som den er, og hadde de gamle diktere fått hørt hva han har gjort med tekstene deres tror jeg de ville sagt nøyaktig det samme.

Les også: Her er Destroyers nye mesterverk

Haha, se hva jeg fant! Finn Corens debutsingle som han signerte for meg i 1987. Foto: Erik Valebrokk

Haha, se hva jeg fant! Finn Corens debutsingle som han signerte for meg i 1987. Foto: Erik Valebrokk

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *