Mine julefavoritter 2017 – Frank Hammersland

Foto: Per Arne Fjeldstad
Frank Hammersland er gutten i røyken og har sin egen vri på julelisten sin. Foto: Per Arne Fjeldstad

Det er mange måter å løse oppgaven på når du deltar i min musikalske adventskalender, noe Frank Hammersland, frontmann, låtskriver og primus motor i legendariske Pogo Pops er et godt eksempel på. Når jeg tar kontakt med artistene er det sånn cirka denne standardformuleringen de får: Jeg trenger en liste på ti (eller flere, eventuelt færre) julelåter du er spesielt glad i og en kort tekst om hvert valg. Det kan være en setning eller et essay, your choice.

Når Frank får ordet litt lenger ned her, vil du se hvordan han har tolket henstillingen. Først må jeg imidlertid få skryte litt av den nye Pogo Pops-platen som jeg dessverre har hørt altfor lite på. Det er for mange plater og for liten tid, men det jeg trygt kan si er at Love Is The Greatest Compass er en strålende fin popplate. Det er bandets første på fem år og syvende totalt, og de gjør ingen skam på sin status som ekte poplegender.

Sjekk også: Favorittjulelåtene til Christer Knutsen

Spennende blir det også når Frank i 2018 slipper sitt tredje soloalbum. Younger kom i 1997, som følge av at Pogo Pops takket for seg. Da en samleplate med bandet kom i 2006 ga det støtet til Franks andre soloalbum, den mer countryorienterte So Easily Distracted, før Pogo Pops kom sammen igjen for ny plate i 2009. Er det mulig å håpe at Frank legger seg mer i retning So Easily Distracted enn Younger med den nye platen?

2018 gir oss svaret på det, men nå er det tid for å overlate ordet til Frank Hammersland som på grunn av sitt lille grep ender opp med denne spaltens desidert lengste spilleliste. Men ingen fare, den er veldig fin. Vær så god, Frank:

Det er ikke nødvendigvis slik at ordinær julemusikk automatisk setter meg i adventsmodus. Det er nok mer følelsen av høytid som tar meg dit. For noen år tilbake fikk jeg en anbefaling fra Diana Krall om å sjekke ut John Coltrane og Johnny Hartmans album fra 1963, og aldri hadde jeg hørt slik vellyd av velur og fløyel før, og det ble jul allerede i juli. Slike ting skjer.

Og det som ofte skjer meg etter at Coltrane og Hartman har svøpt meg i velvære og marsipan, er at jeg går britisk. I 2009 ga The Leisure Society ut albumet The Sleeper, og det slår meg at jeg kan formelig høre snøen falle utenfor hver gang platen snurrer i stuen. Høytid, absolutt.

Jeg kommer ikke utenom Dolly & Kenny. Once Upon A Christmas med Dolly Parton og Kenny Rogers er noe av det mest fornøyelige jeg kan tenke meg. Når jeg hører den platen slår det meg at det kanskje er håp for Amerika.

Jeg blir også ganske varm om hjertet av juleplatene til The Carpenters og Dean Martin, eller “sleiper’n” som mine foreldre kalte ham.

Når det gjelder verdens beste julesingle hersker det ingen tvil i min sjel; Chris Rea med “Driving Home for Christmas”, tett fulgt av Slade med “Merry X-mas Everybody”, og på en noenlunde god tredje plass finner vi Paul McCartney med “Wonderful Christmastime”.

God jul!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.