Så vakkert at det er til å grine av

Solfrid Mollands tredje album heter Forvandling og er nesten utspekulert vakker. Foto: Mimsy Møller/Kirkelig Kulturverksted

Solfrid Molland
Forvandling
(Kirkelig Kulturverksted)
6 Stars
Jeg ante ikke for noen uker siden hvem Solfrid Molland er, men da jeg så at Paal Flaata deltok på den nye platen hennes ble jeg interessert. Midnight Choir-vokalisten og soloartisten Flaata er kanskje den mannlige sangeren i Norge jeg setter aller størst pris på. Han har en stemme som får hårene til å reise seg i nakken så vakker er den, og han synger med en varme, trygghet og nærhet de færreste er i stand til å gjøre ham etter.

Men det skulle slett ikke noen Flaata til for å få meg til å stoppe opp da jeg hørte de første tonene av Mollands musikk. Lyden av en ensom trompet og en kontrabass som sammen danner en innbydende melodi er det første du hører på Forvandling, Mollands tredje plate. Inn kommer deretter et piano der vekten legges på de lyse tangentene, før Mollands svale, vakre og sarte stemme entrer scenen og vi sveipes inn i “Lovsong til verda” og en fele tar over trompetens melodi. Enda litt senere slår de to følge og geleider deg inn i det vakreste lille instrumentalparti som tenkes kan, så fint at du bare får lyst til å gråte av glede. Det er når du hører slikt at du skjønner hvilken enorm kraft som ligger i musikkens natur, hvilke sterke, for ikke å si dype, følelser den kan pirke borti. “La meg få tale til vatnet, la meg få tale til jorda, og til fuglane som lever av luft, mi røyst er spent som ein nerve, la meg få tale, så lenge det finst eld i meg”, synger Solfrid Molland. Det er et dikt av den serbiske poeten Branko Miljkovic (1934-1961), oversatt til norsk av Svein Mønnesland. Melodien er Mollands egen, men tilsiktet eller utilsiktet så er den stedvis kliss lik den belgiske nasjonalskatten Jacques Brels “Ne me quitte pas”. Er det rart jeg synes dette er pent?

Det er ikke før i spor 7 som er tittelkuttet at Paal Flaata dukker opp, og da er jeg for lengst solgt. Men når “Forvandling” først står for tur, er det som tiden stopper opp. Her har Molland samarbeidet med Beate Myrvold som har skrevet teksten (hun har to andre tekster med på platen) og gjort den til en duett med Flaata. Teksten/diktet synes veldig åpen for tolkning, det er sågar noen bibelske understrømninger her, men den dreier rundt et lite barn (kanskje er det Jesubarnet, kanskje ikke), og det er nærliggende å tro at den rører dypt i Flaata som mistet sin 13 måneder gamle datter i desember i fjor. Hvor vondt må ikke det gjøre? Flaata må ha vært preget da han sang denne teksten, det er jeg ikke i tvil om, selv om den faktisk er noe sånt som 20 år gammel. Du hører det i hver strofe han synger, på måten han betoner ordene, og la meg også legge til at det er veldig fint å høre ham synge på norsk. Skulle han bestemme seg for å gjøre mer av det på et tidspunkt, tror jeg han vil bli lagt seriøst merke til. Som så mange av sangene på albumet er “Forvandling” en ballade, og den sparsomme instrumenteringen ledsages av en nydelig gitarsolo som er det ene elektriske innslaget på hele platen.

Dette er egentlig stedet å ta en pause fra låtene og fremheve det absolutte kremlaget av noen musikere som backer Solfrid Molland. Nevnte gitarsolo fremføres av Torbjørn Økland, først og fremst kjent fra Vamp, mens fela trakteres av broren Nils Økland, som meget vel kan være Norges dyktigste i sitt slag. Han har gitt ut et utvalg album og vært bidragsyter på langt flere. Øklands fele er komplett uimotståelig. Trompeten tilhører Hayden Powell, født i England, oppvokst i Molde, og også han legger så mye følelse i spillet sitt at det tar pusten fra deg. Bassisten Mats Eilertsen har gitt ut flere egne jazzplater og deltatt på mange flere. Erik Hillestad står for produksjonen, og som mangeårig sjef for selskapet Kirkelig Kulturverksted har han gjort dette noen ganger. Det høres da også. Solfrid Molland står selv for det inntagende pianospillet, og har tidligere utgitt to plater, Katedral for tapte drømmer (2011) og Musikken er mitt fedreland (2014). Hun er fra Tysvær nær Haugesund og fikk i fjor Oslo Bys kunstnerpris der det i statuttene heter at den skal «tildeles personer som i det siste eller de seneste år har gjort en fremragende innsats innen Oslos kunstliv».

Les også: Anmeldelse av Signe Marie Rustads fantastiske nye plate

Ifølge presseskrivet som følger med platen er Molland vokst opp med “russisk folkemusikk, sigøynermusikk og vestlig kunstmusikk”, og du kan trygt si hun har funnet seg til rette i dette mangesidige musikalske universet. Hun har så vidt jeg forstår reist mye i Europa som gatesanger, og da primært i Øst-Europa, der hun har lært sigøynersanger av rom-musikere og skrevet musikk inspirert av forskjellige katedraler hun har sett.

Forvandling inneholder tre instrumentalkomposisjoner, en av dem inspirert av en kirke i Gdansk, en annen av Førre kirke, “den lille hvite trekirka innerst i Førresfjorden hvor jeg vokste opp”. Den omtaler hun som “Min katedral”, og tonefølget er syv og et halvt vakre minutter der Eilertsens bass åpner ballet med en tradisjonell folkemelodi fra nord i Rogaland før Molland følger på med sin egen iørefallende melodi og piano og de andre musikerne hekter seg på.

Instrumentalen Molland har skrevet til kirken Kościół św. Jana åpner med toner fra en polsk folkemelodi, før en oppstemt og majestetisk melodi tar over og trompeten til Hayden Powell får gjort spesielt mye av seg. Molland skriver for øvrig følgende i tekstheftet til platen: “For meg tilhører kirkene oss alle, og er et rom vi kan gå inn i uansett hva vi tror på for å være i kontakt med noe større enn oss selv. Jeg spilte konsert i denne høyreiste gotiske middelalderkirken. Historien om hvordan bygget ble reist opp fra ruinene etter andre verdenskrig, rørte meg. Kirka er tilegnet St. Johannes. Hans symbol i kunsten er en ørn. Når jeg trenger å se meg selv og verden fra et høyere perspektiv, drar jeg i tankene til dette kirkerommet.” Selv om jeg ikke er religiøs selv, er jeg enig med Molland i at kirkene “tilhører oss alle”. Jeg elsker å besøke religiøse bygninger, ikke under gudstjeneste, men når som helst, for å betrakte dem og beundre dem. De er som oftest imponerende bygg som gjør deg liten og ydmyk, akkurat slik de er ment å gjøre, og jeg skulle gjerne besøkt Kościół św. Jana for å se hva Molland så nydelig skildrer med sin melodi.

Om det er St. Johannes som har inspirert “Ørnen” med tekst av Beate Myrvold vet jeg ikke, men det er uansett en flott tekst der menneskene betraktes i fugleperspektiv, eller ørneperspektiv, om du vil. Instrumenteringen er litt beslektet med David Sylvian anno Brilliant Trees-albumet, og særlig minner Powells trompet meg om det Jon Hassell gjør i to sanger derfra. En nydelig sang, dette også.

Se også: Den beste nye musikken fra september

To sanger på albumet smaker av sigøynermusikk, spretne “Brist” og “Hos deg”, begge med tekst av Ingvar Hovland. Særlig sistnevnte treffer meg, en strålende kjærlighetssang fylt av lengsel og savn. Sangene er neppe plassert tilfeldig i rekkefølgen på platen. De er henholdsvis spor nummer 4 og 9, og ligger således som (muligens) nødvendige up tempo-spor blant alle balladene. Ikke dermed sagt at de ikke er mollstemte og melankolske, det er de i monn. Forvandling er kanskje ikke en ren balladeplate, men det er lett å oppfatte den slik, og nettopp derfor fungerer disse to sangene som fine pusterom.

Avslutningen av platen er like vakker som åpningen. Først får vi “Avskjed” med musikk til et dikt av den kroatiske lyrikeren Jure Kaštelan (1919-1990), også dette gjendiktet av Svein Mønnesland: “Når eg lytter til vinden, høyrer eg di røyst, når eg skodar mot døden, høyrer eg din song”, synger Molland før Powells trompet loser oss trygt ut av sangen. Helt til slutt følger så den korte pianoinstrumentalen “Etter storm”, nok en bortimot ubegripelig vakker liten melodi.

Forvandling er en plate som løfter poesien frem i musikken, både i faktisk og i overført betydning. Om Mollands fine og klare stemme evner å formidle essensen av ordene hun formidler, er ikke selve musikken mindre poetisk. Også den behandles med en følsomhet og tilstedeværelse som vitner om en artist med behov for å vise frem det vakre i verden. Platen minner meg en hel del om Finn Corens siste mesterverk, På jorden et sted (les min anmeldelse her), som kom i fjor høst. De to artistene har noenlunde samme tilnærming til det å sette musikk til lyrikk. Forvandling er en plate jeg oppfatter som å spille på lag med naturen – om det skal omhandles som “skaperverket” eller ikke spiller mindre rolle – og som jeg samtidig synes viser en dyp respekt for menneskets lille plass i universet. Hvordan man skal tolke tittelen Forvandling er jeg sant å si usikker på, men vi kan si at livet er omskiftelig og vår eksistens flyktig. Solfrid Molland har laget en plate som sier noe om dette. Jeg er dypt imponert.

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *