Positiv kjærlighetssang fra Bjella – og noen negative

SteinTorleifBjella2 Foto SigneFuglestegLuksengard 1050x701 - Positiv kjærlighetssang fra Bjella - og noen negative
Gode Liv er Stein Torleif Bjellas fjerde album, nok en triumf. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
last ned 2 - Positiv kjærlighetssang fra Bjella - og noen negative
Stein Torleif Bjella
Gode Liv
(Heime med hund Records)
image.php?img=01 - Positiv kjærlighetssang fra Bjella - og noen negative
Stein Torleif Bjella er ikke kjent for sine lystige sanger. Etter tre stillfarne, mørke og litt vonde album, forventer vi ikke de store lysglimtene, så du kan trygt si at “Alt rundt er det samma”, første single fra det nye albumet Gode Liv, er en overraskelse.

Etter to plater med bandet Tolv Volt utgitt i 1999 og 2003 som praktisk talt ingen fikk med seg, traff Stein Torleif Bjella norsk musikkliv med et stille brak i 2009 da han ga ut solodebuten Heidersmenn, en plate om stusslige manneskjebner fra grisgrendte strøk. Her fantes ikke antydninger til positive kjærlighetssanger, og skulle slikt dukke opp på oppfølgerne Vonde visu (2011) og Heim for å døy (2013) kan du være trygg på at den håpefulle tonen raskt ble dratt vekk under føttene på hovedpersonene som deretter vendte tilbake til elendigheten som var utgangspunktet, enda mer arrete enn før.

“Alt rundt er det samma” forteller derimot historien om en mann som går på nåler rundt kjærligheten i et ferskt forhold som faktisk ser ut til å funke – og fremdeles gjør det ved sangens slutt. “Redd for å spørja og ikkje ha drag, so redd for å bli vraka ein dag”, synger han i en slags visshet om at alt kan bli føkka opp hvis han snakker for høyt om det eller tillater seg å være for lykkelig, og likevel: “…ska ein del te å stoppe uss no, ein klem og me er likegod” – det kan altså gå bra, det her.

Men slapp av, alle dere som liker å velte dere i Bjellas velkjente persongalleri, fullt av tragiske eksistenser: Gode Liv er ingen gladplate. “Alt rundt er det samme” er unntaket, og den er likevel både mollstemt og melankolsk, sin tidvis oppløftende tone til tross. Tittelkuttet kan med litt godvilje tolkes å være en positiv kjærlighetssang, men jeg oppfatter den tvetydige teksten dithen at den ender i en umulig fantasi, at eventyret med Liv var flyktig, at det ikke kunne vare: “No bur Liv mellom sju fjell, e ska ta toget dit ein kveld, seile over Strandafjorden, Liv kan møte meg på stasjon, ho kan ta gitaren når e kjem, so ser folk e er meir enn ein venn, Liv er stø når ho si som so; kom med meg du må vidare no.” Sorry, kompis, det skjer ikke.

Les også: Så vakkert at det er til å grine av

Albumtittelen Gode Liv er også tvetydig. Den kan godt leses Gode liv – med liten l, altså – og skildringene av hans ofte ulykksalige personer er gjerne som livet selv, fulle av gode og dårlige dager, om hverandre. Det er imidlertid det med Bjellas menasjeri at personene som oftest opplever flest dårlige dager, iallfall på det tidspunkt i tilværelsene deres hvor Bjella velger å tre inn. Likevel fremstår ikke Gode Liv som så ravnsvart som de tre foregående platene. Det skyldes sannsynligvis at Bjella denne gangen lyrisk like mye som musikalsk virker bevisst på å gå videre i programmet. Selv om Heim for å døy skilte seg ganske betydelig musikalsk fra de to første platene var tekstinnholdet veldig beslektet. Beslektet er det fremdeles i høyeste grad, men flere sanger er likevel merkbart annerledes.

Åpningskuttet “Du tok feil” er imidlertid klassisk Bjella. Fortellerpersonen oppsummerer alt jenta han er og alltid har vært forelsket i har rett i, før klinsjen kommer i form av en resignert “du tok berre feil ein gong, du ville ikkje ha meg når e kom”. “Stjernepar” er beslektet, med den forskjellen at hovedpersonen her har fått smake på kjærligheten som hans elskede nå har tatt fra ham ved å forlate ham. “Kjærasten min, kom snart inn, du va jo soleklar, på at me va eit stjernepar”, lyder hans forgjeves bønn. Det er to vonde sanger, eventuelt vonde visu.

“Nordnorske kjærleiksdikt” er en udiskutabelt bitter og negativ kjærlighetssang, der hovedpersonen forteller om eksen som har brukt forholdet deres til å slå seg opp som suksessrik poet: “Folk skulle berre visst, det er våre liv ho skriv”, synger han, og det er kanskje ikke helt fjernt å tro at Bjella her kommenterer utleverende forfattere som Karl Ove Knausgård, Linn Ullman og Vigdis Hjort. “På talkshow legg ho ut, om ei vanskeleg tid, e sit her som troll, ho fær sympati” – den uimotsagte kritikk kan ramme hardt, som den gjør det med hovedpersonen i denne sangen. Men: “E va kje god for ho, ho va kje god for meg, ho har det bedre no, det må e leva med”.

Les også: Tom Roger Aadlands vellykkede Dylan-gjendiktning

“Dreng” er rene kontrapunktet, Bjellas kjærlighetserklæring til hunden sin: “E lære smått om senn, korfor e lika Dreng, han veit kem e er, endå er han god med meg” – betingelsesløs troskap der altså, som er vanskeligere å finne blant andre mennesker. I “Oppfølgingsprat” prøver fortellerpersonen å være et bedre, mer inviterende menneske: “E ringe for å minne om og berre for å si, hugs og stikk innom om du er forbi”, en Bjella-figur på sitt mest kontaktsøkende, ensomme og triste, men også varme og menneskelige. En veldig fin sang.

“To måna utta regn” er en tungt miljøpolitisk sang, der Bjella direkte kommenterer klimaendringene og grådigheten som ser ut til å blinde våre politikere for realitetene: “Må me snakke om gull, no om dagen, betyr det null”, synger han. “Blomen” er hakket mer tvetydig, men jeg oppfatter også den som en kommentar til forbrukersamfunnet som stjeler fokus fra de viktige tingene, som å ta vare på planeten vår.

Skal jeg velge én favoritt fra Gode liv blir det “Etableringsfasen kan vera lang”, en nydelig liten sang for kassegitar og sag, der fortellerpersonen er en skakkjørt fyr som ikke klarer å binde seg, men går fra kvinne til kvinne. Bare i løpet av de knappe tre minuttene sangen varer er han innom Jorunn, Berit, Kristin og Anna, til morens fortvilelse, men som han sier: “Det her er karriera mi, det er det einaste e kan, og vera fyrsteelskar ei tid, og sete gamle hus i stand”.

Avslutningslåta “Utover Øvre-Ål” namedropper OnklP som Bjella er en stor beundrer av og refererer til “Styggen på ryggen”, kanskje den beste låta som er laget på norsk de siste ti årene. Her tar han seg en kunstnerisk frihet når han synger “i fjor så e OnklP, storescenen på Øya”, der han aldri har spilt, men poenget er nok mer å si noe om angst, og et ønske om “alder klaga meir og spreie dårleg energi”. Det er en utrolig fin låt, en mektig avslutning i all sin lavmælthet, en rytmisk, dyster og illevarslende blues, som den mørke tonen til tross altså handler om å ta seg selv i nakken.

Det er for øvrig meget mulig at Bjella som person er tung til sinns, men det er viktig å være klar over at sangene hans ikke handler om ham selv. Han bor med kone, to døtre og massevis av dyr på et gårdsbruk i Hallingdal og fortalte for få dager siden til Dagbladet at han “elsker å komme hjem”.

Les også: Nå skal vi på radio

Gode Liv er noe i nærheten av en bluesplate, men ikke helt. Viseblues, kanskje? Den er tyngre arrangert enn særlig de to første platene, og svært rik på detaljer. Dumdum Boys-gitarist Kjartan Kristiansen produserte Bjellas tre første plater, og det var nok en god idé å finne en ny samarbeidspartner denne gangen. Ikke fordi Kristiansen på noe vis gjorde en dårlig jobb, men for å få et nytt perspektiv. Bård Ingebrigtsen er likevel ikke helt ny i denne sammenhengen. Han har avansert fra tekniker på de tre første platene til produsent på denne. Platen er spilt inn i Fjøset Lydstudio på Otterøya utenfor Namsos, som er bygd i fjøset til bassisten Eirik Øien. Ellers er gitar- og strengeguru Geir Sundstøl helt sentral på Gode Liv, akkurat som han var på de tre første platene. Det er det med ham at han kan se på et hvilket som helst strengeinstrument – som han aldri har vært borti før – i et lite minutt, plukke det opp og spille helt strøkent. Sånn er han, en strengemusikernes strengemusiker.

Alt dette innebærer at den nye platen låter umiskjennelig bjellask, men at den både lyd- og tekstmessig går noen skritt videre. Det gjenstår egentlig bare å gratulere mannen med atter en fin-fin plate. Dette kan han.

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *