Chicelig fest – Øya 2015 dag 1

J49A7600 - Chicelig fest - Øya 2015 dag 1
Nile Rodgers ledet Chic gjennom en triumf av en konsert i går. Foto: Erik Valebrokk

Er  det mulig å få en bedre start på en festival? Alt klaffet da Øyafestivalen åpnet for andre gang i Tøyenparken i går: Sol fra skyfri himmel mesteparten av dagen, blide mennesker overalt, masse god mat, masse god drikke, og ikke minst, noen veldig gode artister, toppet så til de grader av Nile Rodgers’ og Chics enestående discoshow som var tidenes villeste hitparade. Dette kan bli krevende å toppe!

Velkommen til Øyafestivalen og Tøyenparken. Foto: Erik Valebrokk

Velkommen til Øyafestivalen og Tøyenparken. Foto: Erik Valebrokk

Før jeg beskriver mine musikalske opplevelser har jeg en knøttliten bekjennelse – og en oppfordring. Mange, meg selv inkludert, har uttrykt skuffelse over det som har sett ut som et litt svakt program i år, men det skyldes nok mangelen på store headlinere. For egen del er det kun Chic med Nile Rodgers som virkelig passer inn i den kategorien, men Øya er og har alltid vært en festival som favner bredt. Og det er akkurat den bredden som gjør det til en så spennende festival. Her er det booking fra høyst oppegående folk som vet hva de gjør, og etter første dag trekker jeg tilbake all den småsutringen jeg har kommet med om årets program. Her er det så mye spennende og uventet som skjer at du skal være bra forutinntatt og ikke minst ha begrenset musikalsk nysgjerrighet for ikke å sette pris på det som skjer. Så altså, slutt å klage og vær heller glad for at noen presenterer et stort antall artister for deg som du ikke har hørt om.

Maria Råkil og de andre jentene i Razika leverte en strålende åpningskonsert. Foto: Erik Valebrokk

Maria Råkil og de andre jentene i Razika leverte en strålende åpningskonsert. Foto: Erik Valebrokk

Razika fikk æren av å åpne Øyafestivalen 2015, og de fire jentene fra Bergen benyttet anledningen til å sjarmere alle de tidlig fremmøtte dønn i bakken med sin energiske skapop. Med tre album på samvittigheten har de opparbeidet en viss katalog, og vi fikk servert en solid rekke gullåter. Her var “Syndere i sommersol”, “Gutten i dongerijakke”, “Når alle sammen går” og ikke minst gjennombruddssinglen “Vondt i hjertet”. Som avslutning på det korte settet inviterte de opp en skokk jenter på scenen for å danse og gaule i vei til “Oslo” og “Faen ta deg”. En fantastisk vitamininnsprøytning og litt av en start.

Fay Wildhagen var et fyrverkeri på scenen, og bandet hennes er fantastisk. Foto: Erik Valebrokk

Fay Wildhagen var et fyrverkeri på scenen, og bandet hennes er fantastisk. Foto: Erik Valebrokk

Etter å ha overvært bruddstykker av opptredenene til Anneli Drecker og oslobandet The Switch, var neste artist jeg overvar i sin helhet Fay Wildhagen. Det ble dagens første wow-opplevelse. Den 21 år gamle debutanten bak det nydelige albumet Snow tok den helt ut på scenen med sin storslagne drømmepop, med en instrumentering bestående av to fioliner, cello og trompet, i tillegg til det tradisjonelle rockkompet med bass, trommer og hennes eget fantastiske gitarspill. En intens konsert, der Wildhagen imponerte stort med både stemme og gitar. Hun gikk av skaftet av entusiasme og var genuint rørt over den flotte mottagelsen hun og bandet fikk. Her så vi en ekte takknemlighet og ydmykhet noen hver kunne lært av. Men altså, for en konsert, og for et band. Jubel og lykke!

Olly Alexander og Years  & Years gjorde en meget god opptreden. Foto: Erik Valebrokk

Olly Alexander og Years & Years gjorde en meget god opptreden. Foto: Erik Valebrokk

I en ganske annen sjanger er den elektroniske popgruppa Years & Years, årets vinnere av den prestisjefylte prisen BBC Sound of 2015, som tidligere år har vært vunnet av blant annet Sam Smith, Adele, Haim og Ellie Goulding for å ha nevnt noen. Years & Years var et av disse bandene jeg ikke hadde nevneverdige forventninger til, men du verden som det satt! Kall det gjerne fjortispop – og det er lett å gjøre med tanke på alle ungjentene som hylte og skrek da sangeren Olly Alexander og de tre musikerne entret scenen – men det er jaggu også gode låter vi får høre. “Desire”, “Shine”, “Take Shelter” og det avsluttende paradenummeret “King” sørget for en solid feelgoodstund. Topp stemning!

Courtney Barnett leverte gårsdagens utvilsomt tøffeste konsert. Det er nesten så jeg er forelsket! Foto: Erik Valebrokk

Courtney Barnett leverte gårsdagens utvilsomt tøffeste konsert. Det er nesten så jeg er forelsket! Foto: Erik Valebrokk

Men så… wow! Courtney Barnett! Det er nesten så jeg ikke finner ord så fett var dette. Den 27 år gamle australske rockgitaristen og låtskriveren leverte det desidert tøffeste jeg har sett på en scene siden… tja, ikke vet jeg, men hun er tøffere enn Chrissie Hynde, muligens ikke i sine velmaktsdager, men du skjønner hvor jeg vil. Courtney Barnett har attitude i bøtter og spann, men helt uten å være brautende eller arrogant. Hun er simpelthen dritkul, og hun spiller fletta av veldig mange gitarister jeg har hatt gleden av å oppleve. Musikken hennes er som en overstyrt versjon av Velvet Underground, Patti Smith Band og tilsvarende på sitt mest intense, og Barnetts slepne måte å synge på samtidig som gitaren hennes flerrer luften med kontrollert støy, gjør henne til en helt enestående liveartist. Med kun to musikere som støtte på bass og gitar er dette nesten den tighteste powertrioen siden The Jimi Hendrix Experience. Himmel og hav, så bra dette var! Det er nesten så jeg er forelsket.

På hver side av Courtney så jeg bruddstykker av konsertene til Belle & Sebastian, Songhoy Blues og Sondre Lerche, og jaggu fikk jeg ikke dyttet i meg en matbit også. For dem som er interesserte kan jeg røpe at L’Unico Food Truck har killer meatball subs. Bare nevner det.

Gårsdagens hovedattraksjon var selvfølgelig Chic, anført av Nile Rodgers. Sammen med nå avdøde Bernard Edwards stiftet Rodgers på midten av 70-tallet “The Chic Organization” som var leverandører av hits til hovedgruppa Chic, men også til andre artister som Sister Sledge, Sheila B. Devotion og Diana Ross. Senere har Rodgers vært involvert i hits med Madonna, David Bowie, Duran Duran og mange andre, og i 2013 dukket han jaggu opp sammen med Daft Punk og den utrolige hitsinglen “Get Lucky”. Rodgers var tilbake så det suste, og nå har han samlet en gjeng under det gamle Chic-banneret som leverte en konsert på Øya som vi vil huske i årevis fremover.

Nile Rodgers og Chic spilte opp til fest i går. Foto: Erik Valebrokk

Nile Rodgers og Chic spilte opp til fest i går. Foto: Erik Valebrokk

I hvit dress og med sine karakteristiske rastafletter sparket Rodgers i gang festen da mørket senket seg i går, og det åpnet solid med tre klassiske Chic-låter, “Everybody Dance”, “Dance, Dance, Dance (Yowsah, Yowsah, Yowsah)” og “I Want Your Love”. Supergitaristen Rodgers var flankert av de to flotte sangerinnene Kimberly Davis og Folami og hadde et band i ryggen bestående av så dyktige musikere som er å få kjøpt for penger. De pløyde gjennom “I’m Coming Out” og “Upside Down” fra Diana Ross’ klassiske LP diana, vi fikk Sister Sledge-hits som “We Are Family” og “Lost In Music”, Sheila B. Devotions glitrende “Spacer” og mer, men det skal sies at noen innslag ble en smule cheesy. Rodgers har nemlig også hatt en finger med i spillet på Madonnas “Like A Virgin”, David Bowies “Let’s Dance” og Duran Durans “Notorious”, og disse låtene er så tett knyttet til artistene som synger dem at det ble litt teit å høre coverversjonene hvor velspilte de enn var. Når du lar trommisen synge “Let’s Dance” blir det bare helt feil. Ralph Rolle er en dyktig trommeslager, men i rollen som David Bowie faller han igjennom.

Discoparty på scenen til tonene av "Good Times" og "Rapper's Delight". Foto: Erik Valebrokk

Discoparty på scenen til tonene av “Good Times” og “Rapper’s Delight”. Foto: Erik Valebrokk

Men nå skal jeg ikke være unødvendig negativ. Dette er pirk og står på ingen måte i veien for en fantastisk kveld. Vi fikk en “Get Lucky”-versjon som satt perfekt, den nye Chic-singlen “I’ll Be There” er intet mindre enn intenst bra, og gårsdagens liveversjon satt som et skudd. “Le Freak” kom som nest siste nummer i en forrykende versjon, men avslutningen på konserten nok ble høydepunktet. Da feide tonene fra “Good Times” ut over Tøyenparken mens en skokk inviterte plateselskapsfolk og andre “innafor” var invitert med opp på scenen for et heidundrandes discoparty. Chics mest innflytelsesrike låt gled over i Sugarhill Gangs “Rapper’s Delight” som lånte riffet fra “Good Times” og tilbake igjen, og jeg og samtlige andre jeg så kunne forlate området med enorme glis om kjeften. Som en gammel bekjent sa det til meg etter konserten: “Nå skal jeg aldri spille noe annet enn disco mer.”

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *