Fremtiden i Samuels hender – Øya 2015 dag 3

Ingen tvil om hvem som var den største helten på tredje dag av Øya. Samuel T. Herring i Future Islands var dagens mann med god margin. Foto: Erik Valebrokk

Uten at jeg har vært på alle Øyafestivaler er jeg ikke i tvil: Future Islands’ fantastiske konsert i går, med en Samuel T. Herring og hans ufattelige kroppsspråk i storform, må være en av de helt historiske øyakonsertene. Øya dag 3 var på alle måter en dundrende suksess inntil Becks uforståelige fotoforbud helte malurt i begeret. Synd, det hørtes ut som litt av en konsert, men det har jeg ikke tenkt å si stort mer om. Det er muligens ikke opp til fotografene selv å ta avgjørelsen om å boikotte en konsert, men så vidt jeg forsto var alle enige om det. Likevel har Dagsavisen, VG, Dagbladet, Aftenposten og NRK anmeldt konserten, Dagsavisen, VG og Dagbladet sågar med egne bilder (tatt i smug), Aftenposten med et promobilde og NRK med tegning! Jeg synes det er ukollegialt og prinsippløst av aviser som altfor sjelden anmelder konserter eller for den saks skyld festivaler, og når de først gjør det lar alle oppblåste festtaler fare. Andre medier får gjøre hva de vil, men jeg velger altså ikke å skrive om artister som hindrer meg i å gjøre jobben min. Det var dagens utblåsning, nå til det som var en fantastisk øyadag.

To stykk Amason-medlemmer. Dessverre fikk jeg bare med meg siste del av konserten. Foto: Erik Valebrokk

To stykk Amason-medlemmer. Dessverre fikk jeg bare med meg siste del av konserten. Foto: Erik Valebrokk

For min egen del startet også festivalen med et ørlite minus. Jeg fikk bare sett og hørt tre låter med det svenske bandet Amason, og det låt utrolig bra. Som min venn Johnny entusiastisk uttrykte det: “Det høres jo ut som outtakes fra Tango In The Night.” Og ganske riktig, dette låter litt som Fleetwood Mac, bare strippet for Lindsey Buckinghams gitar. Amason er nemlig med unntak av en kassegitar som så vidt ble brukt et gitarfritt band. I stedet smykker de seg med to keyboardister. Neste gang, Amason. Jeg lover. I mellomtiden skal jeg hygge meg med debutalbumet Sky City.

Jenny Hval leverte en fantastisk forestilling i går, og det er altså en grunn til at dorullene står der. Foto: Erik Valebrokk

Jenny Hval leverte en fantastisk forestilling i går, og det er altså en grunn til at dorullene står der. Foto: Erik Valebrokk

Om Amason var strålende popmusikk, var neste konsert for dagen strålende noe helt annet. Oslos egen Jenny Hval leverte en forestilling det nok vil snakkes om i lang tid fremover, basert på sitt ferske album Apocalypse, Girl. Albumet – og forestillingen – er en skarp kritikk av forbrukersamfunnet og medienes rolle i det, mannsdominans og popkulturelle klisjeer, et feministisk manifest og feiring av kvinnelig seksualitet. Jenny Hvals konsert er rendyrket performance art som sprudler av kreativitet og spennende virkemidler. Scenen er naken og svart, fargelagt av Hval og hennes medkonspiratorer, The Apocalypse Girls som danser, synger, spiller sammen med henne. Jeg skal på ingen måte hevde å forstå alt som foregår her, men jeg står fastplantet i gressmatta foran Vindfruen-scenen og lar meg forføre av det forunderlige skuespillet som utspiller seg foran meg.

Jenny Hval er iført lang blå og rosa parykk og kort-kort sennepsfarget latexkjole. Hun ser ut som en dukke, men skikkelsen kontrasteres på det mest spektakulære av The Apocalypse Girls’ hvite onepiecedrakter og knallrøde leppestift. De smører hverandre inn med rødfarge som nok skal symbolisere blod og ser snart ut som furier fra helvetes innerste sirkler. Alt mens Hval vekselvis synger og skriker, sukkersøtt og primalt, og de akkompagneres av en tubaspillende apokalypsejente og tre keyboardister (en av dem også apokalypsejente) som skrur til dels ekstreme lyder som likevel skaper en slags popmusikk. De legger til og med inn en særegen versjon av Lana Del Reys “Summertime Sadness” i settet, og det gir en viss mening. Det hviler noe apokalyptisk og dommedagsdystert over Del Reys musikalske plattform, og den dobbeltbunnede teksten passer perfekt inn i Hvals forestilling. For øvrig må det nevnes at hun nok har lånt betydelig øre til Laurie Andersons musikk, og morsomt nok har hun følgende referanse i “Kingsize”, åpningen av både album og forestilling: “In New York I don’t dream. I always wanted to be subculturally lonely, but here I see no subculture. No, no future. No big science.”

Forestillingen er basert på Jenny Hvals ferske album Apocalypse, Girl. Foto: Erik Valebrokk

Forestillingen er basert på Jenny Hvals ferske album Apocalypse, Girl. Foto: Erik Valebrokk

Det går for seg i noe under en time, og forestillingen avsluttes med at apokalypsejentene pakker inn Jenny Hval i dopapir (bra det var en grunn til at dorullene sto  der, tenkte jeg), og hun river av seg parykken for å avdekke sitt kortklippede, stadig blåfargede hår. Dette mens hun synger “The Battle Is Over” med tekstlinjer som “You say I’m free now, that battle is over, and feminism is over and socialism’s over. Yeah, I say I can consume what I want now”. Alt i alt en meget sterk opplevelse og fantastisk opptreden. Jeg står sammen med Christer Falck som hevder å være så fan at han nesten stalker henne. Det er lett å forstå. Jenny Hval er en usedvanlig spennende artist, og hun gjør alltid noe nytt og uventet. Gi meg mer, sier jeg bare, hvor konsumistisk (er det et ord på ordentlig?) det enn må høres.

Laura Marling er en fin låtskriver, men kanskje ikke verdens mest spennende festivalartist. Foto: Erik Valebrokk

Laura Marling er en fin låtskriver, men kanskje ikke verdens mest spennende festivalartist. Foto: Erik Valebrokk

Det roer seg adskillige hakk når britiske Laura Marling spiller opp til lavmælt stemningskonsert på hovedscenen Amfiet rett etterpå. Hun åpner intenst med trekløveret “Take The Night Off”, “I Was An Eagle” og “I Know” som åpner fjorårsalbumet Once I Was An Eagle i en sammenhengende 15 minutter lang sekvens som gjør det tydelig at dette ikke blir en konsert for danseføttene. Ikke at det er påkrevd på noen måte, men det slår meg at Marling kanskje ikke er den helt store festivalartisten. Dette er svært velkomponert lyttemusikk som krever konsentrasjon, mer enn småpludring (skyldig!) på en solskinnsdag i Tøyenparken. Fint, men ikke helt der altså.

Etter ti år holdt Restore To Past sin aller første konsert i går, for anledningen forsterket av Kaja Gunnufsen som kan skimtes i bakgrunnen. Bandleder Kristian Romsøe i rød T-skjorte. Foto: Erik Valebrokk

Etter ti år holdt Restore To Past sin aller første konsert i går, for anledningen forsterket av Kaja Gunnufsen som kan skimtes i bakgrunnen. Bandleder Kristian Romsøe i rød T-skjorte. Foto: Erik Valebrokk

Det ble mer fart på sakene da oslobandet Restore To Past hadde sin aller første konsert på Vindfruen. Historien om dem er spesiell. Lederskikkelsen er Kristian Romsøe som tidligere har jobbet som arenasjef for Øya, men om ikke så mange vet hvem han er, er mange av musikerne i Restore To Past hentet fra kjente band som Cato Salsa Experience, Gluecifer, Jim Stärk, Euroboys og flere andre. Utskiftningene har vært mange gjennom en tiårsperiode og fikk sitt utløp i en deilig selvtitulert plate med vestkystrock ifjor. På gårsdagens konsert strålte nipersonersbandet med Romsøe og de to sangerne Tora og Ragna Engstad i front, og Kaja Gunnufsen var for anledningen hentet inn for å forsterke lydbildet med tangenter. Hun ble også hentet frem på scenen for å synge en duett med Romsøe helt til slutt. Det ble en sånn ordentlig fin konsert med smilende og rørte familiemedlemmer og venner foran scenen, og det er å håpe at Restore To Past nå er et band som faktisk eksisterer. Det så iallfall ut som de trivdes på scenen, og de spilte dødsbra.

Ida Jenshus blir bare en mer og mer spennende artist. Foto: Erik Valebrokk

Ida Jenshus blir bare en mer og mer spennende artist. Foto: Erik Valebrokk

Dagen fortsatte med mer amerikanskinspirert musikk. Neste artist ut var Ida Jenhus som har foretatt en 180 graders musikalsk snuoperasjon fra å være en rendyrket countryartist til å dykke ned i et mer atmosfærisk landskap inspirert av Daniel Lanois’ produksjoner, blant annet for Emmylou Harris som nok har vært et forbilde for Jenshus gjennom mange år. Det er tidvis ganske tungt, veldig stemningsfullt og fint, og Ida Jenshus’ klare, flotte stemme bærer sangene frem med styrke og autoritet. Her er det satt av plass til jamsekvenser og mer innadvendte stunder, men Jenshus henter oss alltid tilbake til den gode festivalfølelsen med et blendende smil og noe om at vi er et fint publikum. Hun avslutter med singlen hun omtaler som et lite publikumsfrieri, den 15 minutter lange “Shallow River” før “Hero” setter punktum for en suveren konsert.

Det er tre musikere i Future Islands, men det er umulig å ha øyne for andre enn Samuel T. Herring. For en frontfigur! Foto: Erik Valebrokk

Det er tre musikere i Future Islands, men det er umulig å ha øyne for andre enn Samuel T. Herring. For en frontfigur! Foto: Erik Valebrokk

Så er det endelig duket for det bandet vi alle (?) har ventet på, amerikanske Future Islands, anført av den mildt sagt karismatiske Samuel T. Herring og hans merkelige performance. Bandet hadde gitt ut tre plater i det stille, men da de ifjor ble invitert til The Late Show With David Letterman for å fremføre singlen “Seasons (Waiting On You)” fra fjerdealbumet Singles vakte det berettiget oppsikt. Herring stilte resten av bandet fullstendig i skyggen med sin opptreden som han fyren som har drukket altfor mye på fest og gir jernet så det holder mens han danser som om det ikke er noen morgendag. Du vet de tilsynelatende helt ukontrollerte, nærmest spastiske bevegelsene som gjør at du synker ned i gulvet av skam og tenker at du aldri skal bli så full at du danser på den måten? Det er disse Herring har gjort til en kunstform, og han mestrer dem til fingerspissene.

Dette er en konsert å bli i strålende godt humør av. Herring synger bandets intense kjærlighetssanger med enorm innlevelse og entusiasme. Stemmen hans er et instrument som beveger seg like brått og overraskende som “dansetrinnene” hans. Han gestikulerer med hele seg, bruker hele kroppens arsenal og begeistrer sitt publikum. For min egen del er jeg helt solgt. Future Islands’ konsert overgikk alt jeg hadde av forventninger. Takk for tidenes booking!

Fest ble det også på den knøttlille scenen Biblioteket like etterpå. Siden jeg så britiske alt-J i Spektrum tidligere i år uten å bli så overvettes imponert valgte jeg vekk dem og gikk heller for å se det norske countrybandet The Northern Belle igjen. Jeg så dem under Piknik i Parken tidligere i sommer og ble dønn forelsket i deres strålende melodiøse countrymusikk. Jeg fikk absolutt det jeg kom for i går, selv om bandet bare spilte fem låter og konserten var unnagjort på fattige 20 minutter.

Stine Andreassen er den karismatiske frontfiguren og låtskriveren i The Northern Belle. Foto: Erik Valebrokk

Stine Andreassen er den karismatiske frontfiguren og låtskriveren i The Northern Belle. Foto: Erik Valebrokk

Det ble en ordentlig feststund for dem som hadde presset seg inn i det lille teltet, med et entusiastisk og lydhørt publikum. Stine Andreassen som er bandets låtskriver og sanger boblet nesten over av godt humør og entusiasme, og det er klart det smitter. De spilte kun låter fra The Northern Belles selvtitulerte debutalbum, blant dem “Don’t You Go, Don’t You Dare” og “Keep On Blaming”. Her var vi vitne til perfekt kommunikasjon mellom band og publikum, og hele syvmannslaget så ut til å ha det helt fantastisk, akkurat som publikum. Og SOM de spiller! Etter konserten møtte jeg en jente som overvar at jeg skrøt av bandet til en venn. Hun var helt i hundre og stotret frem ordene “Ja, er de ikke bra?” med verdens bredeste smil. Er ikke dette til å bli i godt humør av, så vet ikke jeg.

The Northern Belle blir det siste bandet jeg mener veldig mye om fra gårsdagen. Resten av kvelden fikk jeg med meg litt hist og pist, litt Jaga Jazzist, litt The Good The Bad And The Zugly og litt Lars Vaular. Litt Beck også, men det skriver jeg jo ikke om. Takk for en fantastisk tredje dag av Øyafestivalen 2015!

Les også: Chicelig fest – Øya 2015 dag 1 og De minste er de største – Øya 2015 dag 2

 

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *