Let’s Push Things Forward – spilleliste med mening

Foto: Erik Valebrokk

Det er nok av artister som bare gjør greia si, og takk og pris for det. Verden hadde vært et betydelig fattigere sted uten artister som Rolling Stones, The Supremes, John Prine og Public Enemy, for å benytte noen mer eller mindre tilfeldige eksempler. Alle de nevnte artistene har da også gjort mye forskjellige innen sine felt. Det er fullt mulig å argumentere for at de kan ha latt seg flyte på et og annet hvileskjær, men de er alle store artister, udiskutable bautaer innen populærmusikken. Av og til dytter de også verden litt videre slik de gjør med «Sympathy For The Devil», «You Can’t Hurry Love», «Lake Marie» og «Can’t Truss It», låter som enten skiller seg ut fra eller er enda mer minnerike enn hva de har gjort tidligere – og som er representert på spillelisten du finner nederst her.

Jeg har benyttet listen med navn Let’s Push Things Forward til å fokusere enten på sanger som har dyttet verden litt videre eller på artister, musikere og komponister som er av den støpningen at de nekter å gjøre det samme igjen og igjen. Det er riktignok forskjell på nivået på de 100 navnene som er representert, men felles for alle er til dels betydelig visjon og ambisjon, et ønske om å gjøre noe som tydelig skiller seg fra alle andre og i stor grad fra hva de også selv har gjort tidligere i sine karrierer og livsløp. Riktignok tror jeg ikke Rancid hadde noe eurekaøyeblikk etter å ha spilt inn «Olympia, WA» eller at Warren Zevon tenkte at verden aldri ville bli den samme etter å ha skrevet «Accidentally Like A Martyr», men jeg vil tro alle involverte var forholdsvis fornøyd med innsatsen likevel.

Men hva med Maurice Ravels «Bolero», Pharoah Sanders’ «Astral Traveling», Linton Kwesi Johnsons «Inglan Is A Bitch» eller Talking Heads’ «I Zimbra»? Her kan det nok ha slått opphavspersonene at de befant seg på forholdsvis upløyd mark. Jeg er litt usikker på hvor mye Mike Skinner (alias The Streets) fører verden videre i 2021, men da han slapp «Let’s Push Things Forward» i 2002 var det lyden av noe helt nytt, til tross for at han trakk veksler på både gammel ska og hip hop. Andre artister på denne listen – for eksempel Alicia Keys, Radiohead og Nick Cave – har gjort det til en æressak alltid å presentere noe nytt, og hedersmenn som Bob Dylan og Leonard Cohen har eller hadde det i ryggmargen å yte litt ekstra. Dylans siste plate Rough And Rowdy Ways og Cohens svanesang Thanks For The Dance, posthumt ferdigstilt og utgitt i 2019, er begge eksempler på at de er artister som pusher seg til det siste. For ikke å snakke om David Bowie. Blackstar, utgitt for ganske nøyaktig fem år siden, på hans 69-årsdag 8. januar 2016, to dager før hans død, var en nøye orkestrert dødsmesse som også var noe av det mest forunderlig originale han ga ut.

Bli nå med på en reise inn i musikkens vidunderlige uforutsigbarhet med alle artistene jeg har nevnt, og andre hedersfolk så forskjellige som Wolfgang Amadeus Mozart, Roots Manuva, Iggy Pop, Parquet Courts, Mulatu Astatke, Bel Canto, Stephen Stills, Neneh Cherry, Taylor Swift, Dr. John, Don Martin og Signe Marie Rustad. De 100 sangene/komposisjonene her viser fremdeles bare en knøttliten flik av hva musikk potensielt kan være, av alt det som er mulig å gjøre, men jeg garanterer at alt er bra. Det hjelper nok dog med en litt fordomsfri innstilling til noe av musikken du hører her, og liker du ikke alt du hører, vil jeg i det minste håpe du vil klassifisere det som interessant, helst uten anførselstegn.

God fornøyelse og, som alltid, leve musikken!

Sjekk også: Takk og farvel, 2020 – hei sveis, 2021!

 

More from Erik Valebrokk

Dance, dance, dance – musikalsk nødhjelp til deg som savner en god fest

Jeg elsker dansemusikk! Jeg er en elendig danser (bare spør min kone),...
Les mer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.