Fantastiske tekster – del 2

Foto: Per-Otto Oppi Christiansen
Stan RIdgway fotografert på Rockefeller i 1989. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Første innlegg i denne nye spalten handlet om ti sangtekster jeg setter ekstra stor pris på. De er garantert ikke verdens beste – dette er ikke ment som en kåring – men tekster av blant annet Neil Hannon (The Divine Comedy), Townes Van Zandt og Jimmy Webb som jeg mener går utenpå det meste. Vel, det gjør dagens pulje også. De ti tekstene vi skal se nærmere på har det felles at de løfter melodiene opp og frem og blir en større og mer integrert del av musikken. Slik er det jo ikke alltid. Det er dessverre nok av låtskrivere som ikke gjør seg like flid – eller har talentet som trengs.

Jeg samler selvsagt alle låtene jeg omtaler i en spilleliste nederst på siden. Den utvides for hvert nye innlegg i serien, med de senest omtalte sangene øverst.

Nok om det, over til dagens tekster. Førstemann ut er…

Stan Ridgway – «Walkin’ Home Alone»
fra albumet The Big Heat (1986)

Tekst: Stanard Ridgway
Musikk: Stanard Ridgway

Tekstutdrag:
So put another quarter in the jukebox, Pete
But don’t play that one with the sad trombone
‘Cause tonight, I’ll be walkin’ home alone

Stan Ridgway brøt ut av Wall Of Voodoo i 1983 etter to vellykkede plater og en EP for å konsentrere seg om en solokarriere. Det var lurt. Wall Of Voodoo fortsatte med Andy Prieboy som erstatning og ga ut to fine plater til, mens Stan Ridgway i 1986 albumdebuterte under eget navn med den enestående platen The Big Heat. Med inspirasjon fra Los Angeles’ skyggeside, Fritz Langs film noir fra 1953 som han hadde lånt tittelen fra og pulp/kriminallitteratur som skrevet av for eksempel James Cain og Raymond Chandler, er det en plate som viser en sann historieforteller i absolutt toppform. De ni sangene som utgjør The Big Heat – blant dem «Camouflage» som er en spøkelseshistorie fra krigen i Vietnam, og den strålende kvinnelig bankraner på flukt-historien «Drive She Said» – er som en eksepsjonelt god novellesamling med musikk.

For meg har alltid «Walkin’ Home Alone» vært nøkkelsporet på platen. Det er plassert akkurat midtveis, som siste sang på side 1, og er fire og et halvt minutt tristesse om en forsoffen og plaget «barfly» som hentet ut fra sidene i en Charles Bukowski-roman.

Now there’s last sunday’s paper
Crumpled up and rollin’ down the street away
And there’s a piece of gum
Just waitin’ for a ride on someone’s feet
Today

Åpningsverset fører oss rett inn i historien, der vi umiddelbart også forstår at det finnes et mønster her. Vi blir med fortellerpersonen fra han står opp, gjennom dagen, og til han endelig må gå hjem alene, men ikke før han har gjenfortalt glimt og bruddstykker fra et forhold som har gått i oppløsning.

And a picture in a drawer
And a hairbrush on the table
And a hole punched in a door
And if she were here right now
I’d tell her things I never told her before

Bildene Ridgway maler med empatisk pensel resonnerer i de fleste som har sett en forsoffen hjemløs person eller dranker og tenkt at der har vi også en skjebne, der har vi også en story. Ridgway gir liv til dem vi aldri «ser», og «Walkin’ Home Alone» er som et velkomponert interaktivt fotografi som åpner seg opp for lytteren.

Selve melodien er ledsaget av en doven jazzshuffle der Joe Berardis disiplinerte trommespill bærer den mesteparten av tiden, mens Louis Van Den Bergs keyboards svøper hele sangen i et filmatisk sjal, og Stan Ridgway synger historien om den navnløse og sorgtyngede mannen som observerer verden rundt seg med en ikke ubetydelig grad av sentimentalitet.

Det er når det avsluttende verset dukker opp at sangen virkelig får fasong og tårene melder seg i øyekroken:

So put another quarter in the jukebox, Pete
But don’t play that one with the sad trombone
‘Cause tonight, I’ll be walkin’ home alone

Her kommer Bruce Fowler inn i bildet. Han er kjent for å ha spilt med både Frank Zappa og Captain Beefheart (og vår egen Jon Larsen), men jeg er sikker på at han aldri har spilt en tone på trombonen sin som er like trist som hva han gjør på «Walkin’ Home Alone». Dette er lyden av ensomhet destillert til sin reneste form, slik kun et godt blåserinstrument kan fremkalle den, og akkurat denne varianten slår alt jeg har hørt i mitt liv. Mer forpint og trist blir det ikke.

deLillos – «Balladen om Kåre og Nelly»
fra albumet Hjernen er alene (1989)

Tekst: Lars Fredrik Beckstrøm
Musikk: Lars Fredrik Beckstrøm

Tekstutdrag:
De hadde spist ham opp
Alt unntatt hans bitte lille hjerte
Ingen våget å røre hans bitte lille hjerte

Foto: Erik Valebrokk

 

deLillos-bassist Lars Beckstrøm er en adskillig bedre tekstforfatter enn mange kanskje er klar over. Ironisk nok het hans første utgitte låt på en deLillos-plate «For første gang» og dukket opp på bandets andrealbum Før var det morsomt med sne i 1987. Det er ikke den beste sangen han har skrevet her i livet, men den betegnelsen er det nok adskillig flere som vil benytte på «Balladen om Kåre og Nelly» fra oppfølgerplaten Hjernen er alene som kom to år senere.

«Balladen om Kåre og Nelly» er en mordballade, og det skal ingen være i tvil om. «Kåre drepte nylig Nelly for å få litt fred, han hadde lest om metoden i et ukeblad et sted», lyder åpningslinjen, og derfra blir vi med på Kåres svært mislykkede forsøk på å kvitte seg med liket. Han frakter Nelly ut til «en fylling like ved» der det uheldigvis er i overkant mange måker, og de lar seg distrahere av Kåre og Nelly. Her glir sangen over i det overnaturlige, og blir nærmest hitchcocksk i sin uhygge.

Mens han slet og bar
Så han en måke
Som minnet om hans gamle far
Så begynte de å spise
Men ikke på Nellys kropp
Det hjalp ikke hvor mye Kåre brølte stopp
De var ikke interessert i hennes døde kropp
Det hjalp ikke hvor mye Kåre brølte stopp
Stopp

Her kommer Sigurd Køhn inn med en altsax som ledsager måkenes festmåltid med stort drama i hver spilte tone. Etter det voldsomme crescendoet, når måkene har spist opp (mesteparten av) Kåre, tar Beckstrøm og resten av bandet sangen ned igjen til balladeform og runder av med denne kremformuleringen:

De hadde spist ham opp
Alt unntatt hans bitte lille hjerte
Ingen våget å røre hans bitte lille hjerte
Mens Nellys kropp lå urørt
Hun hadde fred

Lars Beskstrøm har skrevet mange gode sanger i årene siden og er for tiden aktuell med en hel plate av dem, Gjest i mitt liv, utgitt med Beckstrøm Kvartett. Men hvor fin den enn er og hvor innholdsrike og velformulerte tekstene gjennomgående må sies å kunne være, er det neppe én sang blant dem som legger seg på minnet slik «Balladen om Kåre og Nelly» gjør.

Les også: Intervju med Lars Beckstrøm om tekstene hans og mye mer

Sam Cooke – «My Foolish Heart»
fra albumet Encore (1958)

Tekst: Ned Washington
Musikk: Victor Young

Tekstutdrag:
There’s a line between love and fascination
That’s harder to see on an evening such as this
For they both give the very same sensation
When you’re lost in the magic of a kiss

 

Nå bærer det tilbake til den store amerikanske sangboken og denne romantiske perlen som opprinnelig var å høre i 1949-filmen ved samme navn, My Foolish Heart, der den ble sunget av Martha Mears. Hun er glemt av de fleste i dag, men sangen ble faktisk Oscar-nominert. Den tapte imidlertid for mer kjente «Baby, It’s Cold Outside» som ble plukket opp fem år etter at Frank Loesser skrev den, og sunget av Esther Williams og Ricardo Montalban i filmen Neptune’s Daughter.

«My Foolish Heart» har likevel levd et begivenhetsrikt liv og blitt en såkalt standardlåt. Blant de mange som har gjort versjoner er Billy Eckstine, Frank Sinatra, Bing Crosby og Jimmy Scott, mens både Bill Evans og John McLaughlin har gjort vakre instrumentalversjoner.

Men det er Ned Washingtons tekst som skal hylles her, og Sam Cookes versjon er i mine ører den definitive og sannsynligvis også tidenes mest romantiske innspilling. Han sang den på sitt andre studioalbum, 1958-utgivelsen Encore. Det er en fin plate, men det er «My Foolish Heart» som skinner sterkest i mine øyne.

The night is like a lovely tune
Beware, my foolish heart
How wise, the ever constant moon
Take care, my foolish heart

Når Sam Cooke deretter med smektende stemme forklarer hvordan det går et skille mellom forelskelse og fascinasjon, men at det er vanskelig å få øye på en kveld som denne, er det ren gåsehud. Fortapt i et kyss’ magi føles det som en og samme ting, synger han. Satt til et enkelt komp med gitar, en diskret bass og litt forsiktig tromming signert The Bumps Blackwell Orchestra, for ikke å snakke om et klunkende lite pianotema som kommer inn når det er tid for sangens lille instrumentalparti, er det pur vellyd fra første til siste tone.

Sam Cooke har kanskje aldri vært så uttrykksfull som akkurat her. På fattige to minutter og 18 sekunder sang han seg rett inn i våre «tåpelige hjerter» – og ble der. Den dag i dag, 53 år etter hans død, har ikke verden hørt mange stemmer som er bedre.

Lyle Lovett – «This Old Porch»
fra albumet Lyle Lovett (1986)

Tekst: Lyle Lovett og Robert Earl Keen
Musikk: Lyle Lovett og Robert Earl Keen

Tekstutdrag:
This old porch is like a steaming, greasy plate of enchiladas
With lots of cheese and onions and a guacamole salad

1401x788 85853398 1024x576 - Fantastiske tekster - del 2

 

«This Old Porch» ble første gang utgitt med tittelen «The Front Porch Song» på Robert Earl Keens debutalbum No Kinda Dancer i 1984. Første gang jeg hørte den var derimot på Lyle Lovetts selvtitulerte debutalbum to år senere, i en versjon som var marginalt annerledes – og veldig mye bedre og mer uttrykksfull.

Lyle og Robert hadde skrevet sangen sammen noen år tidligere, og jeg synes den er så bra at den overgår det aller meste av hva de har skrevet på hver sin kant siden. Den forteller om et fordums Texas de husker fra oppveksten og utsikten fra sangens gamle terrasse, eller «porch», som det heter. Jeg ser for meg en gammel overbygd hvit terrasse på forsiden av et hus med prekært behov for et malingstrøk og vel så det, hvorfra de ser utover den like slitne og forfalne byen og den forlatte kinoen med det storslåtte navnet The Palace:

With that ’62 poster
That’s almost faded down
And a screen without a picture
Since Giant came to town

«This old porch is just a long time of waiting and forgetting», synger Lyle senere i sangen, og du ser for deg den horngamle hovedpersonen fra teksten myse ut fra sin skyggefulle plass mot hetedisen som hviler over den i stor grad fraflyttede småbyen. Assosiasjonene til Larry McMurtrys forfatterskap er ikke til å unngå, og da spesielt hans tidlige bøker Leaving Cheyenne og The Last Picture Show. Den navnløse byen i sangen er som et snapshot fra sistnevnte, for øvrig filmet av Peter Bogdanovich i 1971, fem år etter at McMurtry hadde utgitt romanen.

Det er en nedpå, slepen sang. Lyles egen kassegitar og Billy Williams’ elgitar er førende, en forsiktig steelgitar spilt av Tom Mortensen bidrar med nydelig krydder, og kompet for øvrig er elegant og subtilt. Det gjør ikke mye av seg, men retter heller oppmerksomheten mot Lyles resiterende sang og den nesten «stream of consciousness»-aktige betraktningen om en oppvekst i et småby-Texas han ikke lenger helt drar kjensel på.

I løpet av sangen blir porchen blant annet et bilde på en gammel Hereford-okse, en dampende tallerken med enchiladas, den forlatte kinoen som ikke har vært i drift siden Giant hadde premiere og en værbitt, gråhåret 70 år gammel inkarnasjon av Texas, en vaskeekte good ol’ boy. Dette er tekstskriving på høyeste nivå, der lytteren fraktes inn i en døende småbyvirkelighet med lukt, smak og farge, for ikke å snakke om en stor dose melankoli:

And you know this brand new Chevrolet
Hell it was something back in ’60

Gil Scott-Heron – «The Revolution Will Not Be Televised»
fra albumet Pieces Of A Man (1971)

Tekst: Gil Scott-Heron
Musikk: Gil Scott-Heron

Tekstutdrag:
There will be no highlights on the eleven o’clock news
and no pictures of hairy armed women liberationists and
Jackie Onassis blowing her nose
The theme song will not be written by Jim Webb or Francis Scott Key
nor sung by Glen Campbell, Tom Jones, Johnny Cash
Englebert Humperdink, or the Rare Earth
The revolution will not be televised

 

«The Revolution Will Not Be Televised» ble første gang utgitt på livealbumet A New Black Poet – Small Talk at 125th and Lenox utgitt i 1970, og åpnet Gil Scott-Herons første studioalbum Pieces Of A Man som kom året etter. De to versjonene skiller seg fra hverandre gjennom instrumenteringen. Originalen er kun Scott-Heron som leser, med perkusjon og kongatrommer fra David Barnes og Charlie Saunders. På studioversjonen akkompagneres han av Ron Carter og Pretty Purdie på bass og trommer, og ikke minst Hubert Laws på fløyte. Det er likevel et minimalistisk arrangement som retter alt fokus mot Scott-Herons tekst – eller dikt som han kalte det – om hvordan revolusjonen er i anmarsj.

I 1970 og -71 var motsetningene mellom svarte og hvite i det amerikanske samfunnet for lengst kommet til overflaten, og raseopptøyer tilhørte dagens orden i et politisk landskap som neppe kan sies å ha tatt protestene på alvor. Det ga grobunn for organisasjoner som Black Panther-bevegelsen som rettet søkelyset mot den svarte delen av befolkningens elendige sosiale forhold og den gjennomgripende undertrykkelsen som fant sted.

Det blir mye «sinna» kunst i kjølvannet av slikt, og Gil Scott-Herons «The Revolution Will Not Be Televised» tok pulsen på samtiden, på en annen og mer direkte måte enn for eksempel Marvin Gayes mer forsonende «What’s Going On». Selv om «The Revolution Will Not Be Televised» ikke eksplisitt handler om at folk skal dras ut av husene sine og klynges opp i nærmeste lyktestolpe, føles den litt slik. Scott-Herons tilsynelatende raseri er dog ikke av det mest militante slaget. Den bærer i seg en nyanserikdom som kanskje ikke er umiddelbart synlig, men like fullt er der.

Du kan trygt kalle «The Revolution Will Not Be Televised» en form for tidlig rap, eller proto-rap, om du vil. Den er av temmelig åpenbare årsaker samplet i mange moderne hip hop-låter, for eksempel i Commons «The 6th Sense» og Queen Latifahs «Evil That Men Do».

«The revolution will not be right back after a message», sier Scott-Heron mot slutten av sangen og konkluderer: «The revolution will be live.» Word.

Frida Ånnevik – «De dagene jeg mister ting»
fra albumet Her bor (2016)

Tekst: Frida Ånnevik
Musikk: Frida Ånnevik

Tekstutdrag:
For det er stort sett to sett med dager:
Det er de dagene jeg mister ting,
og dager hvor jeg finner dem igjen

Foto: Anne Valeur

 

Frida Ånnevik ble i 2015 – høyst fortjenet – beæret med den prestisjefylte Prøysenprisen, blant annet begrunnet slik av juryen: «Årets Prøysenprisvinner har de seneste årene stått fram som en av Norges aller beste og sterkeste stemmer. Hun er låtskriver og artist, hun skriver på norsk og skaper en forbindelse mellom ord og toner som oppleves både nyskapende og naturlig.»

Det var før hun skrev og spilte inn «De dagene jeg mister ting», en av de flotteste sangene som ble skrevet på norsk eller noe annet språk i 2016. Jeg plasserte den så høyt som på sjette plass over årets låter og belønnet Her bor, platen den er hentet fra, med fem av seks mulige stjerner da jeg anmeldte den. Det er en plate med betydelig musikalsk detaljrikdom og et spennende tekstunivers som er så til de grader Frida Ånneviks eget, rent bortsett selvsagt fra at hun også gjør en versjon av Rudolf Nilsens «Storbynatt» til Lars Klevstrands melodi.

Av hennes egne sanger på platen er «De dagene jeg mister ting» den aller fineste, spesielt hva angår tekst, men den har altså en strålende melodi i tillegg. Prøysenprisjuryens begrunnelse om å skape en forbindelse mellom ord og toner er så avgjort gyldig også her.

Hennes beskrivelse av hvordan livet byr på opp- og nedturer og hvordan vi som mennesker ofte kan ha litt trøbbel med å kommunisere, eller at vi rett og slett ikke virker helt som vi skal bestandig, er veldig presis. Å miste ting eller glemme dem igjen er en fin metafor for alt som kan gå galt for oss i hverdagen.

Noe har jeg mista og glømt,
jeg er sikker på at jeg la det, at jeg la det der,
at tråden som glapp, hadde jeg, hadde jeg her.
Men det som lå oppå et skap
har falt ned bak
og ligger der i støvet.

Som hun så vakkert og samtidig liketil formulerer det i refrenget er det «stort sett to sett med dager», de dagene hun mister ting og de dagene hvor hun finner dem igjen. Noen ganger er det helt konkret – «et busskort, en vott og en giftering» – andre ganger er det «en tråd, et blikk og følelsen av at det rakner litt for oss nå og da». Det er dårlige og gode dager for de fleste av oss, og Frida Ånnevik setter ord på det på sin forbilledlige måte, satt til et sinnrikt og spennende arrangement gjort i samarbeid med kremprodusenten Kåre Chr. Vestrheim og bandet hennes.

Warren Zevon – «Desperados Under The Eaves»
fra albumet Warren Zevon (1976)

Tekst: Warren Zevon
Musikk: Warren Zevon

Tekstutdrag:
And if California slides into the ocean
Like the mystics and statistics say it will
I predict this motel will be standing until I pay my bill

 

Du kan finne strålende formuleringer og gode historier i de fleste av Warren Zevons låter. Han var en låtskrivernes låtskriver, og med blinkskudd som «Carmelita» og «Hasten Down The Wind» klarte han å tjene litt penger på sangene sine også, da blant annet Linda Ronstadt spilte dem inn på hitalbumene sine. Både disse og «Desperados Under The Eaves» var å finne på Zevons andre offisielle album, Warren Zevon fra 1976, som er en av mest feilfrie singer/songwriter-platene jeg kan forestille meg. Han ga ut platene sine på Asylum Records, samme selskap som både Jackson Browne og Tom Waits og veldig mye av det som kunne krype å gå av talent i Laurel Canyon og bortenfor. Med andre ord befant han seg i godt selskap, men for meg er dette Zevon-albumet hakket bedre enn alt annet som ble utgitt på samme tid.

«Alle» var med i kulissene. Jackson Browne produserte, og blant de øvrige bidragsyterne finner vi Lindsey Buckingham, Stevie Nicks, Glenn Frey, Don Henley, Phil Everly, J.D. Souther, Bonnie Raitt, Carl Wilson og en haug andre, i tillegg selvsagt til noen av hans faste samarbeidspartnere som Waddy Wachtel og Jorge Calderon. Det låter med andre ord «greit».

Tekstene på platen er innholdsrike, pepret med finurligheter og gode skrøner. Ingen formuleringer er imidlertid så bra som det innledningsvis nevnte sitatet som kulminerer i den tørrvittige punchlinen «I predict this motel will be standing until I pay my bill». «Desperados Under The Eaves» har sitt utspring i Zevons tiltagende alkoholisme, og linjer av typen «Still waking up in the mornings with shaking hands» sier mye om hvordan det artet seg.

Det tok mange tunge år før Zevon klarte å fri seg fra rusproblemene, men si hva du vil: Det kommer mye god kunst ut av rus. Det er helt sikkert en fattig trøst for alle som sliter, men du betaler tydeligvis en pris for å skrive en tekst så god som «Desperados Under The Eaves». Sangen har et vakkert strykerarrangement og et fabelaktig kor, en melodi så god som noen han skrev, og altså denne teksten som er utsøkt poetisk og samtidig drypper av svart humor.

Don’t the sun look angry through the trees
Don’t the trees look like crucified thieves
Don’t you feel like desperados under the eaves
Heaven help the one who leaves

Warren Zevon kunne ikke dra. Å forlate det Los Angeles han kjente og det miljøet han var en del av, ble en umulighet. Derfor fortsatte han å skrive sanger, og veldig mange av dem ble klassikere, «Roland The Headless Thompson Gunner», «Lawyers Guns And Money» og «Werewolves Of London» for å ha nevnt noen. Da han forlot oss i 2003 kunne han se tilbake på et livsverk som kan ta pusten fra de fleste låtskrivere der ute.

Tom Waits – «I Hope That I Don’t Fall In Love With You»
fra albumet Closing Time (1973)

Tekst: Tom Waits
Musikk: Tom Waits

Tekstutdrag:
Well the night does funny things inside a man
These old tomcat feelings you don’t understand
Well I turn around to look at you,
you light a cigarette
I wish I had the guts to bum one,
but we’ve never met
And I hope that I don’t fall in love with you

 

Det finnes noen lonely hearts-ballader i omløp, men hvor mange kan måle seg med «I Hope That I Don’t Fall In Love With You» fra Tom Waits’ debutalbum Closing Time? Den fortapte sjelen bak fortellerstemmen i sangen får øye på en vakker kvinne fra sin faste plass i baren, og i tankene henvender han seg til henne med et mulig handlingsforløp for hvordan det kunne blitt til at de to gikk hjem sammen, hvert vers med avslutningslinjen «and I hope that I don’t fall in love with you».

Hele sangen er en patetisk fantasi hjemmehørende hos en mann som har gitt opp troen på at hans eventuelle forelskelse vil bli gjengjeldt. Det verste som kan skje er derfor at han lar seg forelske, og for hvert vers øker sjansene for at nettopp det skal skje. Det siste verset avsluttes selvfølgelig med «and I think that I just fell in love with you» når han har brukt hele kvelden på ikke å manne seg opp til å bomme en sigarett av henne eller by henne på en drink han neppe har råd til likevel. Når han skal snu seg mot henne en siste gang er hun forduftet.

I tillegg til å ha skrevet en hjerteskjærende historie om ensomhet viser Waits sin enestående sans for tilstedeværelse og nærvær. Du befinner deg i baren sittende ved siden av hovedpersonen og deler opplevelsen av den ukjente kvinnens uoppnåelighet.

«Well, the room is crowded, people everywhere», synger han, og vi skimter «henne» i den andre enden av rommet. Når Waits synger «I turn around to look at you, and you look back at me» er det som du er i fortellerpersonens sted. Tom Waits har en egen evne til å gjøre tekstene sine virkelige, og «I Hope That I Don’t Fall In Love With You» er et tidlig – og godt – eksempel.

Now it’s closing time, the music’s fading out
Last call for drinks, I’ll have another stout
Well I turn around to look at you,
you’re nowhere to be found
I search the place for your lost face
Guess I’ll have another round
And I think that I just fell in love with you

Det er utrolig fint skrevet!

Mary Chapin Carpenter – «Slow Country Dance»
fra albumet State Of The Heart (1989)

Tekst: Mary Chapin Carpenter
Musikk: Mary Chapin Carpenter

Tekstutdrag:
Her glass is half full or maybe half empty 
Like the jokes told about her 
When they think she can’t hear

 

Når vi først er inne på lonely hearts-ballader kan vi like gjerne ta med Mary Chapin Carpenters nydelige «Slow Country Dance» også. Den står ikke mye tilbake for «I Hope That I Don’t Fall In Love With You», og i likhet med denne har den lukt, farge og tung atmosfære. Du blir virkelig med inn i baren dit singer/songwriteren Mary Chapin Carpenter har lagt handlingen.

Out on the floor the couples are swinging
To one «Faded Love» on the jukebox tonight 
You slide in your coins 
And the music keeps playing 
A slow country dance 
On a Saturday night

Av de (antagelig mange) ensomme sjelene som finnes her, stifter vi bekjentskap med en navnløs kvinne litt forbi middagshøyden. Hun er tydeligvis fast inventar, hekta på «Faded Love» som hun bestiller på jukeboxen og danser til hver kveld:

You lead with your heart and closing your eyes 
Dance just to dance 
In three-quarter time

Det er ikke godt å vite hvilken versjon av «Faded Love» hun spiller, men det kan muligens være Patsy Clines klassiske tolkning eller Ray Price og Willie Nelsons flotte duettversjon. Mary Chapin Carpenter synger med sin varme stemme fylt av medfølelse om hvordan «the perfume is cheap and the make-up is careless», men når hovedpersonen hennes lukker øynene og danser i valsetakt til favorittsangen sin er det ingenting annet som spiller noen rolle. Da er hun en kort stund i sin egen vakre verden, mens forelskede par beveger seg rundt henne.

Hvorfor er ikke «Slow Country Dance» verdens mest kjente låt? Den er jo så fin.

Prefab Sprout – «Music Is A Princess»
fra albumet Let’s Change The World With Music (2009)

Tekst: Paddy McAloon
Musikk: Paddy McAloon

Tekstutdrag:
Music is a princess
I’m just a nobody
who’d gladly give his life
for her majesty

1200 1024x576 - Fantastiske tekster - del 2

 

Burde vi musikkskribenter finne oss noe annet å gjøre? Jeg tror nemlig ikke det er mulig å si noe finere om musikk enn det Paddy McAloon gjør i «Music Is A Princess». Paddy sier også noe ikke så mange andre sier. I møte med musikk som forfører ham og bergtar ham innser han sin egen utilstrekkelighet og viser seg ydmyk, ikke nødvendigvis overfor andre låtskrivere eller musikeres evner, men over hvordan musikken tar bolig i dem og blir større enn dem.

Det er selvsagt ganske sterkt med tanke på at Paddy McAloon selv har skrevet og spilt inn sanger så bra som «When Love Breaks Down», «Doo-Wop In Harlem», «Desire As», «Cowboy Dreams» og jeg vet ikke hvor mange flere. Personlig er jeg av den oppfatning at Paddy McAloon er en av verdens ALLER beste låtsnekkere og at han gjennom Prefab Sprout-platene har kanalisert talentet sitt så bra som overhodet mulig.

Men, som han sier:

Music is a princess
I’m just a boy, in rags
I would gladly spend my life
carrying her flags

From the first time I heard her
the sound of her voice
and her beauty completely bewitched me
I was lost then and there
I was given no choice
ever since, there’s been no peace for me

I møtet med musikkens enestående kraft er vi alle små. At den kan røre oss som den gjør – og det er for alle mennesker en høyst personlig og individuell opplevelse – er ikke noe vi skal ta lett på. Om det er en sonate av Frédéric Chopin eller en poplåt av The Beatles spiller ingen rolle. Alle – tror jeg iallfall – blir på et eller annet nivå beveget av en eller annen form for musikk. På sitt sterkeste bærer musikken i seg noe som resonnerer i oss på et plan vi ikke kan kontrollere, og knapt forsøke å forklare, og vi blir sjanseløse, helt uten forsvarsverk, når vi står overfor den musikken som er «vår».

Det er dette «Music Is A Princess» handler om. Sangen er en eneste lang takketale til prinsessen som er musikken og i hvis nærvær vi alle blir fillete gutter og jenter. Vi kan ikke måle oss mot hennes storhet, men likevel er ikke Paddys overgivelse total og betingelsesløs:

But her jewels are brighter than my eyes can bear
and although she is something to die for
I do not have the slipper she’s waiting to wear
so my dreams remain dreams, nothing more

Han mister ikke seg selv av syne, og det skal vi ikke gjøre i møte med noen ting, hvor store, eventuelt «store», de enn måtte være. Men at musikken kan forvandle oss, gjøre oss til bedre mennesker, er jeg ikke i tvil om. Det er bare å åpne seg og gjøre seg så mottagelig som man kan, så kommer den under huden på deg og fortryller deg. Musikk er magisk, og når vi får høre en sang som «Music Is A Princess» kan vi ane hvorfor. La det også være sagt at det ikke er mange som kunne skrevet en låt som denne. Det måtte en Paddy McAloon til.

Les også: Fantastiske tekster – del 1

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.