Steffen Kvernelands mest personlige bok er et mesterstykke

Foto: Erik Valebrokk
Kunstneren på barbesøk. Steffen Kverneland er glad i å ta noen glass, men blander aldri alkohol og arbeid. Foto: Erik Valebrokk
172313 9d2b5250913842158373527fa7adfe8e - Steffen Kvernelands mest personlige bok er et mesterstykke
Steffen Kverneland
En frivillig død
(No Comprendo Press)
image.php?img=01 - Steffen Kvernelands mest personlige bok er et mesterstykke

Det er neppe lett å forholde seg til at noen en holder kjær tar sitt eget liv. Jeg har aldri kommet virkelig tett på noe så opprivende selv, og det er jeg ikke mindre takknemlig for etter å ha lest Steffen Kvernelands nye bok, En frivillig død. Tittelen – eller selve begrepet – sier det som trengs og er i grunnen langt mer beskrivende enn det kliniske ordet «selvmord». Den som tar seg selv av dage gjør det av fri vilje, så kan derimot motivene være så ymse. For dem som sitter tilbake er de neppe enkle å akseptere uansett.

En frivillig død er Kvernelands ytterst personlige beretning der han gjør et forsøk på, om ikke å akseptere så iallfall forstå, hvorfor hans far tok sitt eget liv. Faren ventet til Steffen og storebroren Tore begge var nådd myndighetsalder, og etter endt arbeidstid en dag satte han seg i bilen med en halvflaske vodka og gjorde ende på tilværelsen gjennom kullosforgiftning i stedet for å kjøre hjem. Til slutt i boken (nei, dette er ingen spoiler alert) skriver Steffen, som var 18 den dagen det hendte, følgende: «Noen ganger tenker jeg med takknemlighet på at han gjorde det på jobben i stedet for hjemme. Hjemme ville han jo blitt funnet av Mamma eller meg. Hengende som et lik i stua, for eksempel. Et traume for livet.» I en passiar med tegneseriekollega og bestevenn Lars Fiske uttrykker han også en slags takknemlighet for at faren hadde en plan: «Han ville venta te me ungane va’ myndige, så me ikkje sko’ bli heilt føkka av det.»

Det er hensiktsmessig å si noe om hva slags beist En frivillig død er. Den mest presise beskrivelsen vil være at den er en tegneseriedokumentar, der Steffen Kverneland med sin etter hvert velkjente montasjeteknikk blander tegninger, akvaraller og foto. Selv om han springer frem og tilbake i tid er det i ordnede og forståelige former, og selve teksten er en blanding av minner som ikke alltid viser seg å være etterrettelige, arkeologiske dykk i familiearkiver og brev, og ikke minst forfatterens egne tanker rundt farens selvmord.

Forstår jeg Steffen Kverneland rett er det et traume som nå har fulgt ham i 37 år og som er blitt vekket til live gjennom arbeidet med denne boken. På et tidlig tidspunkt stiller han grunnleggende spørsmål omkring sin egen reaksjon på selvmordet, om hvordan han taklet sorgen de første månedene, og om at han fremdeles føler skam over det. «Sorgen forurenses av forfengeligheten», skriver han til en tegning av seg selv i silhuett ved tegnebordet.

Tegnebordet, ja! Steffen Kverneland arvet sin fars tegnebord, og så å si alt han har tegnet er blitt til ved dette bordet. Det er en rekvisitt som for alltid knytter ham til faren, gjennom alt han gjør. Odd Kverneland var tidligere skipsmaskinist som ble sivilingeniør og oppfinner, og han oppmuntret den unge Steffens tegneeskapader ved blant annet å ba ham tegne Andy Capp og kjøpe med seg Blueberry-album hjem. Alt tyder på at han var en god far som ga sine to sønner en adskillig bedre oppvekst enn han selv hadde opplevd med krigsseilerfar og en kjølig og distansert mor. Steffen Kvernelands gode minner er imidlertid blandet med de mer problematiske, som at faren var i mental ubalanse, søkte trøst i alkoholen og ved å tilhøre en annen tid også hadde visse rasistiske tilbøyeligheter og beslektede fordommer overfor blant annet homofile, som neppe var «helt bokstavelig ment».

Copyright: Steffen Kverneland/No Comprendo Press

Copyright: Steffen Kverneland/No Comprendo Press

Beretningen om faren er grunnleggende personlig, for ikke å si privat. For egen del betrakter jeg det som to sider av samme sak, og har liten sans for floskler som «jeg kan nok være personlig, men aldri privat». Steffen Kverneland ser åpenbart heller ikke det skillet og kunne ikke ha forfattet denne personlige historien uten å være tilsvarende privat. Det er kun ved å tørre å være dønn ærlig overfor leseren, men først og fremst seg selv, at en kunstner kan komme til bunns i et prosjekt av denne typen. En frivillig død hadde simpelthen vært av adskillig ringere verdi om Kverneland ikke hadde vært privat. Han blander til og med inn sin unge sønn i fortellingen og trekker dermed en linje mellom totalt fire generasjoner av Kverneland-menn.

Steffen Kverneland har tatt vare på mange av ordene og uttrykkene til faren og fører dem videre til sin egen sønn som foreløpig er for ung til å vite hvilken betydning dette har, men som han skriver: «Aksel liker å bla i dummien med utskrifter av de sidene som skal bli til denne boka. Han ga meg tommelen opp etter å ha spotta både en buss, en bil, to gravemaskiner, et jetfly og en brannmann blant tegningene.» Det klarer seg i første omgang.

Copyright: Steffen Kverneland/No Comprendo Press

Copyright: Steffen Kverneland/No Comprendo Press

En frivillig død er alt annet enn tradisjonell i formen, og leken med tegnede og øvrige grafiske virkemidler tilfører adskillig dynamikk, slik vi tidligere har sett i blant annet Edvard Munch-biografien og Olaf Gulbransson-biografien (med Lars Fiske). De mørke akvarellene som skildrer selvmordet har en nesten rembrandtsk stemning og kontrasteres effektivt med lyse, fargesterke og karikerte tegninger; gamle familiefotografier står fint til dagsferske bilder av Steffen og Aksel; det sobre avslutningskapittelet er direkte lysende med sin poetiske fintfølelse, mens den brutalt ærlige beskrivelsen av faren i bokens lengste kapittel, fortalt over 25 sider, er intet mindre enn dypt beundringsverdig. Snakk om ikke å pynte på grisen!

Jeg kan bare gjette meg til hva det betyr for Steffen Kverneland å ha gjennomført dette prosjektet, men at En frivillig død er å betrakte som en katarsis er det neppe tvil om. Som menneske vil han nok aldri kunne legge farens selvmord helt bak seg, men han ser det forhåpentligvis i et annet lys etter dette krafttaket av et arbeid. Nå er også moren borte (i tillegg til storebroren), kremert og med asken liggende under en gravstein på Vår Frelsers Gravlund i hjembyen Haugesund. Steffen, som for mer enn en mannsalder siden har gjort osloboer av seg, besøker aldri graven. Han skriver at den bare er et symbol som han ikke trenger for å minnes dem: «De lever videre i mitt hode, i hverdagen, på bursdager, ved høytider, i store og små hendelser som får meg til å tenke på dem og savne dem.» Og igjen kan jeg bare gjette, men tolker jeg Steffen Kvernelands skildring av faren noenlunde presist er jeg sikker på at han ville vært takknemlig for En frivillig død og ikke så rent lite stolt heller. Dette er mesterlig!

Copyright: Steffen Kverneland/No Comprendo Press

Copyright: Steffen Kverneland/No Comprendo Press

Les også: Steffen Kverneland om fyll og kunst

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.