Hjemme hos Frida Ånnevik?

Frida Ånnevik 2016 - Hjemme hos Frida Ånnevik?
Her bor er Frida Ånneviks tredje plate, en liten perle av hverdagsskildringer og elegante formuleringer. Foto: Anne Valeur
WEB Image Frida Ånnevik Her bor LP 1243133247 - Hjemme hos Frida Ånnevik?
Frida Ånnevik
Her bor
(Grappa)
5 Stars
En av de store tekstlinjene i 2016 går slik: “For det er stort sett to sett med dager: Det er de dagene jeg mister ting, og dager hvor jeg finner dem igjen.” Det er mange måter å si at det går opp og ned her i livet på, men Frida Ånneviks klare inndeling av gode og dårlige dager er noe av det fineste jeg har hørt på en stund. “De dagene jeg mister ting” var første smakebit fra hedmarkingens tredje langspiller Her bor, og nå som plata har vært ute i noen uker er jeg svært fornøyd over å kunne si at den på ingen måte er alene om å skinne. De “fattige” syv sangene som utgjør Her bor, inkludert en versjon av Rudolf Nilsens dikt “Storbynatt” som Lars Klevstrand i sin tid satte musikk til, er syv juveler, foredlede, finslepne sanger som plasserer seg i skjæringspunktet mellom norsk visetradisjon, jazz og moderne populærmusikk. Det er et sted den prisbelønte tekstforfatteren, låtskriveren og sangeren ser ut til å trives stadig bedre. Jeg skal ikke hevde å ha noen dyp kjennskap til hennes to første album, Synlige hjerteslag (2010) og Ville ord (2013), men på Her bor låter hun friskere og ledigere i formen enn tidligere, med et band som gjør sangene hennes ære og hvor tekstene skinner enda klarere enn tidligere.

Tekstene til Frida Ånnevik gir ikke ved dørene. De krever at du lytter, følger med, tenker. Melodiene og arrangementene er imidlertid av en slik karakter at akkurat den oppgaven blir en udelt glede. Produksjonen er ivaretatt av Ånnevik selv i kompaniskap med ringreven Kåre Chr. Vestrheim (Marit Larsen, Odd Nordstoga, Motorpsycho, m.fl.) og byr på en seriøs detaljrikdom som gir sangene farge og ekstra klang. Hun spiller selv Omnichord, et elektronisk instrument som er en slags kombinasjon av harpe og synthesizer, og akkompagneres på tre sanger av Sinikka Langeland på kantele som også er en slags harpe, denne akustisk og av finsk opprinnelse. Andreas Løwes utvalg av tangentinstrumenter, flygel, synthesizer, Wurlitzerpiano og Mellotron, er også sentralt i lydbildet, mens Morten Barrikmo fargelegger to sanger med klarinett. I tillegg spiller Haldor Røyne gitarer, mens kompet ivaretas av Jo Berger Myhre (bass) og Pål Hausken (trommer).

Les også: Så vakkert at det er til å grine av

“Smakfullt” er ordet. Her bor er rett og slett blitt en usedvanlig velprodusert og lekkertlydende plate som føyer seg pent inn i Vestrheims omfattende portefølje. Det er lett å høre at han og Ånnevik er perfekte samarbeidspartnere, at han klarer å foredle hennes ideer og gi dem et musikalsk reisverk som tjener dem godt. Ånneviks melodiske sikkerhet er det ingenting å utsette på, og Vestrheim og det meget kompetente bandet ser så til de grader ut til å være svaret på aftenbønnen hennes. Dette funker på absolutt alle plan.

Men det var tekstene, da. Det er jo de som er Frida Ånneviks virkelige kjennetegn. Hun har mottatt flere priser for lyrikken sin, blant annet en Spellemannpris for Ville ord, og hun jobber hardt og tydeligvis ganske metodisk for å nå det endelige resultatet.

– Jeg er mindre redd for å være tydelig. Jeg starter personlig, ja, privat, og skriver meg vekk fra det, så det til slutt blir som noe utenfor meg, sa hun i et intervju med NTB i forbindelse med den nye platen.

Her er det altså snakk om en modningsprosess der løse ideer som kommer fra Frida Ånneviks indre tankeliv omgjøres til noe “annet”. Hun beskriver den nye platen som å handle om det hverdagslige, om tilhørighet eller rotfeste. Tittelsangen “Her bor” er et godt eksempel på det strengt hverdagslige, med skildringer av å se lyset over byen og det slitne frokostserviset og – i platens epilog der “Her bor” hentes frem igjen – årene som går mens vi “tetter og renser i sår og sprekker”. Det er en rød tråd fra “De dagene jeg mister ting” og hit der hun synger “Et busskort, en vott og en giftering, vi bærer så mange mistelige ting” og “En tråd, et blikk og følelsen av at det rakner litt for oss nå og da”. Det er hverdagen, men det er også livet som går, dagene vi mister ting eller finner dem igjen. Så kan man undres da, over hvor personlige disse sangene er, over hvor mye hun åpner døren.

“Gustav (Kråkesølv og gland og rav)” virker å være mer en kjærlighetssang, men også her får vi små glimt av hverdagen, små gløtt inn i Frida Ånneviks – eller “Ikke” Frida Ånneviks – tilværelse. “Jeg kan kjenne det som stjerneskudd, små glimt jeg så kan spare på og holde av.” “Den siste” er de indre og ytre bildene som oppstår etter en fest der det står “mætta flasker og bokser og slumper overalt. Og mens natta står i spenn tar jeg glasset ditt, det lukter som du har begynt å røyke igjen.” Men den sier også noe mer, den skildrer slutten på et forhold: “For siste setning sa seg sjøl før den gikk seg bort.”

Les også: Nok en triumf for Bjella

Slik kan man sitte og plukke tekstene fra hverandre, og sett i kontekst er de poetiske hverdagsskildringer de fleste vil kunne kjenne seg igjen i. Hvor private de er spiller mindre rolle. Ånnevik klarer så avgjort å formidle noe personlig, og det er det som er viktig. Stemmen er innbydende og varm, og samtidig kjølig og distansert. Den legger seg i velklingende folder på toppen av musikken som varierer i form og tempo, og tekstene kler de ulike arrangementene på utmerket vis. “Står meg av”, med sine dempede, nattlige jazztoner der et stille piano, bass og cymbal er stemningsskapere, er et prima eksempel med sin metafor om å skru seg frem på en radio “gjennom stadig skurr og støy og spam, til jeg fant rett frekvens, og rett program”. Og for nok en gang å nevne “De dagene jeg mister ting” har den et litt “vimsete” arrangement som hopper og spretter og står til de forskjellige stemningene og bildene i teksten.

Etter forrige plate har Frida Ånnevik tolket Alf Prøysen og Hans Børli, og når hun nå gjør Rudolf Nilsens “Storbynatt” som nesten-avslutning på Her bor vrir hun den over i en mer moderne tapning enn Lars Klevstrands originale arrangement fra 1973. Hun gjør den kort og godt til en naturlig integrert del av sangsyklusen på platen som så avsluttes med den lille “Her bor”-epilogen som nevnt tidligere: “År er sånt som går, de magre og fete i ujevne rekker, vi tetter og renser i sår og sprekker. Og så rakk vi den fristen akkurat, sto opp igjen når det ble natt, og så lyset over byen – fra her vi bor, her bor, fra her vi bor, her bor.”

Det er en perfekt avslutning på den kun 30 minutter lange platen som hverken kan kalles kunst eller populærkultur, men er litt av begge deler. At Frida Ånnevik er en seriøs utøver og låtskriver beviser hun en gang for alle, men store ambisjoner og eventuelle pretensjoner til tross er det også noe lettfattelig og uhøytidelig, ja, hverdagslig, over henne som er så til de grader sjarmerende. Her bor er en plate å bli veldig glad i, og en plate som sier noe om oss selv og våre små tilværelser.

PS! Etter planen kommer en oppfølger til Her bor allerede tidlig i 2017.

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *