Sunturns
«Christmas II»
(Arch Records/Fika Recordings)
[usr 6 text=»false»]

Er du leser av denne bloggen, vil du for lengst ha forstått at jeg er over gjennomsnittlig opptatt av julemusikk. Gjennom hele desember har jeg fått så forskjellige artister som Ravi, Roy Lønhøiden, Anja Eline Skybakmoen og Egil Hegerberg til å dele sine favorittjulelåter og fortelle om sine valg. Jeg har også selv laget en «definitiv» liste med seriøs overload av knallgode julelåter. Har du hørt på den, har du kanskje notert deg sangen «The Sun Turns» med det norske bandet Sunturns.

Bak bandnavnet Sunturns skjuler det seg en «supergruppe», som de selv sier i reklamen. Supergruppe er muligens å ta litt hardt i, all den tid de fem medlemmene til daglig er å finne i Little Hands Of Asphalt, Making Marks, Einar Stray Orchestra, Psyence Fiction, Monzano og bandet til Moddi, ikke akkurat orkestre som har satt fyr på verdens – eller for den saks skyld, landets – hitlister. Men om Sunturns er en supergruppe eller «supergruppe» er ikke så interessant når det kommer til stykket. Kvintetten er nemlig et drivende godt overskuddsprosjekt – eller sesongprosjekt, om du vil – som er blitt en liten institusjon i seg selv med en årlig førjulskonsert i Oslo. I år dukker de opp på Parkteatret på torsdag (billetter her), om noen skulle være interessert i å gå. Det kan slumpe til å bli en meget hyggelig aften.

I 2011 ga de ut albumet Christmas, en nydelig og iørefallende samling sanger, i hovedsak egenkomponerte, som lå temmelig langt unna velkjente juleklassikere som  «Last Christmas», «Little Drummer Boy» og «Winter Wonderland». Sunturns er mer en slags «indie-jul», der vi kan høre spor av Belle And Sebastian og Vampire Weekend og mye annet fint, og nå har forsyne meg bandet gitt ut en oppfølger. Den heter selvfølgelig Christmas II og er en smule mørkere, mer alvorlig, voksen og reflekterende enn debuten. Den er dessuten minst like bra, eller kanskje enda bedre faktisk. Igjen er det snakk om egenkomponert materiale, med ett unntak, en regelrett oppsiktsvekkende vakker versjon av Ramones-klassikeren «Merry Christmas (I Don’t Want To Fight Tonight)» som her er arrangert for sang og piano og dratt helt ned i tempo. Den fine teksten kommer tydeligere frem med sitt budskap om at julen skal brukes til forsoning og ikke krangling, og det er muligens å banne i kjerka, men i mine ører overgår Sunturns’ versjon originalen. Jeg så ikke den komme.

La meg så også få berømme bandets egne låter. «The Storm», for eksempel, skrevet av Sjur Lyseid. Det er seriøs pianoballade som vokser seg stor og sterk med flotte strykere og en nydelig melodi. «Sunni», skrevet av Einar Stray, er en annen flott ballade, med tekst av det mer finurlige, naivistiske slaget, om Sunniva som «sang about Christmas, she sang about snow, she sang about Jesus, she sang about shopping malls». Videoen til «Sunni» finner du under her.

«Axial Tilt» kan synes som en pretensiøs tittel. På Wikipedia leser jeg at aksehelning som det betyr, er jordaksens helning i forhold til sin bane rundt solen som gir oss årstider, midnattssol og polarnatt, og da har jeg egentlig falt av for lengst. Imidlertid er den Ola Innset-skrevne låta albumets kanskje mest iørefallende, med litt Teenage Fanclub-aktig gitarspill, og et forsøk på med vitenskapen som hjelp å forklare hvordan det henger sammen at julen og vintermånedene er her. «Voksenversjonen» av «The Sun Turns» fra debutalbumet kanskje? Begge er iallfall skrevet av Innset.

Den sangen som fascinerer meg aller mest er nok Strays «Mount Kenya». Den handler ikke særlig mye om jul, men om en tennisamatør som har mer hell i sport enn i kjærlighet. Det er en mildt sagt corny pianolåt som bare vokser og vokser og låter omtrent like mektig som fjellet fra tittelen.

Denne gangen er det også med to sanger på norsk, «Byen er tom» og «Takk for alt», begge skrevet av Innset. De er svært urbane låter, førstnevnte en melankolsk kjærlighetssang, sistnevnte en stemningsrapport om høye ølpriser, hvite gater som snart blir brune, strebere og spekulanter, tidlig middag på sykehjem, og vår plass her i verden. Det er to stemningsfulle sanger, nydelig arrangert, to av de fineste norske julesangene jeg har hørt på lenge.

Selv om det er noe løssluppent og uhøytidelig over Sunturns’ musikalske plattform, synes jeg også låtene denne gangen er mer «voksne» i formen. At så mange av dem er pianobaserte gir også rom for visse 70-tallsreferanser, og det låter nok litt mindre indie av Christmas II enn det gjorde av debuten. Man kan saktens diskutere hva indie er for noe. Det er vel knapt en sjanger og vel så mye en holdning, men hva det strengt tatt koker ned til er jo dette: Låter det fint? Det gjør det så til de grader, og jeg kan vanskelig få anbefalt Sunturns nok.

Vinylentusiaster kan glede seg over et lekkert dobbeltalbum der årets Christmas II er pakket sammen med eneren, den ene på hvit vinyl, den andre på rød, og med en downloadkode for begge platene slik at du kan legge inn musikken på MP3-spilleren din. Kan jeg i den forbindelse få stille meg uforstående til at ikke alle som gir ut LP-plater i 2015 også legger ved en slik kode eller en CD? Det er jo ikke så veldig mye forlangt, mener jeg. Det til side, Christmas II er årets definitivt kuleste nye juleplate, en plate jeg garantert kommer til å ta med meg inn i kommende førjulsperioder. Elsk!