Piknik i Parken triumferte siste dag

J49A0636 1050x700 - Piknik i Parken triumferte siste dag
Damien Rice var gårsdagens hovedattraksjon - og soleklare høydepunkt. Foto: Erik Valebrokk

For en utrolig vellykket festival, og for en avslutningsdag! Tredje utgave av Piknik i Parken er vel overstått, og selv om regnværet holdt mange unna plenen foran Vigeland-museet i går, var det iallfall ikke noe å si på det musikalske. Tredje og siste dag ble den klart beste, med en avslutningskonsert fra Damien Rice det kommer til å gå gjetord om i lang tid fremover.

Men først No. 4. Den norske jentetrioen (forsterket med tre mannlige musikere på scenen) ga tidlig i år ut det flotte debutalbumet Henda i været og åpnet gårsdagens festival med å spille høydepunkter herfra i tillegg til et knippe kjempefine låter som ikke hadde fått plass. En skam, i grunnen – dette var også gromme saker. Anført av Emilie Christensen som lett bør kunne få oppdrag som stand up-komiker eller historieforteller om musikkarrieren skulle svikte, ble det en fornøyelig og fin forestilling. Her var det godt humør og sjarm i bøtter og spann, og trioen som også teller Julia Witek på bass og Ingeborg Marie Mohn på tangenter og gitar fikk vist seg fra en adskillig bedre side enn da de spilte på første utgave av Piknik i Parken og Emilies stemme sviktet kapitalt på grunn av forkjølelse.

Emilie Christensen i No. 4 både synger fint og er veldig morsom. God kombo! Foto: Erik Valebrokk

Emilie Christensen i No. 4 både synger fint og er veldig morsom. God kombo! Foto: Erik Valebrokk

Med ett sørgelig unntak – den fantastiske “Jeg har aldri sett elg” – fikk vi høre de viktigste låtene fra debutalbumet, blant dem geniale “Føkk lunsj”, “Lite og stort” og den aldeles latterlig nydelige “På stedet hvil”. I duetten “Låst” hentet de inn skuespilleren Mattis Herman Nyquist som også synger på platen, og den er ytterligere et blinkskudd.

Mattis Nyborg Nyquist sang duett med Emilie Christensen på den fine "Låst". Bak pianoet sitter Ingeborg Marie Mohn. Foto: Erik Valebrokk

Mattis Herman Nyquist sang duett med Emilie Christensen på den fine “Låst”. Bak pianoet sitter Ingeborg Marie Mohn. Foto: Erik Valebrokk

Emilie Christensen prater og pludrer mellom låtene og er genuint morsom når hun presenterer noen av tankene bak. En av sangene som ikke kom med på platen har den fantastiske tittelen “Jeg skal aldri skrive en sang som heter The Ocean”, og innledningen var omtrent like morsom som sangen. Full pott der altså. Avslutningsnummeret het “Leve livet” der tekstlinjen “Å spille på Øya, er det no’ gøy’a?” var et klart lyrisk høydepunkt, og hvor de har lånt melodien fra Eminems “Lose Yourself”. Drittøft, rett og slett, men med en tekst som hyller det å stå på en scene og spille for verdens beste publikummere – altså oss som er til stede – er det kanskje greiest at den forblir et konsertnummer, hvor gjerne jeg enn skulle hatt den på plate.

Les også: Anmeldelse av No. 4-albumet

Daniel Norgren spilte intimkonsert i borggården. Foto: Erik Valebrokk

Daniel Norgren spilte intimkonsert i borggården, etter å ha stått på hovedscenen dagen før. Foto: Erik Valebrokk

Daniel Norgren spilte et gnistrende sett på hovedscenen lørdag, men dukket opp for en mer intim konsert i borggården til Vigelandmuseet. Jeg rakk bare å se et par låter før neste act, norske Universet.

Bård Torgersen er den ene halvdelen av Universet. Foto: Erik Valebrokk

Bård Torgersen er den ene halvdelen av Universet. Foto: Erik Valebrokk

Universet er prosjektet til forfatteren Bård Torgersen og musikeren Kenneth Ishak. De ga ut albumet Vi skal ikke dø. En gang til. i fjor og fremførte såvidt jeg forstår dette i sin helhet i går. Torgersen står rett opp og ned og ser streng ut, mens han leser diktene sine bak ovale brilleglass og fester blikket i deg rent så du skvetter til. Samtidig står Ishak konsentrert ved synthene sine og lager så mye lyd som mulig sammen med to medsammensvorne musikere.

Kenneth Ishak er den andre halvdelen av Universet. Foto: Erik Valebrokk

Kenneth Ishak er den andre halvdelen av Universet. Foto: Erik Valebrokk

Dette låter MYE hardere live enn på plate. Albumet er velprodusert og pent, mens Universet tillater seg å dra til adskillig mer på scenen. Forestill deg en moderne Jan Erik Vold mot et bakteppe av til dels tung elektronika, og du er noenlunde i nærheten av hvordan dette låter. Høydepunktene var den fantastiske “Pompidou” (der Ishak og Torgersen bryter ut i sang mot slutten) og “Bygge et rom”, et “brev til bygningsetaten” der det heter følgende: “Jeg har tenkt å bygge et rom inne i et rom som er litt mindre enn det rommet jeg bygger det inne i. Inne i det rommet har jeg tenkt å bygge et nytt rom som er litt mindre enn det rommet jeg bygger det inne i. Og inne i det rommet har jeg tenkt å bygge et nytt rom som er litt mindre enn det rommet jeg bygger det inne i.” Og så videre mange flere ganger. Helt genialt, spør du meg.

Jamie Woon ga oss litt sårt tiltrengt musikalsk solskinn i regnet. Foto: Erik Valebrokk

Jamie Woon ga oss litt sårt tiltrengt musikalsk solskinn i regnet. Foto: Erik Valebrokk

Tre låter inn i engelske Jamie Woons sett åpnet himmelens sluser seg, men det la ikke rare demperen på hverken artist eller publikum. Her var det bare å dra på seg regnponchoene og stå og vuggedanse til musikken. To mannlige dansere/korister bidrar med entusiasme og smoothe moves, og Jamie selv er blid som en lerke. Dette er en ren vitamininnsprøytning, et gløtt av solskinn i regnet, fra en artist og et band som får ting til å flytte på seg. “Night Air”, hans mest kjente sang, kommer alt som nummer to, og følges av et knippe fete låter som iallfall tidvis sitter helt perfekt. Alt er ikke like heftig, men på sitt beste er Jamie Woon en strålende artist. Det låter litt som et moderne Simply Red, med sin elegante blanding av soul, pop, jazz, funk og elektronika. Jeg hadde minimalt kjennskap til Jamie Woon i utgangspunktet, og fikk en deilig positiv overraskelse.

Chain Wallet platedebuterer til høsten, og fikk vist seg frem under Piknik i Parken. Foto: Erik Valebrokk

Chain Wallet platedebuterer til høsten, og fikk vist seg frem under Piknik i Parken. Foto: Erik Valebrokk

Bergensbandet Chain Wallet var et helt nytt bekjentskap for meg. De har holdt det gående siden 2014 og spiller fengende, melodiøs og dansbar popmusikk av krautrock light-typen som også The War On Drugs er så glade i. Det er dessuten mye som tyder på at bandets to gitarister Stian Iversen og Christian Line har hørt en god del på The Smiths. Til høsten kommer debutalbumet, og ut fra gårsdagens sett å dømme kan det bli fin-fine saker. Sikker melodisans og velklingende harmonier blir aldri feil, og Chain Wallet kan vise til begge deler.

Dan Bejar er arkitekten bak fantastiske Destroyer. Foto: Erik Valebrokk

Dan Bejar er arkitekten bak fantastiske Destroyer. Foto: Erik Valebrokk

Jeg fikk dessverre ikke sett Destroyer da de spilte på Parkteatret for en tid tilbake og hadde høye forventninger til endelig å se bandet hvis album Poison Season var blant mine definitive favoritter i fjor. Arkitekten bak Destroyer er kanadiske Dan Bejar som også er frontfigur i The New Pornographers. Han har samlet et knippe musikere rundt seg som støtter godt oppunder hans aparte, eksperimentelle og vakre kunstpop, med saksofonisten Joseph Shabason og trompetisten JP Carter som de kanskje viktigste.

Now THAT'S drinking! Nicolas Bragg i Destroyer er glad i sin Brooklyn Lager. Foto: Erik Valebrokk

Now THAT’S drinking! Nicolas Bragg i Destroyer er glad i sin Brooklyn Lager. Foto: Erik Valebrokk

På scenen er det langt mer støy enn på plate, og den virker ikke en gang spesielt kontrollert. Det er noe genuint anarkistisk over Destroyers scenefremferd. Så godt som alle de åtte medlemmene bælmer øl og drikker sprit under hele konserten, og det er jo blitt veldig umoderne. Det er rett og slett ganske deilig å se noen som gir litt beng, som er litt rock’n’roll i en tid der de fleste scenekunstnere drikker vann eller energidrikker. Dan Bejar selv går hvileløst rundt på scenen og synger, med sin store, bustete hårmanke og uflidde skjegg. Han setter seg jevnlig på huk for å ta en slurk øl eller supe av en lommelerke han har med, og musikerne leverer et kraftig, uavbrutt øs bak og rundt ham. Nyansene som er så fine på plate kommer mindre til sin rett på scenen, men erstattes av en energi som løfter låtene til andre høyder, og Bejars melodiske sans kan aldri trekkes i tvil. Destroyer leverer kort og godt en gnistrende god konsert.

Les også: Anmeldelse av Poison Season

Damien Jurado klamret seg til gitaren og gjennomførte hele konserten med sammenknepne øyne. Foto: Erik Valebrokk

Damien Jurado klamret seg til gitaren og gjennomførte hele konserten med sammenknepne øyne. Foto: Erik Valebrokk

Damien Jurado har holdt det gående i mer enn 20 år, men er en av de artistene som har gått under radaren min hele veien. Navnet har bare vært et i mengden av flinke folk som ikke har interessert meg nevneverdig. Gårsdagens sett er dog av det veldig fine slaget. Jurado spiller kassegitar med intenst sammenknepne øyne under hele konserten, og ledsages kun av en mannlig medgitarist og en kvinnelig korist. Det er lavmælt og nedpå, stemningsfullt og vakkert. Dette kunne jeg like, så det er nok på tide at jeg i større grad sjekker ut mannens rikholdige katalog.

Dougy Mandagi i The Temper Trap synger av full hals. Foto: Erik Valebrokk

Dougy Mandagi i The Temper Trap synger av full hals. Foto: Erik Valebrokk

Australske The Temper Trap var neste band ut, og de leverte også et fint sett. Nå skal jeg ikke påberope meg det største kjennskapet til bandets musikk, og det er vel stadig debutsinglen “Sweet Disposition” som er deres soleklart mest populære låt. Imidlertid slår jeg mer enn gjerne et slag for “Alive” fra bandets ferske tredjealbum Thick As Thieves som er en av årets gladeste låter. I går fikk vi begge disse og flere som ikke er fullt så fine, men alt i alt var det en god konsert.

Og prisen for festivalens kuleste fremtoning går til... Ezra Furman! Foto: Erik Valebrokk

Og prisen for festivalens kuleste fremtoning går til… Ezra Furman! Foto: Erik Valebrokk

Ezra Furman er et helt spesielt syn. Han er ubarbert, har farget håret blått, er sminket som kvinne og iført en blomstrete bluse og stripete skjørt. Han har en diger gitar mellom hendene og gliser djevelsk til publikum. Han er “gender fluid”, hvilket ikke har noe med seksualitet å gjøre, men snarere at man en dag føler seg som mann, en annen dag som kvinne. Fremtoningen vekker dog begrenset oppsikt fra et liberalt oslopublikum, og kombinert med et slagkraftig sett som er sånn cirka like deler Velvet Underground, Jonathan Richman, klassisk rock’n’roll og punk, får Furman med band det til å svinge kraftig.

Vi kunne ikke fått en bedre avslutning på festivalen enn med denne mannen, irske Damien Rice. Foto: Erik Valebrokk

Vi kunne ikke fått en bedre avslutning på festivalen enn med denne mannen, irske Damien Rice. Foto: Erik Valebrokk

Etter en så variert og spennende, regelrett utsøkt dag med musikk, er det likevel utrolig deilig når irske Damien Rice får avslutte både kvelden og festivalen med et helt enestående enmannsshow. Han er den typen artist som nærmest er skreddersydd for Piknik i Parken, en stillfaren singer/songwriter som krever at du lytter. Om festivalen lever opp til sitt motto om å sette den stillfarne og elegante musikken i sentrum kan saktens diskuteres, men riktigere avslutningsartist enn Damien Rice kunne man ikke valgt.

Rice har bare gitt ut tre plater i løpet av 15 år og er nok stadig mest kjent for debuten O fra 2002. Den ble utgitt i en tid da det dukket opp veldig mange “følsomme” singer/songwritere (Tom McRae, Ed Harcourt og flere), og for å være ærlig falt jeg aldri helt for noen av dem, selv om jeg anerkjenner deres åpenbare kvaliteter. Derfor har jeg heller ikke hørt så mye på platene til Damien Rice som jeg åpenbart burde, få som de dog er, men skal jeg trekke frem én konsert fra hele den tre dager lange festivalen, ville jeg valgt denne uten å nøle.

For å holde på publikums oppmerksomhet når du står helt alene på scenen kreves en del triks. Damien Rice hadde mange på lur, blant annet litt velplassert støy. Foto: Erik Valebrokk

For å holde på publikums oppmerksomhet når du står helt alene på scenen kreves en del triks. Damien Rice hadde mange på lur, blant annet litt velplassert støy. Foto: Erik Valebrokk

Dette var rett og slett en konsert for evigheten. Regnet hadde stanset for lengst, og anslagsvis 2000 publikummere som hadde holdt ut sto som fjetret mens Rice – helt alene – trollbandt oss alle sammen. Å holde på folks oppmerksomhet når du spiller så lavmælt musikk som dette er i sannhet en kunst, men det glapp ikke et sekund. Det skyldes flere ting, som om at han er utrolig flink til å kommunisere, har bøtter av irsk sjarm på lur, benytter et arsenal av forskjellige gitarer og andre instrumenter og benytter seg av effektpedaler som drar på med litt velplassert støy når ting blir for stillestående.

Blant høydepunktene var en nydelig “The Greatest Bastard” fra hans foreløpig siste plate, 2014-utgivelsen My Favourite Faded Fantasy, og selvsagt den helt åsåmme “The Blowman’s Daughter” fra debutalbumet.

Damien Rice synger som om livet står på spill. Foto: Erik Valebrokk

Damien Rice synger som om livet står på spill. Foto: Erik Valebrokk

Så takk til Damien Rice, og takk til festivalledelsen, alle de frivillige og selvsagt alle de andre artistene som bidro til å gjøre Piknik i Parken til en “voksen” festival. Da mener jeg voksen i den forstand at den nå har etablert seg en gang for alle, og la meg bare gjenta at Norwegian Wood bør passe seg. Reiser de ikke kjerringa der i gården noe helt seriøst til neste år, har jeg en følelse at det vil være over og ut, og det er i så fall veldig synd.

Men la oss ikke avslutte med å være negative. Piknik i Parken var en sann fest. Slik skal festivaler gjennomføres!

Les også: Rapport fra dag 1 og dag 2

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *