Bob Dylan i strålende form

bob dylan 005 1050x788 - Bob Dylan i strålende form
Siden Bob Dylan ikke tillater noen som helst fotografering under konsertene sine, får vi nøye oss med dette.
514741 1 - Bob Dylan i strålende form
Bob Dylan
Oslo Konserthus
3. oktober 2015
image.php?img=01 - Bob Dylan i strålende form
Utrolig, men sant. Inntil i går hadde jeg ikke vært på en Bob Dylan-konsert på 20 år. Du kan vel si det var på høy tid å hooke opp med en av musikkhistoriens desidert største artister igjen, og heldigvis satt konserten som et skudd!

Forrige gang jeg så “His Bobness” var i Oslo Spektrum i 1995. Det var ikke mye å skryte av, og det var nok kanskje litt medvirkende til at jeg ikke har sett ham siden. Sannsynligvis svært dumt, men sånn er det nå stelt. Som Dagbladets anmelder ga jeg konserten en tverr treer og var med andre ord nokså misfornøyd. Dylan-fansen var i fullt opprør i ukene etterpå, primært fordi anmeldelsene av konserten var så vilt forskjellige fra avis til avis, og dekket hele spekteret fra 2 til 5. Jeg fulgte ikke debatten ettersom jeg dro til Canada dagen etter, men da jeg kom tilbake forsto jeg at den hadde vært livlig, og at jeg og flere med meg var blitt ettertrykkelig æreskjelt. Sånn går det når du legger deg ut med Dylan-fansen.

Det får gå som det vil denne gangen også, men gårsdagens konsert – den siste av tre intimkonserter i Oslo Konserthus – var en strålende forestilling, med Dylan og band i god form. Konserten – som de to foregående – fokuserte primært på Dylans senere plater, spesielt 2012-utgivelsen Tempest og årets samling med Sinatra-relaterte sanger, Shadows In The Night. Sistnevnte viste Dylan som noe nær en klassisk crooner, og det var på et vis låtene herfra som imponerte mest i går kveld. 74 år gammel synger han strengt tatt bedre enn han noen gang har gjort. Han gjør en ordentlig innsats for at sanger som “I’m A Fool To Want You”, “The Night We Called It A Day” og “Autumn Leaves” skal låte fint, og det gjør de virkelig også. Det samme kan vi trygt si om “All Or Nothing At All” som ikke havnet på albumet til slutt, men som han gjorde en fine versjon av i går.

Konserten åpnet imidlertid i mer velkjent Dylan-territorium med trekløveret “Things Have Changed”, eviggrønne “She Belongs To Me” og “Beyond Here Lies Nothing”. Bandet er mildt sagt kompetent, og lyden er slett ikke verst. Jeg har opplevd mye dårlig rocklyd i Konserthuset, men i går låt det fint, iallfall fra min plass på første rad. De to gitaristene Charlie Sexton og Stu Kimball utfyller hverandre sømløst, godt assistert av multiinstrumentalisten Donnie Herron og Dylan selv som spiller piano på en del låter. Kompet med Tony Garnier på bass og George Receli på trommer er fjellstøtt. Alt er med andre ord i sin skjønneste orden på det musikalske planet, men dette er ikke et band som kliner spesielt mye til. Her er det kun én hovedperson, og bandet er der for å gjøre jobben sin. Det er ikke plass til noen utagerende solofremstøt, og musikerne veksler knapt et blikk med hverandre gjennom hele konserten. Det slår meg at de må ha det litt kjedelig, men de spiller tross alt med Bob Dylan.

Vår mann er ikke lenger så sprek til bens og stavrer seg gjennom noen forsøksvise dansetrinn her og der, men det er da også de små signalene som antyder at han trives der oppe på scenen. Han veksler mellom å sitte ved pianoet og stå oppreist og synge gjennom de to timene konserten varer, og jeg har egentlig lite å utsette på noe som helst. De tar en 20 minutters pause midtveis i konserten, og da tok han seg til og med bryet med å snakke til publikum og fortelle at de snart ville være tilbake. Etter pausen fikk vi spesielt fine fremføringer av “High Water (For Charley Patton)”, “Scarlet Town” og “Love Sick”, mens jeg ikke var fullt så imponert over countryversjonen av “Blowin’ In The Wind”. Den eneste klassikeren de spilte i går som ennå ikke er nevnt er en glimrende “Tangled Up In Blue”, men det passet egentlig helt fint at det ikke var flere heller. Konserten reflekterte på utmerket vis det stedet Bob Dylan befinner seg i 2015, om selv om en vesentlig del av det er som tolker av sanger som er like gamle som eller eldre enn ham selv, føltes det like fullt moderne på sitt halvskrudde, sjarmerende vis.

Les også: Even Ramsviks kjøkkenfavoritter – Dylan, Presley og mer

 

4 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *