Mesterlig skildring av krigsfangelivet

STALAG s19v - Mesterlig skildring av krigsfangelivet
Fra åpningssiden i Stalag IIB, Jacques Tardis nydelige bok om farens år i krigsfangenskap. Faksimile: Minuskel forlag
STALAG OMSLAG 22mm - Mesterlig skildring av krigsfangelivet
Jacques Tardi
Jeg, René Tardi, Krigsfange
i Stalag IIB
(Minuskel forlag)
image.php?img=01 - Mesterlig skildring av krigsfangelivet
Jacques Tardi er en av Frankrikes desidert mest anerkjente tegneseriekunstnere. Hans siste verk på norsk illustrerer farens notisbøker som han skrev i 1980 om sine opplevelser som krigsfange under andre verdenskrig, og det er Tardis utvilsomt mest personlige verk til nå.

Jacques Tardi er selv 69 år gammel, og hans produksjon gjennom noe sånt som 40 år kan grovt deles inn i tre: Den (foreløpig) ni bind lange fantasyserien om Adèle Blanc-Sec lagt til Paris i tiden etter første verdenskrig; adapsjonene av gamle kriminalromaner (de mest kjente basert på Léo Malets fortellinger om Nestor Burma); og de verkene som handler om krig (alltid biografiske).

Les også: Verdens beste tegneserieroman

Lille Minuskel forlag har tidligere utgitt Skyttergravskrigen (C’etait la guerre des tranchées) på norsk, og nå er turen kommet til det første av to bind om faren Renés erfaringer fra krigsfangenskapet i hele krigsperioden fra han ble tatt til fange som stridsvognkommandør i mai 1940 til krigens slutt fem år senere. Han satt innesperret i fangeleiren Stalag IIB i Pommern, der sult, tidvis hardt arbeid og mishandling var hverdagen hans i fire år og åtte måneder – i 1680 dager!

STALAG_s30

Jacques Tardi har tegnet inn seg selv som guttunge for å følge faren gjennom begivenhetene. Faksimile: Minuskel forlag

Tardis prosjekt er todelt. Begrunnelsen han ga for å takke nei til Frankrikes høyeste æresbevisning, Æreslegionen, for tre år siden beskriver begge: «Jeg har brukt mitt liv på å kritisere våre samfunnsinstitusjoner. Den dagen de anerkjenner sine egne krigsfanger, og dem som ble henrettet for å statuere et eksempel, kan det hende jeg skifter mening. Jeg ber ikke om noe, og har aldri gjort det.»

Som krigsfange – og det for en nasjon som i krigsårene hadde en regjering av det René Tardi omtaler som “Adolf Hitlers onde lakeier” – ble han del av en glemt generasjon. Han vervet seg frivillig til hæren, trodde feilaktig at den franske motstanden og krigsstyrken ville være tung og avgjørende, og ble tatt til fange tidlig i en konflikt som eskalerte så til de grader, ble så grusom og krevde så mange ofre at “vanlige” krigsfangers status var så godt som ubetydelig for den jevne franskmann – i en nasjon der de sosiale klasseskillene var – og muligens fremdeles er – store. Da krigen tok slutt og historiene om jødeutryddelsene ble kjent, var det ikke mange som brydde seg om en stakkars krigsfange, og de ble stilt i ekstra dårlig lys da motstandsfolkene som hadde operert gjennom hele eller deler av krigens løp fikk sin hyllest. Krigsfangene tapte på alle fronter.

Det var så som så med underholdningen i fangeleiren. Faksimile: Minuskel Forlag

Det var så som så med underholdningen i fangeleiren. Faksimile: Minuskel forlag

I 1980 – som godt voksen – ba Jacques Tardi sin da 65 år gamle far om å fortelle sin historie før den ville gå tapt for alltid. Det gjorde han i form av tre tettskrevne notisbøker som ligger til grunn for dette enestående tegneserieverket og oppfølgeren Mon retour en France som ganske sikkert kommer i norsk oversettelse om et års tid eller så. I dette første bindet følger vi den unge René Tardi fra han verver seg som 20-åring, blir tatt til fange som 24-åring og nesten fem år senere, i slutten av januar 1945, blir evakuert fra Stalag IIB.

Med sin karakteristiske grafiske tegnestil har Tardi gjort plass til tre rektangulære tegninger på hver av de totalt 170 plansjene/sidene i første bind. Han har tegnet inn seg selv som guttunge og blir sådeles del av farens historie for å utspørre ham underveis om begivenhetene – store og små – som finner sted. Boken er holdt nesten utelukkende i gråtoner og sort-hvitt, mens det noen få steder er lagt til en rødfarge som springer ut fra sidene i noen små symbolske henseender. Tardis strek gir lite rom for nyanserte ansiktsuttrykk, men desto større for en apati som kanskje eller kanskje ikke symboliserer håpløsheten som oppleves på alle hold – fra de utsultede fangene til de stadig mer desillusjonerte vokterne deres. Volden og brutaliteten er underspilt, men aldri til å ta feil av, og boken er tidvis rystende i sin nøkternhet.

Om vi skal kalle dette Tardis mest betydningsfulle verk er jeg ikke sikker på, men at det er hans mest personlige hersker det ingen tvil om. Det føyer seg også inn i en rekke tegneseriebøker som gjør ham til en av den niende kunstarts aller viktigste utøvere. Dette er sterk kost.

Les også: På Fisketur – norsk automobilhistorie som tegneserie

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *