Johan Berggren
«No Rush»
(Die With Your Boots On Records)
[usr 6 text=»false»]

Noen vilkårlige eksempler på åpenbart vellykkede veivalg innen populærmusikken er Talking Heads’ beslutning om å samarbeide med Brian Eno, oppløsningen av Uncle Tupelo som førte til at Son Volt og Wilco ble etablert av henholdsvis Jay Farrar og Jeff Tweedy, og Peter Gabriels sorti fra Genesis. Vi kan trygt føye lillehamringen Johan Berggrens beslutning om å begynne å skrive på norsk til lista. Etter det utmerkede debutalbumet For Now I’m Good Right Here (2018), byttet han til norsk allerede på oppfølgeren Lilyhamericana som kom på denne tiden i fjor, inneholdende sanger som ironisk nok ble skrevet i ei koie i Tennessee. Det skal sies at det ikke var noe i veien med Johans engelskspråklige skriverier, men da han valgte å skrive på norsk i stedet ble resultatet at vi spisset ører på en helt annen måte. Her var den samme trygge melodiføringen som på debuten, men nå ledsaget av tekster som sto frem som juveler av velformulert lekenhet og som åpenbart snakket mer direkte til et publikum der et overveldende flertall er nordmenn. Bare ett år senere er Johan tilbake med mer av det samme, med den forskjellen at tekstene på Ei hytte foran loven muligens er enda bedre enn på Lilyhamericana.

Et gjennomgående trekk ved disse tekstene er en humoristisk innfallsvinkel til et av countrymusikkens evige temaer, den lytefulle individualisten som trår feil gang etter gang, men som også trenger en talsperson og sine medmenneskers empati. Johans sanger er befolket av drømmere, drankere og døgenikter, lett gjenkjennelige karakterer som gjerne minner om oss selv eller noen vi er glad i. Vi ser den samme tematikken hos legender som Johnny Cash og Merle Haggard, Loretta Lynn og Dolly Parton, og med den tydelige forståelsen av countrymusikkens vesen som Johan legger for en dag med sangene sine, skulle det nesten bare mangle om vi ikke også så den hos ham.

Sangene på Ei hytte foran loven er en god miks av selvbiografi og fri fantasi, med avstikkere til virkelige personer som Jesus, Terje Larsen og Petter Syversen, også kjent som «Vår frelser», «Vandreren» og «Tårnpetter». Frelseren trenger muligens ingen nærmere presentasjon, og den glade vandrer er identisk med mannen som var mistenkt for tusenvis av hytteinnbrudd rundt i Norge og ble dømt 15 ganger for i underkant av 800 av disse. Taktekker og blikkenslager Petter Syversen – «Tårnpetter» – som døde i 1928 er derimot ukjent for de fleste. Han var en lokal størrelse i Lillehammer og omegn, kjent som noe av en original, og Johan har gitt ham stemme med tekstlinjer som «Det er ikke et kirketårn i Oppland jeg ikke har reparert» og «Som regel fant du meg svirrende rundt spira, men jeg kunne litt av alt for å få til smør på skiva». Rolf Lundes uttrykksfulle bronseskulptur av «Tårnpetter» står på et hjørne vis-a-vis Lillehammer kirke, og en replika er kjent for oss osloboere for sin plassering foran det gamle Nasjonalgalleriet i Universitetsgata.

Sangen om Jesus er en god skrøne kalt «Nattverd». Det er historien om et noe spesielt vennskap, om Johan og Jesus på rangel, og om Johan som ikke kan dy seg for å dra dårlige vitser. Gjennom fem vers gjør han seg morsom på frelserens bekostning, og han svarer like lakonisk hver gang: «Johan, du trenger ikke kødde med sånn.» «Sang til Johan» har også et religiøst aspekt, men av det mer alvorstunge, eller kanskje heller underfundige, slaget. Det er en trist fortelling om et skjørt kjærlighetsforhold og mantraet «Sov godt i Jesu navn, min kjære mann, sov godt i Jesu navn». Skal du bare høre én vakker countryballade denne måneden, kan du godt la det bli «Sang til Johan».

Historien om Vandreren er i grunnen helt absurd og mangler sidestykke i norsk kriminalhistorie. Terje Larsen var åpenbart en mann som hørte til utenfor samfunnet slik vi kjenner det, en einstøing og dranker som fulgte sin helt egen sti – bokstavelig talt. Han gikk Norge på kryss og tvers i nesten 40 år (når han ikke satt i fengsel), og brøt seg inn i hytte etter hytte til eiernes åpenbare fortvilelse. Du kan si han døde på post i 2018, sannsynligvis som følge av skader han pådro seg etter å ha knust en rute på den siste hytta han brøt seg inn i, på Toten. Johans sang, skrevet sammen med Vegard Hertzberg, er en førstepersonsfortelling (slik alle sangene på dette albumet er det) der han ikler seg Vandrerens ham. Det er også sangen som har gitt albumet sin tittel med den elegante tekstlinjen «I fjellet lå jeg alltid ei hytte foran loven, ingen kunne finne meg der».

Både frelser, vandrer og taktekker må sies å være klassiske underdogs som kler en god countrylåt. Motivet er velkjent og «riktig» og – igjen – sier det oss noe om Johans dype innsikt i sjangerens virkemidler og basisingredienser. Med en dyp forståelse for dem som er annerledes og ikke så lett finner sin plass i verden, menneskeliggjør han en omstridt person som Vandreren, og vi ser den samme empatien komme til uttrykk i sanger som «Burde ha vært» og «Valgt det sjøl». Den første av disse – skrevet sammen med Petter-Inge Pettersen – er fortellingen om en slubbert som ikke har vært der for familien gjennom et langt liv og ser at ungene har vokst opp uten at han har fått det helt med seg:

Jeg sitter nå her og tenker på den gang da mine unger var små
Jeg burde ha vært mer til stede der
Dem vokste opp i galloppfart og kommer hjem nå med skjegg og bart
Jeg burde ha vært mer til stede der
Men fiskerliv og nattestid stjal mer enn det jeg kunne gi
Jeg burde ha vært mer til stede der

«Valgt det sjøl» er historien om en fyr det ikke går så bra med, men det er ikke snakk om at han lar seg knekke av den grunn. Han er blakk, har mista jobben og dama, så det går egentlig helt i dass, men som han sier: «Jeg har valgt det sjøl og angrer ikke». Han tar ansvar for eget liv, så får det heller være at han er noe av en fuck-up, for å si det på den måten. «Når jeg en dag skal kikke ut av vinduet på et hjem, vil jeg lene meg tilbake med heva hattebrem.» Det er verdighet i slikt.

Albumet åpner med to låter som er lett å anta iallfall er delvis selvbiografiske og helt sikkert basert på egne observasjoner og erfaringer. «Mandag» handler om et tilfeldig møte med en gammel forelskelse på et T-banestopp i Oslo, høyst sannsynlig Majorstuen stasjon. Her finner vi nok et klassisk countrymotiv, i en litt sår og ettertenksom sang, der samtalen mellom de to går ettertrykkelig rundt grøten. At fortellerpersonen bærer på en evig sorg over at det ikke ble han og henne er det liten tvil om, og i mine ører er teksten på «Mandag» platens aller sterkeste. En oppsiktsvekkende letthet preger tekstlinjer og rim på hele albumet, og her er den spesielt imponerende. Bare les her:

Det var mandag, jeg hadde handla to skjorter og en dunk med vin
Hu sa «jeg tipper de har ruter», jeg sa «never change a winning team»
Jeg kunne ikke ha kommi på noe teitere om jeg hadde prøvd
Så før neste gang vi møtes får du si ifra så jeg i hvert fall får øvd

«Kanskje det var like greit» er sammen med den tidligere nevnte «Nattverd» platens virkelige humorbeholdning. Denne er nok heller ikke helt sannferdig, men jeg har en mistanke om at iallfall deler av teksten er selvopplevd. Den handler dypest sett om jakten på den rette, men først og fremst om hvordan det arter seg mens du leter, og da gjerne med vekslende hell:

Hu hadde leilighet i Drammensveien med persisk innekatt
Jeg åt Zyrtec til frokost hvis jeg blei over ei natt
Hu var medium begeistra for min pelsdyrallergi
For hvor sku vi gjort av meg hvis jeg hadde flytta inn
Så kanskje det var like greit at det ikke blei oss to

Sangens flotte avslutningslåt er også av det ettertenksomme, underfundige slaget. «Smil om munnen (er vi enige?)» er en observasjon innefra en bar i Bodø, en ballade som feirer det forgjengelige og som ikke skammer seg over å romantisere det sosiale livet som utspiller seg over et glass eller fire: «Vi vanner våre gleder gjerne oftere enn før, så vi har et smil om munnen når vi dør.» Også her kommer Johans enestående formuleringsevne til sin rett. Dette er simpelthen veldig god rimkunst:

Det står rissa inn «Bjørn pluss Eva» på et bord
Jeg er veldig spent på om den kjærligheta gror
For fire av tre skiller seg jo
Med andre ord den sjansen er ikke stor

Ei hytte foran loven inneholder også en velvalgt cover, en versjon av Little Feat-klassikeren «Willin’» slik den ble gjendiktet til norsk av salig Stein Ove Berg i 1979. Her er heller ikke teksten spesielt svak, for å si det forsiktig, og det gir mening at Johan har valgt å tolke akkurat denne. Den føyer seg svært naturlig inn blant hans egne sanger, og Stein Ove Berg var også en mann som kunne formulere seg bedre enn de fleste av sine samtidige. Selv om «Willin’» er en gjendiktning, klarte han å gjøre historien om den evig rusa trailersjåføren til sin egen. Da han sang om å ha vært fra «Alta til Barcelona, Ålesund til Amsterdam», låt det like tilforlatelig og regelrett musikalsk som da Lowell George sang «I’ve been from Tucson to Tucumcari, Tehachapi to Tonapah». Når Johan nå har tatt opp denne arven føles det ekstremt riktig.

Hvis du synes «Willin’» er en melodiøs og fengende låt – forutsatt at du kjenner den fra før, da – skal du vite at den ikke er den eneste i sitt slag på denne platen. Johan Berggren er en stilsikker melodisnekker med sans for innbydende refrenger og elegante hooks. I en mer ryddig verden ville sanger som «Burde ha vært», «Mandag», «Sang til Johan» og «Ei hytte foran loven» blitt spilt i bøtter og spann på radio – eksempelvis side om side med originalen til «Willin’». Slik det er må nok derimot Johan innfinne seg med å slite for den eventuelle suksessen, men det virker som han er klar for det. Koronapandemien la en stopper for den så vidt påbegynte releaseturneen i kjølvannet av Lilyhamericana, og i april spilte han inn sangene til Ei hytte foran loven. Når det så ble vanskelig å ta bandet på veien, slo han seg sammen med ringreven Roy Lønhøiden for det jeg antar var en vellykket fellesturné i høst, og når verden en gang, forhåpentligvis ikke om så lenge, blir litt mer som vi kjenner den, tipper jeg han tar bandet på veien igjen. Og tro meg når jeg sier at det slår gnister av Johan og kompisene på scenen. Da de spilte under fjorårets Interstate 20-festival på Vulkan i Oslo var det eksplosivt.

Rent produksjonsmessig utmerker Ei hytte foran loven seg ved å låte veldig rått, og temmelig annerledes fra både den engelskspråklige debuten og Lilyhamericana. En hylende, ensom steelgitar signert Mats Raknerud både åpner og avslutter platen, og alene den litt utenomjordiske og vindskeive stemningen den gir antyder en råskap som ikke har vært like mye til stede i musikken til Johan Berggren tidligere. Det meget habile bandet, som også består av Christoffer Karlsrud Dahl på bass, Kristian Aadalen på trommer og Ingvald Holmen Minge på piano og ikke minst et Hammond-orgel han får et utrolig trøkk ut av, får sangene til å riste av energi, tøylesløs spilleglede og en nesten paradoksal, upolert punkholdning.

Grovt beskrevet – og muligens noe satt på spissen – er dette litt som å høre Merle Haggard på norsk kjørt gjennom New York Dolls-kverna. I ånd er det heller ikke helt ulikt det produsenten Pete Anderson gjorde for artister som Dwight Yoakam og Rosie Flores midt på 80-tallet, eller samtidige artister som Rank & File, Jason & The Scorchers, The Beat Farmers og lignende, alle navn med en ganske røff og rufsete tilnærming til countrymusikken. Man kan også mer enn ane spor av 70-tallets outlawcountry (Merle, Waylon Jennings, Hank Williams Jr. og lignende), og navn som ble synliggjort på 90-tallet av typen Old 97’s, Robbie Fulks og Jon Langford.

Uansett hvor man ser til Johans mulige inspirasjonskilder, står det ikke til å nekte for at han på plate nummer tre først og fremst står fjellstøtt på egne ben. Ei hytte foran loven er en voksen plate, og hva man litt klisjéfylt kan kalle en upolert juvel. Det er et stykke countrymusikk med seriøs slagside mot hedonistisk rock’n’roll, som strutter av selvtillit og er skikkelig tøff i trynet. Samtidig er det en tydelig følsomhet her som lettest oppfattes i spennet mellom Johans tekster og hans dype, trygge og meget stilsikre stemme. Det er en stemme jeg også oppfatter som tillitsvekkende, og som formidler innholdet i sangene med troverdighet. Kort oppsummert rommer Ei hytte foran loven ti «ekte» sanger, og jeg blir ikke ferdig med dem med det første heller. Dette er rett og slett en fantastisk start på americanaåret 2021!

Sjekk også: Let’s Push Things Forward – spilleliste med mening