Iceland Airwaves – musikalsk mangfold uten sidestykke
Det er ikke mange musikalske sjangere som ikke er representert i Reykjavik under den årlige festivalen Iceland Airwaves, og det morsomme ved det hele er at islendingene ivaretar mangfoldet aldeles på egen hånd. Riktignok så jeg i går mitt første ikke-islandske band på til nå tre dager med festival, men amerikanske Lake Street Dive og deres iørefallende soulpop kunne vel så gjerne vært fremført av et lokalt band, for å si det på den måten. Pop, rock, soul, country, hip-hip, elektronika, jazz, reggae, klassisk og så videre og så videre – så å si alt er her i løpet av flere hundre daglige konserter overalt i byen.
Det enorme antallet opptredener er regelrett overveldende, og det er bare mulig å få med seg en ørliten brøkdel av artistene som spiller her. Du går fra klubb til klubb og scene til scene, og sjansen for at du skal se noe du på et eller annet nivå liker er strengt tatt veldig stor. Det er naturligvis ikke slik at alle artister på festivalen – islandske eller internasjonale – er like bra, men det generelle nivået synes å være svært høyt. Etter tre dager har jeg ikke hatt én virkelig nedtur, selv om jeg avgjort har hatt mine foretrukne opplevelser.
Les også: Iceland Airwaves dag 1 og dag 2
Dag tre her på «sagaøya» startet imidlertid med lunsj. Min kone Helle har en betydelig del av familien på Island, og fetter Ole og tremenning Magnus tok meg med på fiskerestauranten Bergsson RE i det stadig mer trendy havneområdet. Magnus har jeg nevnt begge foregående dager, da han er en sentral figur i musikkmiljøet i Reykjavik, med sitt eget studio og det han omtaler som en altfor stor samling gamle synthesizere. Magnús Árni Øder Kristinsson, som er hans fulle navn, er både musiker, produsent og lydmann, og spiller med en rekke kjente og mindre kjente artister. Under årets festival spiller han med tre band. Onsdag så jeg ham med hip hop-gruppa Kött Grá Pje, mens han torsdag spilte med sitt «eget» band, Benny Crespo’s Gang.
Etter lunsj kjører vi til klubben The Laundromat, der Magnus er «hired hand» som bassist for den kjente popgruppa Dikta som har gitt ut fem album siden 2002 og hatt hele syv nummer en-hits på Island. Det er lett å forstå attraksjonen. Anført av den karismatiske, lett ironiske vokalisten Haukur Heiðar Hauksson spiller bandet en iørefallende popmusikk i sånn cirka samme landskap som Coldplay og Keane – og tilsvarende artister. Haukur spiller både piano og gitar, så det blir vekselvis litt Coldplay-aktig eller Keane-aktig, avhengig av hvilket instrument han benytter. Ikke dermed sagt at Dikta er kopister av noe slag. Bandet har utmerket låtmateriale og kjenner tydeligvis igjen en god popmelodi om den kommer snikende. Det er stinn brakke på den lille klubben, og selv om mange av tilhørerne er utlendinger er det tydelig at en god del lokale fans også har funnet veien. Jubelen sier også sitt om gruppens popularitet. En fin start på en ny musikkdag.
På grunn av middag og andre avtaler blir det noen timer før jeg får oppleve mer musikk. Det store konserthuset Harpa er der mye skjer under festivalen, og det er alltid et godt utgangspunkt i og med at det er flere scener på huset slik at du lett kan hoppe fra konsert til konsert og sjekke ut forskjellige artister under samme tak. For mitt vedkommende betyr det i kveld at jeg starter med å se Dimma, et heavy metal-band med en vokalist jeg blir fortalt er det helt store. Stefán Jakobsson heter mannen, og det var ikke jug – han kan synge så det griner i svingene. Dimma er en energisk kvartett, riktignok litt på siden av mitt foretrukne musikalske ståsted, men det er melodisk og tøft, med noen fete riff og godt med driv.
Reykjavíkurdætur er et kvinnelig hip-hopkollektiv som angivelig er noe av det helt store på festivalen – og på Island generelt. Jeg kommer dessverre i seneste laget, men får med meg et par låter som er helt kanon. Fra der jeg står klarer jeg ikke telle dem, men ifølge hjemmesiden til Iceland Airwaves er ensemblet 16 medlemmer stort på det meste. Det er ikke godt å si hvor mange de er i dag, men det hopper og spretter kvinnelige rappere på den halvdelen av scenen jeg ser. Navnet Reykjavíkurdætur betyr – ikke overraskende – «døtre av Reykjavik», og kollektivet har en feministisk og en politisk agenda der de blant annet setter seksualisert vold på dagsorden, et problem på Island som i resten av verden. Veldig synd ikke å få med seg mer av Reykjavíkurdætur som også hadde en forestilling på onsdag som jeg gikk glipp av. Neste gang!
Utrolig, men sant – det er tid for min første ikke-islandske konsert, og det er som nevnt over den amerikanske kvartetten Lake Street Dive som får «æren». De spiller på Gamla Bio like oppe i høgget for der jeg befinner meg, på en scene som i og med at den ligger i en nedlagt kino er litt Parkteatret-aktig. Å si at stemningen står i taket når de spiller er knapt en overdrivelse. De leverer et kort, men fartsfylt sett inneholdende en nydelig versjon av Jackson 5-klassikeren «I Want You Back» og den vanvittig fine «Mistakes» som i en perfekt verden burde vært en monsterhit, med full rulle i avsluttende «Call Off Your Dogs». Glitrende!
Det er ikke lange biten å gå ned til Húrra heller, der den unge rapperen GKR opptrer. Ifølge en av mine nye Icelandair Celebration Stopover Buddies som hjelper flyselskapets passasjerer med å finne seg til rette i Reykjavik og på Island generelt, er hip hop-scenen her på øya spesielt i farta om dagen. På Húrra er det iallfall stinn brakke med forventninger som dirrer i luften, og selv om jeg elsker energien og stemningen, får akkurat dette meg til å føle meg litt gammel. Undertegnede er ikke i sitt rette element her, omgitt av hip hop-kids som hopper og hyler rundt meg, og en artist i hvit hettegenser med eget navn og mikrofon han holder høyt mens han rapper på islandsk. Sjekk gjerne ut låtene som ligger på Spotify dog, de er riktig så fine, men live og i denne settingen måtte jeg simpelthen melde pass.
Jeg antar at jeg har mer å hente på Kiasmos-konsert, så jeg går tilbake til Harpa for å få med meg settet til denne elektronikaduoen. Og som jeg hadde rett i den antagelsen! Janus Rasmussen og Ólafur Arnalds kombinerer førstnevntes elektroniske popmusikk med sistnevntes mer akustiske pianotoner, og sammen er de Kiasmos – eller sagt på en annen måte, helt dynamitt! Dette er vakker, lydmalende musikk, dansbar så det holder, med en fin og avmålt energi, og som akkompagneres av lekre lyseffekter og de to musikernes åpenbare entusiasme der de står og danser bak instrumentene sine. Elektronikaekspertisen vil sikkert kunne ta meg på dette, men i mine ører låter Kiasmos litt som et instrumentalt Röyksopp kombinert med Jon Hopkins. Uansett hvem eller hva det ligner eller ikke ligner på, er det utspekulert vakkert og svært medrivende. En av festivalens fineste oppdagelser til nå.
Det blir en siste konsert for meg denne kvelden, med Valdimar på klubben Iðnó. Anført av Valdimar Guðmundsso
NB! Jeg er invitert til Iceland Airwaves av Icelandair som er festivalens hovedsponsor og grunnlegger.
