De minste er de største – Øya 2015 dag 2

J49A8162 - De minste er de største - Øya 2015 dag 2
Verden blir et bedre sted med artister som Lianne La Havas. Foto: Erik Valebrokk

Etter feststunden med Chic som avslutning for en suveren førstedag av Øyafestivalen 2015 antydet jeg at det skulle godt gjøres å toppe moroa. (Her kan du lese hele omtalen min). Ikke dermed sagt at dag 2 av festivalen manglet kvaliteter, men den var svakere. Og de aller beste artistene opptrådte først, for færrest mennesker.

Det store trekkplasteret i går var Florence + The Machine, og siden det ikke er helt min kopp te var det mye annet jeg hadde større forventninger til, ikke minst Lianne La Havas som også ble det store høydepunktet for meg i går. Mer om henne snart.

Velkledd mørkemann med dystre sanger og klar, skarp røst. Si hei til Torgeir Waldemar. Foto: Erik Valebrokk

Velkledd mørkemann med dystre sanger og klar, skarp røst. Si hei til Torgeir Waldemar. Foto: Erik Valebrokk

Først skal vi hjem og til Torgeir Waldemar, en mann som har vakt berettiget oppsikt for sine mørke sanger i krysningspunktet Townes Van Zandt/Gillian Welch. Hadde det ikke vært for at han var så pent antrukket, ville denne høyreiste, tynne mannen med det lange skjegget og det mørke blikket sett ut som han mest av alt hører hjemme i en hule langt inne i en eller annen fjellheim langt fra folkeskikken. Han synger sanger som høres ut som de er unnfanget i oldtiden, eller i det minste for et lite hundreår siden i de dype Appalachene, den mytiske fjellkjeden i det sørøstlige USA som rommer mørke historier om hjemmebrenning og (i moderne tid) crystal meth-produksjon, om død og svik, om blodskam og blodfeider, om isolasjon og sinnssykdom, om religion og gudsfrykt og tungetale, om fattigdom og nød, alt satt i et slags evighetsperspektiv tuftet på avsondringen fra det “etablerte” samfunnet. I kunstens verden er temaet nærmest utømmelig, ser det ut som. Tenk på Grant Woods berømte maleri American Gothic eller Cormac McCarthys tidlige romaner, tenk på universene forfattere som Daniel Woodrell, Donald Ray Pollock og Larry Brown skildrer, eller på sanger av Dolly Parton, Gillian Welch og Greg Brown. En moderne popkulturell referanse er TV-serien Justified basert på et knippe noveller av krim- og westernforfatteren Elmore Leonard.

Og så har vi altså Torgeir Waldemar. Beklager den lange introduksjonen, men av og til er kontekst viktig. Sangene hans høres nemlig ut som de er hentet fra denne bortgjemte og mørke delen av Amerika, med alle de rette musikalske og lyriske referansene. En sang som den dystre “Take Me Home” er talende med tekstlinjen “If the Lord wants me then he knows who I am, ’cause I’m covered in blood”. Det handler om synd og skyld og mulig frelse, og det er talende at han ikke spilte “Remedy” i går, den ene lyse låta jeg kan huske å ha hørt med ham, som avslutter det flotte selvtitulerte debutalbumet fra ifjor.

I stedet tok han oss med til sangenes dypeste mørke, vel å merke i strålende dagslys og solskinn. Da forsvinner noe av dommedagspreget, og det kan jo også være litt ålreit. Med seg på hovedscenen Amfiet der Chic var forrige band ut kvelden i forveien hadde han et strålende band, og her er det ikke akkurat moderne instrumenter som tas i bruk heller. Her spilles det med sag og kjetting, og han unnskylder for “den høye banjofrekvensen” på scenen. “Det er over norrmalt, for å si det pent.” Sagt med dobbel r, faktisk, så han høres litt ut som Øystein Sunde et kort øyeblikk. Ellers snakker Torgeir Waldemar et pent og borgerlig tønsbergmål som en absurd kontrast til både sin egen svartkledde, skjeggete fremtoning og sangenes tunge stemning.

Konklusjonen er klar: Torgeir Waldemar og bandets opptreden sto til terningkast 6. Synd ikke flere var til stede.

Disse bergensartistene er nesten irriterende flinke. Silja Sol er et godt eksempel på akkurat det. Foto: Erik Valebrokk

Disse bergensartistene er nesten irriterende flinke. Silja Sol er et godt eksempel på akkurat det. Foto: Erik Valebrokk

Noen flere publikummere hadde dukket opp da Silja Sol stilte opp på naboscenen Vindfruen etter at Waldemar var i mål. Jeg hadde aldri hørt henne før (styrken med Øya er jo nettopp de mange mindre artistene) og fikk en regelrett åpenbaring. På klingende bergensk synger hun flotte sanger i et litt utvidet pop- og rocklandskap, akkompagnert av et band som er seriøst hardtslående når det trengs og ellers ligger akkurat der de skal slik at sangene i seg selv både får luft og den oppmerksomheten de trenger.

Jeg skal ikke pretendere å utrope meg selv til noen Silja Sol-kjenner på bakgrunn av én kort konsert, men jeg elsket det jeg hørte og er SÅ klar for å dykke ned i sangene fra debutalbumet På hjertet. Hva er det i drikkevannet i Bergen? Det vil liksom ingen ende ta med talenter derfra. Kanskje det bare skyldes alt regnet så de foretrekker å være innendørs og være kreative fremfor å bli klissvåte utendørs? Ikke vet jeg, men Silja Sol føyer seg pent i rekken av flotte bergensartister.

Les også: Dobbel dose Bergen i kjømda

Neste post på programmet ble dagens høydepunkt for mitt vedkommende. Jeg hadde høye forventninger til det britiske soulfenomenet Lianne La Havas, og de ble ettertrykkelig innfridd. Hun er aktuell med den helt ferske platen Blood, som er betydelig sterkere og mer helhetlig enn debuten Is Your Love Big Enough? som det heller ikke er noe nevneverdig galt med. Når hun entrer scenen med sitt svært habile band og starter med den lettbente “Green & Gold” fra det nye albumet er det som solen skinner enda litt sterkere på oss som er så heldige å overvære stunden.

J49A8011

Lianna La Havas er en på alle måter nydelig artist. Foto: Erik Valebrokk

Vi fikk en drøy time i selskap med Lianne La Havas’ flotte sanger som befinner seg i et utvidet soullandskap der lette jazztoner, bossa nova og vanlige popgrep også er sentrale ingredienser. Mine to favoritter fra debuten, “No Room For Doubt” (som er en duett med Willy Mason) og “They Could Be Wrong” uteble, men uten at jeg egentlig var særlig skuffet. Til det var alt vi fikk servert for bra. En nydelig konsert med en på alle måter nydelig artist.

De neste artistene jeg kikket på i går var hip hop-gruppa Run The Jewels som rett og slett ble too much for mine gamle ører, og norske Team Me som jeg stadig sliter med å få tak på. Det er mye lyd og mye energi, men jeg klarer ikke la meg rive med. Som min gode venn Ronnie uttrykte det: “…som Donkeyboy uten gode melodier.”

Aldrende punkere er kule. Bad Religion her representert ved Greg Graffin (50) og den noe yngre trommeslageren Brooks Wackerman (38). Foto: Erik Valebrokk

Aldrende punkere er kule. Bad Religion her representert ved Greg Graffin (50) og den noe yngre trommeslageren Brooks Wackerman (38). Foto: Erik Valebrokk

Mer moro var det da med Bad Religion. De amerikanske punklegendene har faktisk holdt på i 35 år nå, med vokalist Greg Graffin, gitarist Brett Gurewitz og bassist Jay Bentley som har vært med hele veien. Det spruter av energi når bandet går på scenen, og det er faktisk ikke det minste patetisk med gamle punkere med grått eller grånende hår. Bra for dem at de fremdeles er sinna, at de er proppfulle av energi og at de tydeligvis har det veldig gøy når de spiller. Det kan selvsagt ikke unngå å smitte over på oss som er til stede, og siden låtene er så korte er det som konserten aldri tar slutt – ment i positiv forstand altså. “Rekker vi en til?” Så banker de løs i et minutt. “En til? Sikkert.” Riktignok har de noen låter som varer i over tre minutter, men veldig mange er unnagjort på to minutter. Eller mindre. Kjempestor stas.

Father John Misty, også kjent som Joshua Tillman, er kanskje det mest affekterte menneske som noen gang har stått på en scene, og det sier ikke så lite. Foto: Erik Valebrokk

Father John Misty, også kjent som Joshua Tillman, er kanskje det mest affekterte menneske som noen gang har stått på en scene, og det sier ikke så lite. Foto: Erik Valebrokk

Langt mindre stas er det med Father John Misty, festivalens… nei vent… tidenes mest affekterte artist. Riktignok heter han egentlig Joshua Tillman, men han har ikledd seg den nokså uspiselige personligheten Father John Misty. Det siste albumet hans, I Love You, Honeybear, er en konseptplate om ham selv, og det skal han ha, han stiller seg ikke i et spesielt vakkert lys. Han er misygonistisk inntil det ekstreme og utviser en bruk og kast-mentalitet overfor kvinner som ikke er det spøtt sjarmerende. På scenen er han så selvopptatt at han på et tidspunkt spør publikum: “Do I look good?” Ikke “do I sound good?” som hadde vært hakket mer naturlig fra en musiker.

Det kan hende han er “in character”, men jeg har dessverre mine tvil, og i så fall er Joshua Tillman bare en uforfalsket drittsekk med en overdreven Jim Morrison-fetisj. Det som dog skal sies er at han er en drittsekk som evner å skrive gode låter, og det er det som gjør at konserten tross alt ikke var så verst.

Jeg fikk også med meg litt av Honningbarnas elleville opptreden, der vokalist Edvard Valberg et benbrudd til tross klatret opp på scenekonstruksjonen og kastet seg ut blant publikum. Mer fysisk utagerende blir ikke et band enn Honningbarna. Florence + The Machine, representert ved sanger Florence Welch, er også fysisk så det holder. Hun klarer ikke stå stille mer enn et par sekunder av gangen, men en fantastisk sceneopptreden og personlighet til tross lar jeg meg ikke fenge nevneverdig av dette bandet. For meg blir det mest av alt kjedelig.

Alt i alt nok en god Øya-dag, men dagens tidlige konserter var de beste. Så får vi se hva fredagen bringer. Følg med!

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *