Fantastiske tekster – del 3

Foto: Tord Litleskare
"The Future" er en av Leonard Cohens mest imponerende tekster. Foto: Tord Litleskare

I min pågående serie der jeg plukker sangtekster fra hverandre er vi i dag fremme ved tredje del, med blant annet Bob Dylan, Fountains Of Wayne og No. 4 på programmet. Som vanlig innlemmer jeg dem i den jevnt økende spillelisten der jeg samler alle låtene jeg har skrevet om, de siste øverst. Med dagens bidrag er vi oppe i 30 sanger. Det skal bli langt flere etter hvert, men ha forståelse for at dette er tidkrevende saker, så oppdateringene vil nok finne sted med ganske ujevne mellomrom.

Sjekk også: Fantastiske tekster – del 1 og del 2

La meg også for ordens skyld gjenta at dette ikke er noen form for kåring. Det du leser om her er ikke ment å være verdens beste sangtekster, men sangtekster jeg personlig setter ekstra høyt.

Leonard Cohen – «The Future»
fra albumet The Future (1992)

Tekst: Leonard Cohen
Melodi: Leonard Cohen

Tekstutdrag:
I’ve seen the future, brother
It is murder

«Teksten i «The Future» er uttrykk for et skaket selv. Min bestefar i Vilnius var veldig ordnet, selv om han opplevde uorden i sitt liv; han ble tvunget til å flykte fra sitt eget land. Han ville ikke tillatt seg selv å gå så av hengslene som jeg gjør i denne teksten. Jeg tror han foretrakk et ordnet sinn. Jeg for min del foretrekker et uordnet sinn. Bare når mitt selv blir skaket, kan jeg begynne å respondere. Med andre ord: Bare når min egen psyke blir apolyptisk, kan jeg respondere på det apokalyptiske landskapet som ser ut til å være rundt meg. Han dyrket orden. Jeg kan bare overleve med et skaket ego.»
– Leonard Cohen i intervju med Håkon Harket og Håvard Rem, 1992

I 1992 var Berlinmuren nylig revet, jernteppet var raknet og en ny virkelighet, for mange en utopisk drøm, var blitt en realitet. Verden slik vi som vokste opp med den kalde krigen kjente den var snudd på hodet, muligens til det bedre, men i kjølvannet av murens fall skjedde enorme og hurtige endringer. Leonard Cohen hadde allerede gjort seg visse betraktninger om ekstremisme og terrorisme i «First We Take Manhattan», først innspilt av Jennifer Warnes. I «The Future» går han videre inn til kjernen av apokalypsen: «I’ve seen the future, brother, it is murder.»

Alt ved «The Future» er uhyggelig: Teksten, stemningen, det monotone arrangementet og et slags guffent bibelsk vrengebilde av et kvinnekor som maner til anger:

When they said (they said) repent (repent), repent (repent)
I wonder what they meant

De to første versene av «The Future» er despotens innstendige bønn til sin falne Gud. Han savner terroren, undertrykkelsen, makten:

Give me back my broken night
My mirrored room, my secret life
It’s lonely here,
There’s no one left to torture
Give me absolute control
Over every living soul
And lie beside me, baby
That’s an order
Give me crack and anal sex
Take the only tree that’s left
And stuff it up the hole
In your culture
Give me back the Berlin wall
Give me Stalin and St. Paul
I’ve seen the future, brother
It is murder

Videre inn i Leonard Cohens apokalyptiske vandring gjennom en ny verdensorden mer enn antyder han at dette kommer til å gå riktig galt. Despoten vil atter en gang få sitt, og den pessimistiske grunntonen i sangen kan i ettertid synes profetisk. Er verden i dag, 26 år etter at Cohen ga ut «The Future», blitt et bedre sted? Mørke krefter truer demokratiet slik vi kjenner det, høyreekstreme krefter blir mer og mer synlige og til og med akseptert over hele Europa, i USA og i andre deler av verden, og vi har IS’ grusomheter friskt i minne, samtidig som vold, forfølgelse, tortur og folkemord preger store deler av verden for øvrig.

Da Oliver Stone filmatiserte Natural Born Killers etter manus av Quentin Tarantino valgte han å benytte «The Future» i åpningsscenen der Mickey og Mallory Knox (Woody Harrelson og Juliette Lewis) myrder de tilstedeværende på en diner. Scenen er sjokkartet og ekstrem i sin voldsutførelse, og jeg kan vanskelig forestille meg et stykke musikk som ville passet bedre. Rolling Stone har beskrevet scenen som en slags musikkvideo til Cohens «sardoniske, pessimistiske profeti».

Likevel klarer sangen seg fint også på egen hånd. Jeg kan ikke komme på mange låter der Cohen synger kulere med sin hese, raspete stemme. Når han nærmest hvisker frem tekstlinjen «I’m the little Jew who wrote the Bible» går det kaldt nedover ryggen på meg av fryd. I mine ører er «The Future» en av Leonard Cohens beste og viktigste låter, et mesterverk av de helt sjeldne.

Fountains Of Wayne – «Richie And Ruben»
fra albumet Sky Full Of Holes (2011)

Tekst: Adam Schlesinger
Musikk: Adam Schlesinger

Tekstutdrag:
They opened up a bar called Living Hell
Right from the start it didn’t go too well

 

På tre og et halvt minutt forteller Adam Schlesinger historien om de ulykksalige Richie og Ruben, to ukuelige optimister som starter det ene mislykkede prosjektet etter det andre, primært finansiert av andres penger: «Don’t give ’em a dime, they’ll blow through your money like they blew through mine», synger Schlesinger, åpenbart klok av skade.

Både Schlesinger og bandkollega Chris Collingwood er mesterlige tekstforfattere – og melodisnekkere. Fordelt på fem studioalbum pluss den doble samlingen Out-Of-State Plates med låter som ikke er på disse, har de to tatt oss på mangt et spennende eventyr og introdusert oss for et større menasjeri av snåle eksistenser. Få av disse, om noen, er dog så finurlige som Richie og Ruben, hovedpersoner i det som definitivt er en av bandets mest humoristiske sanger.

I det første verset blir vi kjent med dem som to «luringer» fulle av dårlige ideer. Christopher Nielsen kan nok åpne sin Misfornøyelsesbar i Oslo og ha suksess med det som tross alt også er et kunstprosjekt. Richie og Ruben sliter mer mer baren med det veldig dårlige navnet Living Hell. Bare hør:

They opened up a bar called Living Hell
Right from the start it didn’t go too well
They didn’t have the vibe or quite the right clientele

They bought a velvet rope and the doorman laughed
They got robbed blind by half the waitstaff
Six short weeks and they were forced to sell

Refrenget går deretter «Richie and Ruben don’t know what they’re doing», men tror du det hindrer dem i å sette i gang nye prosjekter? Neida, det er rett på med en butikk de kaller Debris som selger overprisede klær. Det går selvfølgelig ikke noe bedre med den enn det gjorde med baren.

Det er litt synd at sangen bare inneholder to vers. Jeg er sikker på at Adam Schlesinger kunne underholdt oss med flere velskrevne anekdoter om to evige optimisters hjelpeløse prosjekter, men det er et poeng at det skal være en kortfattet poplåt også, med et kult mellomparti og catchy refreng. «Richie And Ruben» er vellykket også på det feltet og er en av Fountains Of Waynes aller mest umiddelbart iørefallende sanger, hvilket ikke er en spesielt liten bragd.

Guy Clark – «Let Him Roll»
fra albumet Old No. 1 (1975)

Tekst: Guy Clark
Musikk: Guy Clark

Tekstutdrag:
He’s old in years beyond his time 
Thanks to the world, and the white Port wine

 

«Let Him Roll» er historien om en gammel dranker med forkjærlighet for hvit portvin og minnet om en hore fra Dallas han bærer som et lodd om halsen de siste 17 årene av sitt liv. At det er en sang på fire minutter og ikke en roman – eller iallfall en novelle – er knapt til å tro. På denne korte tiden forteller Guy Clark livshistorien til den gamle fylliken med så mye farge og smak, så mange detaljer og litterære vendinger, at det lukter Nobelpris lang vei. Den fikk han aldri, og det var neppe noen som snakket seriøst om at han burde få det heller, men Guy Clark har gitt verden noen lyriske – og musikalske – gaver vi skal være uendelig glade for.

Now, he was a wino, tried and true
Done about everything there is to do
He’d worked on freighters, an’ he’d worked in bars
He’d worked on farms, he’d worked on cars
It was white Port that put that look in his eye,
Grown men get when they need to cry, and
We sat down on the curb to rest,
And his head just fell down on his chest

He says: «Every single day it gets,
Just a little bit harder to handle and yet…»
Then he lost the thread and his mind got cluttered,
And the words just rolled off down the gutter

Sangen fortelles fra perspektivet til en yngre mann som har møtt hovedpersonen og lånt ham et fortrolig øre. Vers for vers nøster han opp ikke bare den delen av historien som omhandler kvinnen som valgte å være «a girl about town» 17 år tidligere på bekostning av å bli hans, men også store deler av livsløpet til den ulykkelige drankeren.

Now it’s been seventeen years, right in line,
He ain’t been straight none of the time
It’s too many days of fightin’ the weather,
An’ too many nights of not bein’ together
So he died

Når han dør, fattig og ensom, er vi midtveis i sangen. Clark forteller hvordan de få etterlatenskapene hans sorteres og at det blir funnet et krøllete bilde av en jente og en adresse i Dallas, ikke noe mer. Derfra panorerer Guy Clark til selve begravelsen:

An’ the welfare people provided the priest,
A couple from the mission down the street,
Sang «Amazing Grace», and no one cried,
‘Cept some lady in black, way off to the side

We all left and she’s standing there,
A black veil covering her silver hair, an’
Ol’ One-Eyed John said her name was Alice,
An’ she used to be a whore in Dallas

Om historien er sann vet jeg ikke. Det kan tenkes den iallfall har røtter i virkeligheten, og den er uansett et perfekt eksempel på Guy Clarks litterære tilnæring til tekstene sine. «Let Him Roll» avslutter debutalbumet Old No. 1 fra 1975, en samling sanger som er helt feilfri der vi også får andre klassikere som «Desperados Waiting For The Train», «She Ain’t Goin’ Nowhere» og «Like A Coat From The Cold». Hvor velskrevne de enn er, er ingen av dem i stand til å måle seg med «Let Him Roll», og ingen er mer rørende.

Guy Clark døde 17. mai for snart to år siden, og verden ble med det betydelig fattigere. Alt vi hadde å si da var «let him roll» og ønske ham lykke på ferden. FOR en låtskriver den mannen var!

Bob Dylan – «A Hard Rain’s A-Gonna Fall»
fra albumet The Freewheelin’ Bob Dylan (1963)

Tekst: Bob Dylan
Melodi: Bob Dylan

Tekstutdrag:
I’ve stumbled on the side of twelve misty mountains
I’ve walked and I’ve crawled on six crooked highways
I’ve stepped in the middle of seven sad forests
I’ve been out in front of a dozen dead oceans
I’ve been ten thousand miles in the mouth of a graveyard

 

I sine liner notes til The Freewheelin’ Bob Dylan påsto Nat Hentoff at Dylan hadde skrevet «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» under cubakrisen i oktober 1962, men i realiteten var den skrevet en måned tidligere. Likevel er det lett å se tittelen og deler av innholdet i det perspektivet. Dylan sa selv følgende: «Every line in it is actually the start of a whole new song. But when I wrote it, I thought I wouldn’t have enough time alive to write all those songs so I put all I could into this one.» Det er åpenbart ikke sant, men det er veldig kult sagt.

Oppfatningen om at sangen er uttrykk for en altødeleggende atomkrig må nok forstås ut ifra at verdenssituasjonen i 1962 var meget spent, at den kalde krigen nærmet seg et foreløpig klimaks, at Berlinmuren nylig var reist og at amerikanske soldater var på vei inn i Vietnam. Blant annet. Det var lett å male fanden på veggen i de dager, og Bob Dylans antikrigssang traff blink. Regnet som ville falle var lett å tolke som om det var av det radioaktive slaget, men Dylan avkreftet dette i et radiointervju med Studs Terkel etter utgivelsen av The Freewheelin’ Bob Dylan.

Bildene Dylan maler gjennom tekstens fem lange vers er dystre. Han er vandringsmannen og seeren som henvender seg til «my blue eyed boy» og «my darling young son» og beskriver hvor han har vært, hva han har sett, hva han har hørt og hvem han har møtt. Svarene er mer eller mindre apokalypiske av natur, som for eksempel «I’ve been out in front of a dozen dead oceans», «I saw guns and sharp swords in the hands of young children», «I heard the sound of a thunder, it roared out a warnin’» og «I met another man who was wounded with hatred».

Det femte og siste verset («Hva skal han gjøre?») er mørkest av dem alle og går slik:

And what’ll you do now, my blue-eyed son?
And what’ll you do now, my darling young one?
I’m a-goin’ back out ’fore the rain starts a-fallin’
I’ll walk to the depths of the deepest dark forest
Where the people are many and their hands are all empty
Where the pellets of poison are flooding their waters
Where the home in the valley meets the damp dirty prison
And the executioner’s face is always well hidden
Where hunger is ugly, where souls are forgotten
Where black is the color, where none is the number
And I’ll tell it and speak it and think it and breathe it
And reflect it from the mountain so all souls can see it
And I’ll stand on the ocean until I start sinkin’
But I’ll know my song well before I start singin’
And it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard, and it’s a hard
It’s a hard rain’s a-gonna fall

«A Hard Rain’s A-Gonna Fall» var Dylans første virkelig episke sang og skilte seg kraftig ut fra andre protestsanger fra tidlig 60-tall, både hans egne, og andre skrevet av folk som Pete Seeger og Phil Ochs. Protestsang er den like fullt, og i kraft av sine poetiske vendinger er den fremdeles – snart 56 år etter at den ble skrevet – en av musikkhistoriens flotteste.

No. 4 – «Føkk lunsj»
fra albumet Henda i været (2016)

Tekst: Emilie Christensen
Melodi: Ingeborg Marie Mohn og Emilie Christensen

Tekstutdrag:
For han ville ut og danse
Drikke øl og sprit
Og ikke si en drit
Bare danse
Så føkk lunsj vi spiser kvelds
Etter klokka har slått tre

Foto: Anne Valeur

 

Hvor bra er ikke refrenget på «Føkk lunsj», en av de beste låtene på No. 4s debutalbum Henda i været fra to år tilbake? Frontfigur og tekstforfatter Emilie Christensen er utvilsomt trioens fremste våpen, selv om vi på ingen måte skal nedvurdere de vakre harmoniene, meloditeften og de spennende arrangementene mange av låtene deres skilter med. Likevel, Emilies tekster er av det slaget som vekker umiddelbar oppsikt, noe hun understreket ytterligere på fjorårets fine oppfølgerplate Hva nå.

Men der den siste platen tematisk sett er ganske voksen, er debuten leken, ungdommelig og underfundig, full av skeive observasjoner og lun humor.

Kaffekjøret kledde ham godt
Det samme gjorde håret med stadig større innslag av grått
En ung voksen med jobb
Nøye utvalgte venner
På vei opp

Likevel skurrer det litt for hovedpersonen i «Føkk lunsj». Han «hadde fått nok av tomme timer på kafé med jenter han egentlig bare ville kline med». Han er lei av kjedelige stevnemøter og vil ut og danse, drikke øl og sprit og ikke si en drit. Snart 30 er han også, og selv om han blir stadig kjekkere synes han ikke tiden strekker til: «Hvorfor be om frukt om du vil ha sjokolade?»

«Føkk lunsj» er selvfølgelig ikke den mest alvorlige teksten Emilie Christensen har skrevet, men hun har åpenbart observert nok typer som vår mann her til å skrive vittig, skarpsindig og presist om dem. Her snakker vi om en urban, blasert, bortskjemt ung mann som muligens kan oppfattes som en karikatur, men tro meg når jeg sier at han fins.

Det er også enkelte kule detaljer å smile over. Etter første vers og den avsluttende linjen «på vei opp» setter Emilie punktum med et «imponert» lite «ooh»; strykerarrangementet tilfører litt drama til det ellers så tomme livet til danseløven; og når Emilie og hennes to kolleger Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek hiver seg ut i et trestemt «da-a-a-a-a-anse» låter det helt strålende.

Rodney Crowell – «Highway 17»
fra albumet The Houston Kid (2001)

Tekst: Rodney Crowell
Melodi: Rodney Crowell

Tekstutdrag:
Now J.D. he was crazy and he was inbred
He drank whiskey like it was goin’ out of style
You know I should have seen it coming
The writing was on the wall
He was getting just a little too loose and wild

 

Fra urban oslohumor til ravnsvart texashumor. Rodney Crowell mer eller mindre restartet karrieren i 2001 da han gikk fra å være vellykket, dyktig, men noe falmende countrystjerne til å bli en av de største singer/songwriterne i moderne tid. Ikke at det var noe i veien med CVen, han hadde tross alt skrevet strålende låter som «I Ain’t Living Long Like This», «Leaving Louisiana In The Broad Daylight» (sammen med Donivan Cowart) og «After All This Time». Men med The Houston Kid viste han helt nye sider av seg selv og benyttet i større grad sin egen historie med oppveksten i Houston som utgangspunkt for mange av sangene, noe han har fortsatt med på de følgende fem platene sine. Den siste av disse, Close Ties, kom for ganske nøyaktig et år siden. Alle er verdt å høre på. Mye.

En av de beste låtene fra disse platene er «Highway 17», fortellingen om en ransmann som forsørger familien gjennom et liv på skråplanet, og som legger av så mye han kan etter hvert kupp og graver dem ned et sted ute ved Highway 17. «Karrieren» går ikke så aller verst, selv om de to eldste sønnene hans vet hva han driver med og ikke synes det er så ålreit at fatter’n er en kjeltring. Sammen med kompanjongen J.D. Swan og et evig skiftende utvalg av J.D.s tvilsomme slektninger gjennomfører han ran etter ran, og pengehaugen vokser stadig der han begraver dem.

Problemet er imidlertid at J.D. ikke er helt god og drikker «whiskey like it was goin’ out of style». Når de blir tatt på fersken under et ran går det ikke bedre enn at J.D. blir skutt og drept av politiet, mens fortellerpersonen belønnes med en diger kul i hodet etter politikølla som slår ham i svime og fem til ti år i Huntsville-fengselet: «Ain’t no good time, boys, but I walked that line, do you know what I mean?»

Han fokuserer nemlig på hullet han har gravd ute ved Highway 17, men når han slipper ut av fengsel etter seks år vil skjebnens ironi at en seksfelts motorvei har erstattet den gamle highwayen. De 15 000 dollarne som mentalt har holdt ham oppe gjennom seks år bak lås og slå ligger under der et sted, utilgjengelige, borte for alltid. Attpåtil er barna fremmed for ham, og de to eldste gutta som så sånn ned på ham før han røyk inn i fengsel, følger nå i farens kriminelle fotspor.

Ikke bare er det en god historie, den er også sjeldent godt fortalt. Rodney Crowell resiterer teksten som er fortalt i første person, og du vet dette kunne vært en strålende liten novelle, eller kanskje en film. Språkføringen er visuell, muntlig og underholdende, og på slutten av sangen innser han at folk ler av ham og at skjebnen er en jævel av en følgesvenn:

Well, you know it ain’t funny
But they buried my money
Out on Highway 17.

Billie Holiday – «Strange Fruit»
single (1939)

Tekst: Abel Meeropol
Musikk: Abel Meeropol

Tekstutdrag:
Black bodies swinging in the southern breeze
Strange fruit hanging from the poplar trees

 

Forestill deg en landlig scene i de amerikanske sørstatene, at solen varmer og du trekker inn den søte duften fra magnoliatrærne, men at den blander seg med noe annet; stanken fra råtnende lik som henger i trærne som overmoden, malplassert frukt.

Læreren Abel Meeropol skrev opprinnelig «Strange Fruit» som et dikt kalt «Bitter Fruit» under pseudonymet Lewis Allan. Diktet var inspirert av et fotografi tatt av Lawrence Beitler der vi ser to hengte svarte menn og en hvit lynsjemobb og var en protest mot rasismen som rådet og alle dens grusomme konsekvenser. Bildet ble tatt i Marion, Indiana, som dermed også viser at slike forbrytelser – der ingen ble dømt – ikke var avgrenset til de gamle slavestatene i sør heller. Rasismen og hatet levde i beste velgående, da som nå, også i nord. Frukt som metafor for lynsjeofre var effektivt uavhengig av geografiske skillelinjer.

Meeropol var sønn av russisk-jødiske immigranter, født i The Bronx i 1903. Han var på et tidspunkt medlem av det amerikanske kommunistpartiet, men meldte seg senere ut. Blant hans andre kjente sanger var «The House I Live In» som ble spilt inn av Frank Sinatra og «Apples, Peaches And Cherries» som ble en hit for Peggy Lee. Men det var «Strange Fruit» som virkelig sikret ettermælet hans.

Diktet ble først trykket i en lærerpublikasjon, men Meeropol tonesatte det, og sammen med sin kone, sangeren Laura Duncan, fremførte han sangen forskjellige steder i New York City på slutten av 30-tallet. Det finnes forskjellige historier om hvordan «Strange Fruit» kom Billie Holiday for øre, men hun fremførte den selv første gang på Café Society i Greenwich Village i 1939. Ifølge en bok av David Margolick publisert i 2000 var hun redd for reprisalier da dette ble oppfattet som et kontroversielt tema, for ikke å si et ikke-tema.

Barney Josephson som drev Café Society tok visse forholdsregler og besluttet at Billie Holiday skulle avslutte konsertene sine med «Strange Fruit». Servitørene var instruert om å stoppe all servering før sangen startet, og rommet ble mørklagt med unntak av en spotlight på Holidays ansikt. Det ble ingen ekstranumre, og mens orkesteret spilte opp, sto hun med lukkede øyne, som i bønn.

Det var heller ikke lett å få spilt inn «Strange Fruit». Holidays plateselskap Columbia ville ikke ta i den av frykt for reaksjonene fra publikum i sørstatene, men hennes venn Milt Gabler som drev den alternative etiketten Commodore Records ville gi den ut. Det ble utarbeidet en spesiell avtale der Holiday ble fritatt fra Columbia-kontrakten for denne ene innspillingen, som etter hvert solgte i så mye som en million eksemplarer og ble hennes største hit.

Billie Holiday hevdet i biografien Lady Sings The Blues at hun hadde skrevet melodien sammen med Abel Meeropol, Sonny White og Danny Mendehlson, men dette er senere motbevist. Både teksten og melodien skal krediteres Meeropol alene.

Here is fruit for the crows to pluck
For the rain to gather, for the wind to suck
For the sun to rot, for the trees to drop
Here is a strange and bitter crop

Tom Russell – «Gallo del Cielo»
fra albumet Song Of The West (1997)

Tekst: Tom Russell
Melodi: Tom Russell

Tekstutdrag:
El Gallo del Cielo was a rooster born in heaven so the legends say
His wings they had been broken, he had one eye
Rollin’ crazy in his head

 

Tom Russell er storytellernes storyteller, og «Gallo del Cielo» er den beste storyen han noen gang har skrevet og satt musikk til. Det er ikke for ingenting at han har spilt den inn seks-syv ganger og aldri synes å bli ferdig med den. Han skrev «Gallo del Cielo» i 1979, spilte den inn første gang på albumet Heart On A Sleeve i 1984, og leverte det jeg synes er den beste versjonen i 1989, på det andre Tom Russell Band-albumet, Poor Man’s Dream.

Av den platens 12 sanger er kun syv tilgjengelige på streamingplattformer uten at jeg aner hvorfor, og «Gallo del Cielo» er selvfølgelig ikke blant dem. (Den første Tom Russell Band-platen Road To Bayamon er for øvrig helt fraværende, mens den tredje og siste, Hurricane Season, er gjenstand for samme skjebne som Poor Man’s Dream. Hvorfor?) Av den grunn er 1997-versjonen fra albumet Song Of The West med på spillelisten du finner nederst på siden. Den er heller ikke snau.

«Gallo del Cielo» forteller historien om Carlos Zaragoza, en fattig meksikansk landsbyboer som stjeler kamphanen Gallo del Cielo i nabobyen. Han krysser Rio Grande med hanen under armen, ingen penger i lommene og en medaljong med bilde av søsteren Theresa som eneste verdigjenstand. I brevs form forteller han henne at planen er med Gallo del Cielos hjelp å vinne nok penger til å vende hjem til landsbyen for å kjøpe tilbake «the land that Villa stole from father long ago».

Outside of San Diego, in the onion fields of Paco Monteverde
The Pride of San Diego lay sleeping on a fancy bed of silk
And they laughed when Zaragoza pulled the one-eyed
del Cielo from beneath his coat
But they cried when Zaragoza walked away with a
thousand dollar bill

Det går så det suser. Gallo del Cielo vinner kamp etter kamp, og Carlos Zaragozas seddelbunke vokser og vokser, mens Tom Russell forteller vers etter innholdsrike, velskrevne vers. Men så, en kveld i Santa Clara:

Then the signal it was given, and the cocks rose
together far above the sand
El Gallo del Cielo sunk a gaff into Zorro’s shiny breast
They were separated quickly but they rose and fought
each other thirty seven times
And the legends say that everyone agreed that del Cielo fought the best

Gallo del Cielo har slåss for siste gang, og Carlos skriver sitt siste brev til søsteren i fattig ensomhet fra San Francisco. Han bærer ikke lenger med seg medaljongen med bildet av henne. Den har han begravd sammen med bena av sin elskede Gallo del Cielo. Han forsikrer henne til slutt om at han ikke vil vende hjem for å påføre familien ytterligere skam etter at han stjal kamphanen. Carlos Zaragoza satset alt han kunne – og tapte.

Janis Ian – «At Seventeen»
fra albumet Between The Lines (1975)

Tekst: Janis Ian
Musikk: Janis Ian

Tekstutdrag:
And those of us with ravaged faces
Lacking in the social graces
Desperately remained at home
Inventing lovers on the phone
Who called to say «come dance with me»
And murmured vague obscenities
It isn’t all it seems
At seventeen

Har noen skrevet en bedre, mer poengtert låt om hvor brutal og ekskluderende tenåringstilværelsen kan være om du ikke er pen, kul og del av den «rette» gjengen? Janis Ian skrev «At Seventeen» over en tremånedersperiode da hun var 22 år gammel, inspirert av en artikkel hun hadde lest om en tenåringsjente som hadde lært på den harde måten at populariteten slett ikke løste alle hennes problemer.

«At Seventeen» er en av disse sangene som i sin tid var vanskelig å markedsføre. Den handler eksplisitt om kvinner, og ikke minst om det idealet mange unge kvinner føler de må leve opp til. Da den ble utgitt i 1975 var musikkbransjen adskillig mer mannsdominert enn i dag, og radiostasjonene Janis Ian var så avhengig av var styrt av menn. I seks måneder gjorde hun alt hun kunne for å bli hørt og deltok på alt mulig av tvilsomme talkshows, men omsider fikk hun plass på The Tonight Show der hun fremførte «At Seventeen». Det var avgjørende, og den ble en velfortjent hit.

Det er en sang mange kan kjenne seg igjen i. Den handler først og fremst om alle de som ikke er så vakre og populære og blir invitert på ball og blir skjønnhetsdronninger, «ugly duckling girls like me». Den er heller ikke mindre relevant i dag enn da den kom for 43 år siden. Usikkerheten og angsten hos dem som ikke tilhører den sosiale eliten er like sterk, og likegyldigheten og forakten de vellykkede viser de mindre vellykkede er den samme.

Alle som har vært på gjenforeningsfest med gamle klassekamerater vet at alt endrer seg i voksen alder. Det er til og med ofte slik at hele styrkeforholdet snus på hodet, at de mindre pene og usikre med tiden blir vakre og selvsikre, mens de som den gang var i sentrum for all oppmerksomhet bare vil være en skygge av den de var. Det er det likevel ingen som vet når de står der, redde og utrygge på alt rundt dem. Da er det denne sannheten som gjelder:

I learned the truth at seventeen
That love was meant for beauty queens
And high school girls with clear skinned smiles
Who married young and then retired
The valentines I never knew
The Friday night charades of youth
Were spent on one more beautiful
At seventeen I learned the truth

Virkeligheten innhenter imidlertid alle på et eller annet tidspunkt, så også figurene i Janis Ians nydelige sang. For øvrig syntes hun at «At Seventeen» da den var ferdigskrevet var så personlig at hun kviet seg for å spille den inn eller fremføre den. Takk og pris for at hun likevel bestemte seg for å gjøre det!

Arild Nyquist – «Bordet til Johannes»
fra albumet I sans og samling (1999)

Tekst: Lars Martin Myhre
Melodi: Lars Martin Myhre

Tekstutdrag:
Hver dag så drikker Josse over åtte liter brygg
Men aldri slår han en parabel
du kan være trygg
Han lårer ingen pudding, ingen tur på trykkeri,
for ved bordet sitt må Jossefar bli

 

«Dette er storyen om Johannes, eller Josse blant venner, som gikk på samme kafé dag etter dag, måned etter måned, år etter år, som satt ved det samme bordet og rugga på samme askebegeret. Det bordet hadde’n som hensikt at ingen skulle ta fra’n, men en dag, en dag hendte noe forferdelig.»

Arild Nyquist innleder skjebnetungt den elleville fortellingen om bordet til Josse. Josse har sittet ved samme bord på sin brune pub i 25 år, og ved en ørliten gastrisk feilberegning må han løpe på dass og spy. Det som så skjer er, som allerede antydet, forferdelig:

Noen har tatt bordet til Johannes
Noen har tatt bordet, mens Josse var på dass
Noen har tatt bordet til Johannes
Noen Bærumsklyser har tatt hans plass

Dikter-Arild Nyquist kunne så visst skrive en finurlig tekst eller to, men det er faktisk Lars Martin Myhre, også kjent for sitt fruktbare samarbeid med Odd Børretzen, som har skrevet «Bordet til Johannes».

Myhre og Svein Olav Blindheim utgjorde Trio Tre sammen med Arild Nyquist, en konstellasjon som først så dagens lys i 1983. Deres siste plate I sans og samling kom i 1999, bestående av nye versjoner av gamle låter, samt noen helt nye, deriblant «Bordet til Johannes». Her blir vi tatt med inn i dagfyllas spesielle univers og stifter bekjentskap med Josse som har sittet på samme plass i 25 år uten å plage noen. Josse sitter der og drikker sine «åtte liter brygg» før han tar kvelden, og neste dag gjentas ritualet.

Men en dag får Josse det for seg at han skal ha mat også og hiver i seg seks koteletter med sjy. Det skulle han aldri ha gjort. Fortellerpersonen, som er en av stedets øvrige skjebner, kommenterer lakonisk det videre hendelsesforløpet:

Det ække Josses stil å måtte løpe ut og spy
Han løp i rekkordfart mot dass
Ingen har løpt like fort

Det er det største vi har sett innen sport

Når Josse kommer tilbake har altså disse sosseguttene fra Bærum som «nipper til Campari og Mozell» tatt plassen hans, og i sjøgang roper Josse «Ei tønne humle, malt og gjær og vann». Skipper Josse har fått tenning, skipper Josse har fått føling med land, og så konkluderer han med at dette var en forferdelig historie og går hjem:

Han barberte seg og åpna posten
klippa hekken, skrelte poteter og strøyk skjorta
Klippa håret og, klippa øynebrynet og, 
klippa litt på den ene øreflippen
Også fikk han seg jobb
med ett øre, et halvt øre
Så fikk han seg ei lita kona med… to neser

Så levde han som et vilt dyr
Han røyka ikke, og ikke drakk’n
Bare et lite glass Campari på lørdagskvelden…

Der fader sanger ut, og det er ikke lenger mulig å følge Josses videre skjebne. Det er iallfall tydelig at drikkekompisene er skrekkslagne over Josses skjebne. Moralen er: Gå aldri fra bordet ditt, ellers går det gærent!

Les også: Innlandets fantastiske debutplate

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *