Corto Malteses vakre drømmer

Hugo Pratt
«Corto Maltese – Steinbukkens vendekrets»
(Minuskel Forlag)
[usr 6 text=»false»]

Hugo Pratt
«Corto Maltese – De vakre drømmers lagune»
(Minuskel Forlag)
[usr 6 text=»false»]

Lille Minuskel Forlag startet utgivelsen av Hugo Pratts hovedverk om Corto Maltese i fjor høst med to bøker, Unge år og Balladen om det salte hav. Tidligere i vinter kom så album nummer tre, Steinbukkens vendekrets, og nå er bind nummer fire klart, med den nydelige, lett svermeriske tittelen De vakre drømmers lagune.

For å ha gjort det klart først som sist anser jeg Balladen om det salte hav som verdens beste tegneserieroman. Dette var Pratts aller første fortelling om eventyreren, sjømannen og lykkejegeren Corto Maltese, utgitt i 1967 på en tid da begrepet tegneserieroman slett ikke eksisterte. Det er en bredt anlagt historie på hele 163 sider, og jeg har anmeldt den sammen med Unge år her.

De to bøkene som nå er utgitt inneholder de 11 første av totalt 21 historier à 20 sider som Pratt tegnet og skrev i årene 1970-1973. Disse episodene i Cortos liv skiller seg fortellermessig fra resten av albumene der Pratt maler med adskillig bredere pensel. Men det stramme formatet er svært kledelig, og historiene er nøye sammenvevd. De 11 fortellingene samlet i disse to bindene skildrer Cortos år i Sør-Amerika og Karibien i årene 1916 og 1917, der den store krigen i Europa er fjern, men ekkoet av den likevel preger handlingen i flere av episodene.

Her er eventyreren og sjøfareren Corto i sitt ess. I den første episoden, Tristan Bantams hemmelighet, møter vi Corto henslengt i en rottingstol i Paramaribo i Nederlandsk Guyana, der han alt på første side blir introdusert for den alkoholiserte professor Jeremiah Steiner som er en sentral skikkelse i de to bindene. Det umake paret finner en uuttalt fornøyelse i hverandres selskap, og i de første fem fortellingene ledsages de også av unge Tristan Bantam som er kommet til Sør-Amerika etter sin fars død, med noen brev og dokumenter han ikke skjønner betydningen av. Han vil også finne sin ukjente halvsøster Morgana som han har en slags uforklarlig åndelig forbindelse til. Kvinneskikkelsene til Pratt er for øvrig alltid fascinerende – ofte trollkvinner, hekser eller prostituerte – og her blir vi kjent med flere av dem som Gyllenmunn, Madame Java og Esmeralda. Å si at de er karismatiske er en betydelig underdrivelse.

Les også: Anmeldelse av Anders N. Kvammens debutbok Ungdomsskolen

Hugo Pratts fortellinger foregår gjerne på to plan, det ene konkret og jordnært, det andre i en parallell virkelighet eller i drømmer. I både Steinbukkens vendekrets og De vakre drømmers lagune tas vi med på odysseer hinsides «normal» fatteevne. Åndelighet, overtro og delirier flyter gjerne sammen i skjøre lag, noe som gir historiene ekstra dynamikk og et skjær av mystisisme. At jakten på Eldorado, den sagnomsuste, gylne byen et sted dypt inne i den søramerikanske jungelen, er del av handlingen, gir da også fullkommen mening sett i lys av at vi tidvis befinner oss i dette åndelige grenselandet, der mytenes opprinnelse nødvendigvis også er rotfestet i en form for virkelighet.

Corto Maltese er altså ingen «tradisjonell» tegneseriefigur. Han grubler og filosoferer og er ofte en observatør like mye som en deltager, selv om han glatt innrømmer at han har en helt spesiell evne til å havne i kinkige situasjoner. Og likevel er dette også eventyr- eller historiefortelling beslektet med Jack London (som vi ble kjent med i Unge år), Jules Verne og Carl Barks. Vi blir med Corto og hans følgesvenner opp og ned langs den søramerikanske kystlinjen, ut til karibiske øyer og inn i uutforsket jungel befolket av hodejegere, enorme kvelerslanger og malariamygg. Når Pratts lerret er som bredest, på det store åpne havet eller i jungelens mørke, er det likevel de menneskelige konfliktene som står sentralt. Grådighet og begjær styrer utviklingen i historiene, og Corto havner rett som det er midt i skuddlinjen, ikke alltid helt uforskyldt heller. Han besitter en rettferdighetssans som ofte kommer i veien for fornuften, og da nytter det lite å late som du er en følelsesløs kyniker.

Les også: Mesterlig skildring av krigsfangelivet

Så er det tegningene. Hugo Pratt var en mester i å bruke sort-hvitt for alt det er verdt. Han fikk frem kontraster finere enn du har sett i noen annen tegneserie, med sinnrik bruk av skygge og store flater med mye luft. Ruteoppsettet på sidene er i høyeste grad tradisjonelt, og Pratt står i betydelig gjeld til amerikanske tegnere som Frank Robbins og spesielt Milton Caniff, men måten han kan formidle et handlingsforløp på med tegningene alene er helt enestående. Det er flere sekvenser der handlingen ordløst skrider frem, eller kun ved hjelp av begrenset tekst eller dialog. Andre steder blir han en pratmaker, dypsindig filosoferende, og begge deler er like viktige for Pratt som seriekunstner. Han skaper en helt særegen stemning, så det nesten er rørende. Corto var nok også et vrengebilde av Pratt selv, og hvor kynisk han enn måtte virke klarer han aldri å skjule sitt sentimentale sinnelag. Jeg liker da også å si at sentimentalitet ofte er en fin ting.

De neste albumene i serien tar oss til krigen i Europa og på Afrikas horn. De kommer i løpet av høsten og fullfører dermed rekken av småhistorier. Hvor mye jeg enn elsker de storslåtte, episke historiene av typen Sibir (bind 7) og Det gylne hus i Samarkand (bind 9), er det noe med disse korte 20-sidershistoriene som rører meg spesielt. Det er gjennom disse Pratts figur virkelig får form, før han antar mer mytiske proporsjoner igjen senere i serien. Men dette blir litt sånn «noen liker mora og noen liker dattera»-aktig. Saken er den at når Minuskel Forlag i løpet av 2018 har utgitt samtlige 12 bind i sagaen om Corto Maltese sitter vi på en samlet tegneserieskatt det ikke finnes maken til.

NB! Jeg skrev i anmeldelsen av de første albumene i Minuskels serie at utgavene til det danske forlaget Faraos Cigarer er å anse som de definitive. Nå er jeg ikke fullt så sikker lenger. Selv om de norske utgavene ikke er innbundet og utelater essayene fra de danske bøkene, er papirkvaliteten og trykket langt bedre, og på toppen av det hele skinner Jon Rognliens gnistrende oversettelse sterkere enn danskenes. Med andre ord, her snakker vi!