Bob Dylan
«Fallen Angels»
(Sony Music)
[usr 5 text=»false»]

Det kom som noe av en overraskelse da det ble kjent at Bob Dylan skulle dykke ned i «The Great American Songbook» for fjorårets album Shadows In The Night. Her gjorde legenden 10 låter som alle var blitt tolket av Frank Sinatra, og det var neppe hva noen ventet – eller ønsket – etter at Dylan så langt på 2000-tallet hadde gitt ut en strøken rekke plater med svært relevant originalmateriale.

Selv er jeg Sinatra-fan så det holder og elsker både de storslåtte balladene og mer up tempo swing- og jazznumrene han var så kjent for. Frank Sinatra er kanskje den flotteste sangeren som noen gang har satt sine ben i et platestudio (sorry, Sam Cooke, sorry, Elvis Presley, sorry, Glen Campbell), og tanken på at Dylan skulle beskjeftige seg med sanger som «The Night We Called It A Day» og «Some Enchanted Evening» var mildt sagt litt spesiell. Heldigvis timet Dylan nyheten med slippet av første smakebit, en nydelig versjon av «Full Moon And Empty Arms» som gjorde mye for å berolige skeptikerne.

Les også: Bob Dylan i strålende form

Shadows In The Night viste seg å være en fin plate, med innspillinger som aldri prøvde å matche Sinatras egne (Hvordan skulle det skjedd?), men som ga dem nytt liv og innhold. Dette låt ikke som når Rod Stewart eller George Michael hiver seg over de samme sangene, men var simpelthen en samling veldig gode tolkninger.

Når det er sagt oppfattet jeg likevel platen som småkjedelig. Av en eller annen grunn synes jeg oppfølgeren Fallen Angels er bedre. Vesentlig bedre, til og med. Det er litt underlig all den tid de 12 sangene her ikke kan kalles annet enn en naturlig forlengelse av innspillingene som havnet på Shadows In The Night. Kanskje er valgene av sanger bedre, kanskje er bandet mer komfortabelt med det lavmælte uttrykket? Jeg vet ikke. Det eneste jeg kan si helt sikkert er at jeg liker Fallen Angels bedre enn Shadows In The Night.

Les også: Oppsiktsvekkende debut fra Paul Henriksen

Sinatra selv var den store romantiker, en sanger som kunne trenge dypt inn til dem han sang for, og ved hjelp av Nelson Riddles smektende arrangementer ble det både til Songs For Young Lovers og Songs For Swingin’ Lovers. Og mer til. Bob Dylan er en annen skål, men oppsiktsvekkende nok er det første ordet jeg tenker på når jeg hører ham gjøre disse sangene nettopp «romantisk». Når han synger «Please don’t bring your lips so close to my cheek, don’t smile or I’ll be lost beyond recall» gir han ordene et større innhold enn hva man skulle tro var mulig.

Mye av takken for at denne platen låter så romantisk må også gå til musikerne som er identisk med Dylans nåværende turnéband. Charlie Sexton og Stu Kimball spiller gitar, Donnie Herrron er på bratsj og steelgitar, Tony Garnier spiller bass og George Recile trakterer trommene. Noen få steder er det gjort plass til gjestemusikere. Her handler det om små fakter, subtile og ofte svært smakfulle detaljer i arrangementene, og det resulterer i en stemning som er varm, lun og ja, romantisk. Sangeren Bob Dylan har som kjent sine tekniske begrensninger, men jeg synes han bruker stemmen helt nydelig for tiden. Han legger seg tett opp til de lavmælte arrangementene, og tilfører sangene nye farger og nytt liv.

At han i en alder av snart 75 år åpner albumet med «Young At Heart» sier alt vi trenger å vite, og det er en nydelig versjon. Morsomt er også at han gjør «Polka Dots And Moonbeams», Sinatras første vokalhit som stammer fra 1940. «That Old Black Magic», «All Or Nothing At All», «It Had To Be You», «Come Rain Or Come Shine»? Dylan nailer dem alle sammen. Den eneste sangen på Fallen Angels som Sinatra ikke har spilt inn er «Skylark», skrevet av Hoagy Carmichael og Johnny Mercer der bratsjen til Donnie Herron er vakker som fuglekvitter en varm sommermorgen mens du sitter med kaffekoppen og ser ut på en blomstereng – aller helst med den du er glad i ved din side.

Jeg håper selvsagt at Bob Dylan i en ikke altfor fjern fremtid gir ut nye originalsanger, men skulle han ha behov for å gi ut enda en plate i denne sjangeren er det mer enn greit. Dette låter så deilig, så avslepent og rett og slett fint, at det er en fryd. Fallen Angels er en stillfaren triumf av en plate.

Les også: Bob Dylans beste år i boks

NB! Foreløpig er ikke Fallen Angels tilgjengelig hverken i Spotify eller Tidal. Den finnes som streaming/download hos Apple Music/iTunes, men spør du meg er det ingenting som slår fysiske formater. Albumet finnes på både LP og CD i butikk fra i dag.