Den poetiske lyden av Innlandet

Foto: Massimo Leardini
Andreas Ulvo og Ingrid Olava er Innlandet. Foto: Massimo Leardini
INNLANDET 1600x1600 WEB - Den poetiske lyden av Innlandet
Innlandet
Innlandet
(SoundCanBeSeen)
image.php?img=01 - Den poetiske lyden av Innlandet

Da Innlandet – Ingrid Olava og Andreas Ulvo, profilerte artister og musikere på hver sin hånd – for noen uker tilbake ga ut en versjon av Totos «Africa» fikk jeg en øyeåpner. Det er riktignok ikke første gang det har skjedd, men det er ikke særlig ofte jeg får ørene opp for en sang jeg i utgangspunktet ikke liker gjennom en coverversjon. Det skjedde her. Og ikke bare fikk den nyslåtte duoen meg til å like sin tolkning, den fikk meg i sin tur til endelig å verdsette Totos original. Hvis noen bare kunne gjøre det samme med «Rosanna», den andre store hiten fra 1982-albumet Toto IV

I dag er albumet Innlandet ute, og i likhet med «Africa» er de åtte øvrige sangene tolket etter samme prinsipp, «innspilt etter dogmet «all kunst i ett øyeblikk», som i praksis innebærer at piano og vokal er tatt opp samtidig og i samme fysiske rom. Det skapte en gjensidig avhengighet mellom duoen som gjorde det enda viktigere å lytte til den andre og finne en felles tilstedeværelse i musikken. Ingen muligheter til å flikke eller endre på noe i etterkant.»

Som anmelder har jeg dette å ta hensyn til, samt det åpenbare faktum at alle de ni sangene på platen er coverlåter. Med kun en stemme og et piano som virkemidler sier det seg selv at Ingrid og Andreas gjør alle sangene til «sine egne». Gitt begrensningene den minimalistiske instrumenteringen innebærer, kunne det heller ikke vært annerledes. Noe av poenget med en god coverlåt er å ta tak i et eller flere av elementene som gjør sangen til det den er og bruke som base for å gi den et videre liv. Slik er det strengt tatt med all innovasjon og utvikling, og en coverlåt – gjort riktig – er akkurat det, innovasjon og/eller utvikling.

Så hvordan tror du Amy Winehouse’ «Back To Black» lyder med Ingrid Olavas klokkeklare stemme og Andreas Ulvos stemningsfulle piano? Du vinner ingen veddemål ved å svare «annerledes». Originalens tydelige 60-talls, spectorske arrangement med sprett og spenst og popsnert er etterlatt på skraphaugen og erstattet av noe helt annet. Sangen trer nå inn i et helt annet mørke, og når Ingrid begynner å synge er det som den får en helt ny mening:

He left no time to regret
Kept his dick wet
With his same old safe bet
Me and my head high
And my tears dry
Get on without my guy
You went back to what you knew
So far removed from all that we went through
And I tread a troubled track
My odds are stacked
I’ll go back to black

Andreas’ pianotriller snor seg rundt stemmen og melodien på en måte som gjør at sangen knapt er til å kjenne igjen. Det er ganske besnærende.

Ikke alle sangene på Innlandet føles som de er like «forvandlet» som akkurat her. Den gamle folkevisen «Shenandoah» finnes for eksempel i så mange forskjellige versjoner at denne ikke gjør så mye mer enn å føye seg inn i rekken av tolkninger, der vi blant annet har hørt Harry Belafonte, Van Morrison, Dave Alvin og til og med Sissel Kyrkjebø tidligere. Videre er det stas å høre Mary Chapin Carpenter bli covret. Hun er en mangeårig favorittartist, men jeg synes ikke Innlandet tilfører hennes flotte «Why Walk When You Can Fly» så veldig mye.

Det er ikke nødvendigvis ment som noen krass kritikk, men er mer et uttrykk for at det ikke er på disse sangene duoen skinner aller sterkest. Da synes jeg de lykkes bedre i å gjøre eviggrønne «Moon River» til sin egen. Første gang verden hørte sangen, komponert av Henry Mancini (musikk) og Johnny Mercer (tekst), var da Audrey Hepburn sang den i Breakfast At Tiffany’s i 1961, og årene siden har gitt oss uendelig mange fine versjoner. Med mange av disse i tankene er det nesten utrolig at Innlandets versjon gir meg slik gåsehud som den gjør. Den avslutter platen, og det er kanskje den vakreste versjonen jeg har hørt i hele mitt liv. Helt og fullkomment fantastisk!

Simon & Garfunkels «Kathy’s Song» har også fått helt nytt liv. I originalversjon er den arrangert for kassegitar og stemme, så du skulle ikke tro den ble så annerledes, minimalistisk som også Innlandets versjon er. Men det er forskjell på en velklingende akustisk gitar og Paul Simons stemme og et piano som holder seg på de lyse tangentene og Ingrid Olavas stemme. De to uttrykkene er totalt forskjellige, men det er stadig en hudløs kjærlighetssang, og den blir om mulig enda mer hudløs i dette arrangementet. Det er aldeles nydelig.

Arnulf Øverlands dikt «Om kvelden» er tonesatt med trolsk stemning, som et stormfullt møte med nasjonalromantikken. Andreas spiller fort og tungt, og Ingrid synger teatralsk og dramatisk. Den gamle melodien med ukjent opphav forsterkes av et mørke vi finner igjen i teksten:

Men siden vet jeg ikke å få tiden til å gå,
Og i de lange netter da lenges jeg så
Da har jeg ikke sinne til å sove

De to gjenstående sangene kjente jeg ikke fra før. «Susann» er skevet av Anders Erik Røine og Marit Karlberg alias folkemusikkduoen Sudan Dudan. Nå som jeg også har hørt originalen foretrekker jeg strengt tatt den. Jeg synes den har i seg en skjørhet som er utmerket ivaretatt, men Innlandet-versjonen er veldig annerledes, storslått og noe bortimot bombastisk. Den er også på alle måter respektfull selv om den skiller seg fra originalen. Ikke at det er noen bombe. Er det noe Ingrid og Andreas gjennomgående må sies å være er det nettopp respektfulle i forhold til sangenes opphavspersoner.

«Besvärjelse (Vi kommer älska dig då)» er den store aha-opplevelsen for mitt vedkommende. Det er en sang skrevet av den for meg ukjente svenske singer/songwriteren Oscar Danielson og er helt latterlig velskrevet, et brev i sangs form fra en far til hans nyfødte barn. Han (eller i dette tilfellet hun, siden det er Ingrid Olava som synger) forteller barnet hva det har i vente og om den betingelsesløse kjærligheten det kan forvente fra foreldrene, uansett hvor mange harde ord som måtte falle. Det er dypt rørende, ekstremt godt skrevet (og tenkt), og Innlandets versjon er nydelig. I motsetning til Eva Weel Skram som også har tolket sangen, har ikke Ingrid Olava oversatt den til norsk, men holder seg til den svenske originalteksten. Det er jeg glad for. Og så, tusenkronersspørsmålet: Er Innlandets versjon bedre enn originalen? Tja… kanskje? Jeg elsker begge versjoner, så jeg unnlater å gi et svar på akkurat det spørsmålet.

Les også: Kunsten å si unnskyld

«Å dyrke tilstedeværelse og det kontemplative føles naturlig og nødvendig når virkeligheten rundt oss er fragmentert og høylytt. Innlandet er på alle måter mennesket fremfor maskinen. At vi har valgt å velge helt fritt innen ulike årtier og sjangre i forhold til hva vi endte med å fortolke er også mulig å se som et resultat av at impulser og sjangre flyter friere og fortere, åpenbart delvis på grunn av hvordan ny teknologi har skapt nye lyttemønstre. Ikke bevisst i utgangspunktet, men absolutt mulig å tenke når man ser hvor eklektisk og sammensatt en spilleliste kan bli når to musikanter med fri assosiasjon og hver sine brede og ulike referanserammer begynner å diskutere musikk», forteller Ingrid Olava i pressemeldingen som følger albumet. Jeg har ikke stort å legge til, annet enn at jeg digger fremgangsmåten hun og Andreas Ulvo har valgt.

Og dette: Innlandet er en nydelig plate!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.