Hajkerens guide til popgalaksen

HAJK Gaute Gjøl Dahle 1050x711 - Hajkerens guide til popgalaksen
Det kommer stadig norske debutanter av betydelig kvalitet. Dette er Hajk. Foto: Gaute Gjøl Dahle
JANSEN084 - Hajkerens guide til popgalaksen
Hajk
Hajk
(Jansen Plateproduksjon)
image.php?img=01 - Hajkerens guide til popgalaksen
Jeg er veldig glad i ordet “besnærende”. Det betyr forlokkende, indirekte å la seg fange i en snare, som er ordets egentlige opphav. Når jeg sier at jeg lar meg besnære av musikk mener jeg med det at jeg føler meg litt sjanseløs, at jeg mister noe av motstandskraften og med det min kritiske sans, at,”forsvarsverkene” forvitrer og at det er fritt frem til min indre musikkentusiast. Første gang jeg hørte singlen “Magazine” med det norske popbandet Hajk skjedde det. All kritisk sans ble blåst bort, og jeg satt tilbake med en ellevill glede over det kroppen min snarere enn hodet fortalte meg var en kjempelåt.

Sangen begynner med den flerstemte tonen av en sval kvinnestemme og et fløyelsesmykt synthteppe som raskt følges opp av en stødig og litt leken trommerytme, en fin liten bassgang og lekkert gitarspill. Før et halvt minutt er gått har Sigrid Aase sunget “Everything you said last night got stuck in my head” mot dette elegante, lett gyngende arrangementet. “Now, I’ve got my headphones on trying to think about something else”, fortsetter hun, men jeg er for lengst fanget på samme måte som fortellerpersonen i teksten. Alt jeg hører blir sittende. Det nekter å gi slipp og blir en del av meg. “Oooh, I’m gonna let you come to me”, synger hun gjentatte ganger, som et mantra, og jeg tar inn alt jeg hører, hver lille tone av det som er en moderne poplåt så god som du får dem. “Magazine” er en fire minutters popsymfoni som gjør akkurat det den beste popmusikken skal gjøre: Den tar deg med på en reise ut av deg selv og viser deg en del av universet du ikke visste eksisterte, noe den da heller ikke gjorde før de fem musikerne som utgjør Hajk skapte den. Det er hva jeg kaller skaperkraft!

Bandets to frontfigurer er Sigrid Aase og Preben Sælid Andersen. De deler på vokaljobben og kompletterer hverandre med flotte harmonier gjennom hele den ti sanger lange debutplaten Hajk. Sigrid er et relativt ubeskrevet blad i bandsammenheng, men har så vidt jeg forstår jazzbakgrunn, og Preben er kjent som gitarist i Death By Unga Bunga. Bassisten Knut Olav Buverud Sandvik kan også oppleves i countrybandet Ni Liv, Einar Næss Haugeth spiller keyboards og spiller i bandet Bøler og med No. 4, mens trommeslager Johan Nord blant annet har spilt med Eivind Aarset og Arve Henriksen. Med andre ord er det en viss bredde i medlemmenes bakgrunn, uten at det de gjør i Hajk minner nevneverdig om andre ting de driver med.

Sjekk også: Restore To Past er tilbake med knallsingle

For hva minner egentlig Hajk om? De hevder å være inspirert av Dirty Projectors, Unknown Mortal Orchestra og Amason, men jeg hører også spor av Phoenix, Highasakite og mye annet. Dette er stemningsfull og moderne, stedvis temmelig rytmisk popmusikk, uten at Hajk av den grunn er en danseplate. Det er nok mulig å danse til flere av sangene her, men det er i så fall en litt sånn svevende, drømmende alenedans vi snakker om.

“Nothing Left To Say” synges av Preben. En “skitten” synth og et funky rytmespor gjør dette til en slags Phoenix møter Red Hot Chili Peppers-låt, iørefallende og riktig så medrivende, om grenseløs og lammende forelskelse: “You lit a flame in me, let it burn for all to see, there’s no point lingering”, synger Preben før han og Sigrid deler mikrofonen og stemmene fletter seg sømløst i hverandre: “If you are ever in doubt, go ahead and shout it out”. Det er en ekte jubellåt som hadde glidd rett inn på Wolfgang Amadeus Phoenix-albumet fra 2009, og det er ikke dermed sagt at det er noe forsøk på å plagiere Phoenix, bare å la seg inspirere. “Flowerdust” er en litt nedpå ballade som bare er veldig, veldig fin. Noe av det som peker seg spesielt ut her er pianoet, men hele arrangementet er veldig smakfullt og elegant. Jeg kan også trekke frem Prebens subtile gitar som har en veldig fin støttefunksjon for Sigrids svale sang.

Synthklangen som åpner “Common Sense” minner meg kraftig om Ultravox, uten at noe annet ved sangen gjør det. Også denne synges av Preben og er ganske rocka i formen og samtidig latterlig melodiøs. Det er dessuten noe med måten Hajk bygger opp låtene sine på, med overraskende vendinger og innfall som skaper en sitrende forventning og usikkerhet rundt hva som vil dukke opp rundt neste sving. “Medicine” er som å høre Highasakite. Sigrid synger her veldig likt Ingrid Helene Håvik. Om ikke stemmen i seg selv er så lik, så er det måten hun bruker den på her.

Disse forunderlig fascinerende sangene skaper en utsøkt helhet, og platen minner meg også en god del om Band Of Golds nydelige debut fra 2015. I likhet med denne er Hajk en plate som trenger tid til å feste seg. At “Magazine” er helt umiddelbar betyr nemlig ikke at resten av albumet er det. Den nevnte “Common Sense” tok meg lang tid å få helt tak på, mens jeg selv etter minst 20 gjennomlyttinger fremdeles er usikker på hvor godt jeg liker “I Don’t Remember”. Om noe er det stemmen til Sigrid som kommer seirende ut her, men det er i mine ører platens svakeste låt. Den foreløpig siste singlen fra platen er “Best Friend” som er spretten i formen, og noe av en lettvekter, og jeg er også noe reservert i forhold til “My Enemy” der jeg synes verset er veldig fint, men plages en smule av det stakkato/funky refrenget.

Se også: Fantastisk popmusikk fra Twintoulouse

Platen tar seg imidlertid kraftig sammen mot slutten. Først får vi fantastiske “Not Anymore” som kanskje har platens mest innbydende melodi. Den synges av Preben og ledsages av en forsiktig kassegitar og et enkelt synthtema som når de høres sammen på et eller annet vis jeg ikke helt klarer å beskrive gir meg assosiasjoner til Lloyd Cole And The Commotions og The Go-Betweens. Her sliter jeg litt med forsvarsverkene igjen, og må bare gi meg hen. Det er en skinnende liten perle av en poplåt.

Avsluttende “Someone Else” er ikke noe snauere. Her er vi over i den totale gåsehudopplevelse. Det er en stillfaren pianoballade, med en introvert tekst om mental isolasjon, om å være fanget av gnagende tvil, frykten for å ta sats og et ønske om å, slik tittelen også sier det, være en annen. Her reflekteres sårbarheten i teksten av sårbarheten i Sigrid Aases stemme, og ikke ett annet sted på platen synger hun like fint og med slik overbevisning. Bandet spiller aldeles utsøkt, og arrangementet er helt perfekt, fullt av fine kontraster og subtile detaljer. “Someone Else” er nok den sangen på albumet som tilsynelatende gjør minst av seg, samtidig som den fremstår som den mektigste og mest høyreiste.

Til tross for at ikke alle sangene sitter hundre prosent er helheten udiskutabelt bra. Hajk er et moderne popband med en tydelig identitet og med låter det ikke går tretten på dusinet av. I dette tilfellet er det å ha en mannlig og en kvinnelig vokalist også en styrke som gir ekstra dybde til musikken og skaper tydelige kontraster, ekstra dynamikk og spenning. Med andre ord: Besnærende!

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *