Hvordan bli en ufyselig musikkjournalist

IMG 9787 1050x794 - Hvordan bli en ufyselig musikkjournalist

Caitlin Morans debutroman How To Build A Girl er en tidvis hysterisk morsom fortelling om en ung tenåringsjente fra en fattig arbeiderklassefamilie i Wolverhampton med et stort behov for å redefinere seg selv, å bygge en ny identitet.

How To Build A Girl er ikke den første, og blir neppe den siste, romanen skrevet om temaet, men den er nok en av de morsomste. Forvirring og usikkerhet hører tenårene til, og 14 år gamle Johanna Morrigan er et prakteksemplar i så måte. Boken åpner slik:

I am lying in bed, next to my brother, Lupin.

He is six years old. He is asleep.

I am fourteen. I am not asleep. I am masturbating.

I look at my brother and think, nobly, ‘This is what he would want. He would want me to be happy.’

Som sagt; forvirret og usikker. Johanna lever omgitt av søsken, en mor med fødselsdepresjon i kjølvannet av familiens ferske tvillingpar, og en uføretrygdet far som drømmer om å bli rockstjerne. Hun har ingen venner og ikke noe sosialt liv å snakke om. På toppen av alt får hun det for seg at hun er skyld i at familien mister en del av trygdepengene fordi hun har sagt feil ting til feil person. Lang historie kort: Johanna Morrigan bestemmer seg for å bli Dolly Wilde, fryktløs og fryktet musikkjournalist for den fiktive musikkavisen Disc & Music Echo (D&ME).

Det blir ikke pent. Dolly Wilde er en brautende, løgnaktig, promiskuøs skapning som faktisk når målet sitt, men veien frem har sin pris. Det er både hylende morsomt og hjerteskjærende trist å følge Johannas forvandling til et vesen det er vanskelig å like. Det er nesten umulig ikke å forakte Dolly Wilde, men vi forbarmer oss hele tiden over den usikre, tjukke jenta på innsiden.

Caitlin Moran insisterer på at denne boken ikke er selvbiografisk, men hun har mange likhetstrekk med Johanna/Dolly, så å si at hun er “inspirert” av sitt eget liv er neppe å ta hardt i. Når Johanna når bunnen – og det skjønner man tidlig at vil skje – er det Moran selv som plukker henne opp. Dolly Wilde har vært en foraktfull, ufyselig, respektløs og selvgod “kritiker”, men innser at hun har mistet seg selv på veien. Hun ble musikkjournalist fordi hun elsket det, ville bli en del av noe, være glad, men ble i stedet et gigantisk rasshøl.

Som gammel musikkjournalist kjenner jeg meg jo igjen også. Det kan være stas å skrive en velformulert og syrlig slakt, men det er ofte ren kynisme som ligger til grunn, og du drar med deg noen ned i din egen selvforherligelse som ikke fortjener din edder og galle. Nå har aldri jeg vært noen Dolly Wilde, og jeg kjenner ingen andre journalister som har vært så ille heller, men tendensen er der. I engelsk musikkpresse har det vært verre. Der har de hatt mang en Dolly Wilde, og det er dem Caitlin Moran har basert sin usikre hovedperson på.

Men paradoksalt nok, når alt kommer til alt, er jeg sikker på at jeg hadde likt den Dolly Wilde vi møter i slutten av boken om jeg hadde møtt henne. Klin gæren og helt uten filter, det er ganske morsomt når det kommer til stykket. “Vanlige” folk er som kjent skumle. Dolly er alt annet enn vanlig.

Bokens store lille moral som treffer meg best er at ingenting er så galt at ikke stemmene til Barry, Maurice og Robin Gibb – også kjent som Bee Gees – kan gjøre det bedre. Jeg kunne ikke vært mer enig!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *