Å velge årets beste låter er strengt tatt morsommere enn årets beste album. Jeg føler at det er en litt friere øvelse, der jeg også kan få utløp for min indre popentusiast i mye større grad. Det er mang en popartist som kanskje ikke alltid leverer så gode album, men som likevel kan skru sammen en hit det står respekt av. Det er også slik at mange av de albumene jeg setter størst pris på ikke er representert på låtlista. Akkurat hvorfor det er slik er litt vanskelig å forklare, men ofte opplever jeg en helhet ved album som fordrer at man hører på alle låtene i sammenheng. Tar du én låt ut fra helheten skjer det at de mister noe av sin glans og simpelthen ikke passer inn – om det gir den minste mening?

Selvfølgelig er det minst like vanskelig å velge de beste låtene som er kommet i løpet av et år som å bestemme hva som har vært de beste albumutgivelsene. For å si det forsiktig, er det en del å velge blant, men de virkelig gode låtene har heldigvis en egen evne til å klamre seg fast i lytteren. Sånn er det for meg, og sånn er det nok for mange. Vi kan la oss begeistre eller av andre årsaker fordype oss i et album, men en låt som først treffer deg – med et gitarriff, en melodilinje, en spesiell koring, en synthfanfare, en blåserrekke, en beat, hva som helst – er noe som potensielt blir med deg livet ut. Det handler ofte om de små øyeblikkene i en låt som tar deg uten at du helt vet hva som foregår, annet enn at du skjønner at forsvarsverkene dine er sjanseløse i møte med musikkens kraft.

2020 har vært full av slike øyeblikk for mitt vedkommende. Det har kommet såpass mye bra musikk at årets liste over de beste låtene måtte telle hele 100 titler. Fremdeles er det ting jeg gjerne skulle hatt med, men et sted må jeg jo sette strek. Det er nesten så jeg får litt dårlig samvittighet overfor dem som ikke når min Topp 100, men vit at de 100 låtene som er med her er den absolutte kremen av kremen. Det å være den 101. beste låta i 2020 vil heller ikke være snaut.

Fikk du med deg listen over årets beste album? Hvis ikke finner du den her.

Som med albumlista blir det vanskeligere og vanskeligere å rangere låtene etter hvert som vi beveger oss nedover. Jeg er forholdsvis trygg på de første ti plasseringene og et lite stykke nedover derfra, men så blir det raskt forvirrende å skulle si at den ene låta er bedre enn den andre. Dette er ikke bare en individuell øvelse, det er også slik at det som er verdens beste sang den ene dagen, viser seg å være noe litt annet den neste, og da har man det jo fort gående. Jeg har da også flyttet sanger opp og ned, frem og tilbake, bestemt meg og ombestemt meg ørten ganger. Jeg er ennå ikke helt enig med meg selv om jeg faktisk liker Phoebe Bridgers’ «Kyoto» enda bedre enn Michaela Annes «Good Times», men sånn er det tydeligvis ifølge listen.

Men det skal sies at de 100 låtene her er helt enestående bra – hver eneste en – og jeg vil rette en stor takk til alle de artistene som gir meg slike fantastiske lytteropplevelser. Noen av dem er store stjerner og får massenes beundring og et fett levebrød som takk, men for de fleste som driver med musikk dreier det seg om hardt arbeid, lave inntekter og en usvikelig tro på at det de gjør på et eller flere nivåer er viktig.

For meg er musikken viktig på så utrolig mange måter. Den er omtrent å sammenligne med luften jeg puster. Ingen musikk eller ingen luft? Ingen meg. Ideelt hadde jeg skrevet en lang avhandling om hver av de 100 sangene på årsbestelisten i ren takknemlighet, men det har jeg ikke sjangs til. Topp 20 skal jeg dog fremsnakke litt ekstra, men jeg oppfordrer alle til å høre hele listen.

Noen øvrige kommentarer er på sin plass først.
– For en gangs skyld har jeg valgt flere låter med én artist på lista. Det er Ane Brun sin skyld. Hun har som kjent gitt ut to plater i år – like bra – og jeg ville ha med en låt fra hver av dem. Som i sin tur førte til at jeg måtte ha med enda en, så du finner faktisk tre låter med Ane blant mine 100 favorittlåter fra 2020. Hun mestrer altså øvelsen å lage helhetlige album og samtidig produsere hitsingler – eller iallfall noe som høres ut som hitsingler. Taylor Swift må til sammenligning nøye seg med to, altså en fra hvert av sine to – også utmerkede – album.
– Coverlåter er innafor når jeg mener det er innafor.
– Jeg hadde først tatt med Bob Dylans episke «Murder Most Foul», men tok den ut av listen fordi den rett og slett er FOR episk. Den er 17 minutter lang og nesten som et helt album i seg selv, eller iallfall én plateside, som er mer presist.

Listen ligger samlet i Spotify og Tidal helt nederst på denne siden, men først noen ord fra yours truly.

  1. Restore To Past – «Too Late»
    At en sang som handler om et selvmord kan låte så oppløftende og jublende fint, er et av musikkens paradokser. Restore To Past-sjef Kristian Romsøe har skrevet årets fineste låt – som rett og slett er en poplåt for evigheten – om en venn som tok livet av seg da livet raknet rundt ham. «Too Late» er fire og et halvt minutt med findestillert poplykke, men med et alvor som er større enn livet. Ikke alle jeg kjenner vil kalle popmusikk viktig, men jeg er ikke i tvil: Denne sangen er terapi; for Kristian som har skrevet den, for de andre vennene av avdøde, og ikke minst for den etterlatte familien. Den er dessuten den fineste gesten til en savnet venn jeg kan forestille meg. Hadde jeg trodd på slikt ville jeg vært bombesikker på at vedkommende ville sitte i det hinsidige og synge med av full hals. Som popkonstruksjon betraktet blir det knapt bedre enn «Too Late», med dens enestående harmonier, overraskende hooks og en gjesteslidegitarsolo fra Thom Hell, en mann vi skal komme tilbake til litt lenger ned. Jeg antydet da jeg anmeldte den i april at den kunne komme til å bli stående som årets beste poplåt, og der hadde jeg jommen meg helt rett. Les hele min anmeldelse her.
  2. Rumer – «Deep Summer In The Deep South»
    Hvis «Too Late» er årets beste poplåt er jeg like lite i tvil om at «Deep Summer In The Deep South» er årets beste countrylåt. Noe overraskende er den skjenket oss av britisk-pakistanske Rumer som har vært i Nashville og spilt inn et helt album med sanger av den kjente låtskriveren Hugh Prestwood. Nashville Tears inneholder kjente sanger som «Hard Time For Lovers» og «The Song Remembers When», men også sanger ingen har spilt inn før nå, og da ikke minst «Deep Summer In The Deep South». Den er et snapshot fra en stekende het sommerdag i de amerikanske sørstatene: «Andalusia, Alabama, in the August heat/Hot enough to fry an egg on the cobblestones/It’s too hot to put your clothes on, it’s too hot to eat.» Arrangementet er helt perfekt og underbygger teksten på en måte som knapt skulle være mulig. Her er det svært lett å se for seg hetedisen dampe opp fra asfalten og slitne folk som sitter og vipper på en pinnestol i skyggen mens de tørker svetteperler fra pannen og fantaserer om kveld. For egen del får jeg assosiasjoner til Dennis Hoppers nydelige filmatisering av Charles Williams’ pulproman The Hot Spot, og jeg er sikker på at det er nok av andre filmer som passer også. «Deep Summer In The Deep South» er musikk på sitt mest visuelle.
  3. Odd Nordstoga – «Fatig ferdamann»
    Det var under sin Koronerulling-konsert i slutten av mars at Odd Nordstoga fremførte «Fatig ferdamann» for første gang. Konserten var i seg selv en stor glede å se i koronapandemiens tidlige dager hvor ingen visste opp ned på noe som helst og vi alle satt hjemme, redde og frustrerte, og da han dro i gang denne nye sangen sperret jeg virkelig ørene opp. Det er kanskje litt voldsomt å si, men jeg tror nok ikke Odd har skrevet en sang som er bedre enn denne tidligere. «Fatig ferdamann» er en sang om en fri fugl, en «fatig ferdamann» på livets landevei, som tror på løvet og gresset og blomstene, men stiller seg tvilende til at det skal være «ei styrande hand som leier deg over og set deg i land til himmelske hagar og englesong». Han er skeptisk til at noen en dag skal dømme oss og dele oss inn i et vinner- og et taperlag, men på den annen side, hva vet vel han? «Eg er ein fatig ferdamann og eg har ingen svar. Kom, set deg ned, så kviler me med sola glar.  Sjå! Ein lysande krans over myrkret rår – så er det vel slik òg, på den vegen me går», synger han. Den melankolske melodien er helt nydelig, et stykke folkpop som også er det naturlige tittelkuttet på Odds fine plate av året.
  4. Ane Brun – «Honey»
    Så er det Ane Brun, da! Med to av årets fineste album på samvittigheten og månedlige singleutgivelser har dette virkelig vært hennes år, avlyst turné og mye hjemmesitting til tross. Hun har brukt tiden sin usedvanlig bra, selv om det altså skal nevnes at mesteparten av materialet til både After The Great Storm og How Beauty Holds The Hand Of Sorrow var i boks før koronaen la en demper på tilværelsen. Noe av det hun gjorde var å spille inn en veldig fin video til «Honey» (fra After The Great Storm) som tilfeldigvis også er min favoritt blant de 17 låtene på de to platene. Det er en sang der hun henvender seg til sitt yngre jeg, til den personen hun en gang var, blant annet illustrert av noen gamle båndopptak av seg selv som 18-åring. Det er et kjempefint grep, men først og fremst er selve sangen «Honey» en genistrek. Den er leken, dansbar, rytmisk, søkende og selvfølgelig utsøkt melodiøs slik Anes sanger har for vane å være. Stemmen skinner, og når hun synger «I can promise you, you’ll make it through», er det ikke bare som hun synger til den unge og usikre personen hun en gang var, men som hun synger til oss alle i en vanskelig og usikker tid. «Honey» er en trøstesang, og en sang å bli glad av.
  5. Ane Brun – «Song For Thrill And Tom»
    På sitt ytterst sørgmodige vis er paradoksalt nok også «Song For Thrill And Tom» en sang å bli glad av. Denne er fra How Beauty Holds The Hand Of Sorrow og går således stillere i dørene. Det er en ballade til Anes avdøde venn Tom – og til Tirilleia som ble igjen og må bære tapet av sin elskede. Ifølge Ane var Tom og Tirilleia et av disse perfekte parene, og sangen er et forsøk på å skape «et slags musikalsk monument over kjærligheten de har opplevd. Som en ring på fingrene deres». Om sangen er til å bli glad av så er det fordi den er så utrolig vakker. Det er noe av det peneste jeg har hørt Ane Brun lage i løpet av hele karrieren, med en sakral og nedpå stemning som ærer døden og minnet av en nær venn. Jeg er sikker på at den rører Tirilleia dypt og nok også gleder Tom om han sitter på en sky over oss et sted og er i stand til å høre den. Om den virkelig er hakket svakere enn «Honey» er slett ikke godt å si og kommer vel mest an på om du setter størst pris på den litt livlige Ane eller Stille-Ane.
  6. Valkyrien Allstars – «Slutte og byne»
    Årets udiskutabelt beste tekst! Tuva Syvertsen snakkesyngerapper om alt hun skal slutte og begynne med i et ellevilt tempo, og ramser opp så det knapt er mulig å få med seg en brøkdel før du har hørt sangen et høyere antall ganger. Hadde jeg vært diktanalytiker kunne jeg sannsynligvis sagt mye klokt om syntaks og rytme her, men dette er altså ord satt til musikk og derfor en tekst – eller regle – som lever sitt vidunderlige liv på musikkens premisser. Her handler det om tung og meget humoristisk selvransakelse og innsikt: «Jeg skal slutte å drikke, slutte å drikke, slutte å være en ubrukelig fitte, slutte å reise, slutte å jobbe, slutte å feste til klokka er åtte, skal slutte å være så drøy, slutte å ha det så gøy, jeg skal slutte å drikke meg wasta som faen på akkert og røyke meg høy.» Og den herlige konklusjonen: «Jeg vet ikke alt, vet bare at det jeg ikke vet, vet ikke
    dere no bedre, vi ække alene.» Tenk å skrive en så god tekst da! Jeg bøyer meg ydmykt i støvet.
  7. The Chicks – «March March»
    Jeg må bare innrømme at jeg ikke helt har kommet videre med Gaslighter-albumet, The Chicks’ (tidligere Dixie Chicks) første plate på 14 år. Til det har «March March» vært FOR bra. Den kom som tredje single, fire uker før albumslipp, og er en sånn låt du bare ikke blir ferdig med. Det kan godt tenkes det er flere virkelige blinkskudd på Gaslighter, men jeg har ikke tatt meg bryet med å finne det ut. Om det ikke gir mening skjønner jeg det godt, men jeg har en følelse av at alt blekner i møte med denne helt geniale protestsangen som er en merkelig og ekstremt velfungerende hybrid av sjangere. Hva er så dette? Ikke godt å si, men det er iallfall ikke country, hvis noen skulle formode det. «March March» er sitt eget beist, en stemningsskapende, dyster og samtidig håpefull og sterk sang om å stå sammen – eller alene («march march, I’m an army of one») mot de mørke kreftene som har fått dominere amerikansk samfunnsliv de siste fire årene. Det er litt country, litt hip hop, litt marsj, litt bluegrass – i sum noe vi aldri har hørt maken til før.
  8. Marte Wulff – «Alt det fine»
    Jeg benyttet meg av ordet stemningsskapende for å beskrive «March March» over her, et ord jeg glatt bruker her også. Marte Wulff har skrevet en fantastisk oppbruddssang i «Alt det fine», der det handler om å gå videre i livet uten bitterhet, uten å kaste alle de fine stundene og de gode minnene på dør sammen med selve forholdet. For å underbygge teksten har hun funnet den perfekte stemningsskaper i Thom Hell som også er co-produsent av albumet Ringer i vannet, sammen med Morten Martens. «Alt det fine» er avslutningssporet på platen, og særlig Thom Hells gitarspill er avgjørende for den sterke følelsen av innlevelse og tilstedeværelse som definerer lydbildet. Her er også noen enkle rytmemønstre som bygger stemning og gir musikken luft og dynamikk. Det er et stolt og høyreist stykke musikk, der Marte virkelig synger for evigheten. Med «Alt det fine» har hun skrevet en låt som er så fin at du mest av alt føler for å grine av lykke over at musikk kan bli så vakker – og at den kan være så uttrykksfull.
  9. Thomas & Tvilerne – «Balladen om Angelina og Fillefrans»
    I Åsgårdsstrand sitter en kar som heter Thomas Marthon Engevold og skriver viser som er de aller fineste visene «ingen» har hørt. Med sine trofaste tvilere som musiserer med instrumenter stort sett laget av tre, fremfører han disse sangene med varme og innlevelse og åpner døren til et univers befolket av sårbare sjeler og deres drømmer og håp og tapte illusjoner. Thomas & Tvilernes andre album Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet er et dobbelt konseptalbum om livet på den fiktive Heaven Pub der vi møter et nydelig rollegalleri. Menneskeliggjøringen av samfunnets utstøtte og mindre kondisjonerte kunne knapt fått en bedre talsmann enn Thomas. Med sin varme stemme og tydelige empati gir han liv og form og fasong til folk du knapt skjenker et blikk når du ser dem slitne og forsofne stavre seg inn på en mørk bule mens det ennå er dagslys, folk som ikke kommer ut igjen før mørket har senket seg, og en ny dag på puben, like meningsløs som den forrige, er det eneste som ligger foran dem. «Balladen om Angelina og Fillefrans» er syv og et halvt minutt som perfekt beskriver det jeg prøver å si her, åpenbart på en mye finere og langt mer poetisk måte enn jeg selv er i stand til. Bare så det er sagt er dette langt ifra den eneste sterke låta på albumet. Liker du fortellingen om Angelina og Fillefrans og deres hjelpeløse «forelskelse», er det bare å kaste seg ut i de andre skjebnene fra Heaven Pub. Du vil ikke angre.
  10. Sondre Lerche – «Why Would I Let You Go»
    Jeg må innrømme å ha hørt mindre på Sondre Lerches mektige nye album Patience enn jeg strengt tatt skulle ha gjort. Noe av årsaken til det er at Sondre skriver musikk som krever mye lytting og konsentrasjon som jeg ikke har vært helt i stand til å gi denne gangen, men én låt som virkelig har bergtatt meg – som jeg ikke klarer å bli ferdig med – er «Why Would I Let You Go». Det er en ballade tydelig inspirert av samarbeidet mellom Brian Wilson og Van Dyke Parks, der Sondre har lagt alt han har av talent inn i hver tone. Strykerarrangementet er helt hinsides flott, og melodien en av de fineste Sondre har skrevet i sitt liv. Med sakte oppbygning og en utsøkt sans for stemninger går sangen i løpet av seks minutter gjennom en transformasjon som fører den fra noe innbydende Nick Drake-vakkert til Beach Boys på sitt mest monumentale. Jeg gir meg ende over.
  11. Sondrey med Blåsemafian – «Talk In Your Sleep»
    Årets beste danselåt kommer fra Gudbrandsdalen via Kenya og kanaliserer Michael Jackson anno Thriller. Sondre «Sondrey» Mulongo Nystrøm debuterer med albumet Insomnia i januar etter å ha bygd opp et navn med noen velplasserte singler de seneste årene. «Talk In Your Sleep» er pur Michael Jackson, og han innrømmer det også. Skal du først hylle en av tidenes mest suksessfulle artister kan du da også gjøre det skikkelig, og med god hjelp fra Blåsemafiaen har Sondrey levert en dancefloorbanger som kommer til å stå seg lenge. Bruno Mars kan slenge seg i veggen etter dette.
  12. Alicia Keys – «Underdog»
    «Underdog» er en sang som blander Alicia Keys’ afrikanske røtter, hennes veldokumenterte sans for moderne soul og r’n’b og en popteft du ikke besitter uten å ha hørt din skjerv av Beatles. Den finnes også i en remix der Protoje og Chronixx, to av Jamaicas mest interessante nyere artister forvandler den til en strålende reggaelåt, men det er originalen som er å finne på årets glimrende album ALICIA som virkelig er beholdningen. Her handler det som tittelen antyder om «the underdog», og Alicia hyller dem med en sang som rommer rike doser medmenneskelighet og empati. Popmusikk med mening, intet mindre.
  13. Dua Lipa feat. DaBaby – «Levitating»
    Jeg har hørt altfor lite på den engelske popstjernen Dua Lipas album av året, sprudlende Future Nostalgia, men jeg kompensert ved å ha «Levitating» på repeat i perioder. Det er en sjukt fengende danselåt som kanaliserer det glade 80-tall, men plasserer seg fjellstøtt i 2020 med en gnistrende produksjon. Sangen finnes i flere remixer, og det er versjonen der den amerikanske rapperen DaBaby bidrar med ny intro og et vers som virkelig gjør jobben. Han tilfører akkurat det som trengs for å løfte «Levitating» fra bra til ellevilt bra. Når det er sagt er og blir dette Dua Lupas låt, enda en dancefloorbanger som vil bli stående som en påle et sted der inne i fremtiden. Alle i kor nå: «I got you, moonlight, You’re my starlight, I need you all night, Come on, dance with me, I’m levitating!»
  14. Ida Jenshus – «Heim igjen»
    Dette er første gang Ida Jenshus har skrevet en sang på norsk, og som hun har lykkes! På oppdrag for en kampanje som skal hjelpe ungdom i Trøndelag med å finne midlertidige fosterhjem før de skal tilbake til foreldrene, har hun skrevet en intenst fin sang om betydningen av røtter og tilhørighet. Jeg har inntrykk av at hun har veid hvert ord før hun har sett seg fornøyd med teksten, og for å si det slik: Er det sånn hun gjør det, kan hun bare fortsette. Ida skriver veldig godt på engelsk, men det er rart med det, du kommer nærmere ditt publikum på et språk du vet de forstår. «Heim igjen» er ikke til å ta feil av i så måte, og Ida har ikke noe å hjemme seg bak, annet enn tekstens klare budskap. Det er en sang som må levere på litt andre premisser enn hun er vant til, og det gjør den da også ettertrykkelig. Se Ida fremføre «Heim igjen» og to andre låter hjemme på kjøkkenet mitt her.
  15. Sinéad O’Connor – «Trouble Of The World»
    Sinéad O’Connor har en av de STORE stemmene i populærmusikken, uten at hun bestandig kan smykke seg med de helt store innspillingene. Det er gått seks år siden forrige album, og jeg aner ikke om det er et nytt på gang, men tidligere i år kom denne fantastiske versjonen av en gammel Mahalia Jackson-klassiker. Hun treffer tidsånden midt i fleisen med krig, miljøkatastrofer, pandemier og hatretorikere som bakteppe, og gir håp, styrke og mot til å stå i det med en fremføring som er noe av det sterkeste jeg kan huske å ha hørt fra denne kanten.
  16. Erik Lukashaugen – «Elverum i blått»
    Den første koronalåta på listen min stammer fra den skogens poet og sangfugl som er Erik Lukashaugen, blant annet kjent for sine to plater med tonesatte Hans Børli-dikt. På «Elverum i blått» har han skrevet om sine inntrykk fra et tettsted som har stilnet en smule i kjølvannet av pandemien, men som stadig er omgitt av skogen som alltid har ligget der. Med en sterk poetisk nerve og et nydelig arrangement der musikerne har sittet på hver sin tue og spilt inn sine deler, har han skrudd i hop den foreløpig fineste singlen blant det knippet av låter som peker frem mot neste års albumutgivelse. «Elverum i blått» er rett og slett en mørk og melankolsk sang som gjør meg lys til sinns. Les hele min anmeldelse her.
  17. Aurora – «Exist For Love»
    Sangen som en gang for alle beviser at Aurora Aksnes er en suveren låtskriver, at hun er mer enn en alveaktig skikkelse og litt annerledes popstjerne. «Exist For Love» er en type ballade som helt tydelig er skrevet for evigheten, en kjærlighetssang som rett og slett handler om total hengivelse og sier noe sånt som at vi i møte med et menneske vi virkelig elsker er fullkomment sjanseløse. Aurora har skrevet sangen sammen med den kjente britiske komponisten Isobel Waller-Bridge som står for strykerne. I kombinasjon med den utspekulert pene melodien løfter strykerarrangementet sangen til de himmelske sfærer, akkurat slik kjærligheten på sitt fineste kan løfte oss på samme måte. «Exist For Love» er simpelthen en perfekt låt.
  18. Malin Pettersen – «Queen Of The Meadow»
    Jeg har skrevet og sagt mye pent om Malin Pettersen de siste årene, og så lenge hun gir ut så fine plater som Wildhorse – årets fjerde beste på albumlisten min – kommer jeg til å fortsette med det. «Queen Of The Meadow» er platens avslutningsspor, en varm og vakker up-tempo countrylåt som det er helt umulig å beskytte seg mot. Da hun ikke klarte å finne de rette ordene for å skrive en sang til sin avdøde farmor, skrev Malin i stedet «Queen Of The Meadow» (engelsk for blomsten mjødurt), om sin egen begravelse, som forhåpentligvis ligger langt der inne i fremtiden et sted. Det finnes overhodet ikke noe trist ved denne sangen, den er bare sjukt rørende og fin. Alle som har vært i en bisettelse eller begravelse har sannsynligvis opplevd hvordan et gravøl eller en tilsvarende minnestund gjør den i utgangspunktet triste anledningen lysere, og det er der «Queen Of The Meadow» befinner seg. Det er en sang som feirer livet og erklærer med ektefølt lykke at «the good times were plenty and the bad ones won’t bother me now», der Malin også håper at noen vil passere graven hennes en sommerdag og kjenne et hint av mjødurtens forførende duft kile i neseborene. Da er det i sannhet en god dag. Les hele min anmeldelse av Wildhorse her. 
  19. Gregory Porter – «Revival»
    Det er tid for å gå i kirken, et sted jeg ikke ferdes særlig hyppig. Gregory Porters «Revival» er en jublende oppstemt moderne gospellåt som får kirketaket til å løfte seg og sannsynligvis kan gjøre adskillig mindre troende personer enn meg religiøse – om ikke annet så i de tre minuttene den varer. Når Gregory synger «you lift me higher, out of the fire, out of the flames» og koret kommer og kliner til, påkalles praktisk talt alt som finnes av høyere makter og svøper oss inn i en euforisk lykkerus der det bare er å gi seg hen til musikken og akseptere at det kan være noe et sted som er større enn oss. Hva det er, må bli opp til den enkelte. For meg handler dette først og fremst om musikken. Den gir meg fornyet kraft og styrke når jeg trenger det, og gjør meg til det jeg håper er et litt bedre menneske. «Revival» er en låt jeg trengte i 2020. Takk, Gregory!
  20. Myra – «Dum og deilig»
    Myra, ass! Den unge bergensrapperen har de siste årene levert det ene gullkornet etter det andre, i form av singler som «Ekstremsport» og «Hjemløs i egen by», men mer dansbart og umiddelbart catchy enn i høstens «Dum og deilig» har det neppe vært før. Dette er en låt med en avsindig bounce, som får ethvert dansegulv til å gynge faretruende, og det er lett å forestille seg «Dum og deilig» brukt i en flash mob, med et hundretalls entusiastiske dansere som gir jernet. Myra har også oppfylt kravene til den perfekte poplåt der hun holder seg innenfor tre magiske minutter. Himmel og hav, så bra dette er, og hvilken artist Myra er. Jeg krysser fingre for at debutalbumet ser dagens lys i 2021, men fortsetter hun bare rekken av gnistrende singleutgivelser som nå, skal jeg heller ikke klage, langt ifra.
  21. Ila Auto med Signe Marie Rustad – «Gaffa og strips»
  22. The Mavericks – «Recuerdos»
  23. Darling West – «Home»
  24. Brandy Clark – «Pawn Shop»
  25. Bendik Brænne – «I Give You»
  26. Ine Hoem – «1998»
  27. Taylor Swift feat. Haim – «No Body, No Crime»
  28. Ane Brun – «Take Hold Of Me»
  29. Don Martin med Promoe – «Valet»
  30. The Yum Yums – «She’s Got Everything»
  31. Haakon Ellingsen – «Sorry»
  32. Mulata Astatke & Black Jesus Experience – «Kulun Mankwaleshi»
  33. Phoebe Bridgers – «Kyoto»
  34. Jørund Vålandsmyr & Menigheten – «#utbyttbar»
  35. Ole Kirkeng – «Double Shift»
  36. The Explorers Club – «One Drop Of Rain»
  37. Burt Bacharach & Daniel Tashian – «Bells Of St. Augustine»
  38. The Opium Cartel – «In The Streets»
  39. Michaela Anne – «Good Times»
  40. Kristian Torgalsen – «Hope»
  41. Ezzari – «Elsker/hater min hood»
  42. Thom Hell – «Maybe I’ll See You Again»
  43. Nina Gaarden – «Bare glem det»
  44. Egil Olsen – «Mouths To Feed»
  45. Roy Lønhøiden – «Fra hånd til munn»
  46. Erlend Ropstad – «I ly for livet»
  47. Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – «I Want To Be Around You»
  48. Wulff + Qvale – «Mens alle sover»
  49. Gorillaz feat. Beck – «The Valley Of The Pagans»
  50. Matias Hilmar Iversen – «Skåne»
  51. Roger Græsberg & Foreningen – «To bokstaver»
  52. The Northern Belle – «Gemini»
  53. Utan Dom. – «Karlavagnens stjärnor»
  54. Acres Wild feat. Haley Shea – «The Sun Is Shining»
  55. Jorja Smith – «Rose Rouge»
  56. A Girl Called Eddy – «Two Hearts»
  57. The Yum Yums – «For Those About To Pop»
  58. Sweetheart – «Cool Summer Nights»
  59. Gorillaz feat. Fatoumata Diawara – «Désolé»
  60. Disclosure feat. Eko Roosevelt – «Tondo»
  61. G. Love & Special Sauce – «Shake Your Hair»
  62. Jonathan Floyd feat. Arif – «Heartbreaker»
  63. Taylor Swift – «The Last Great American Dynasty»
  64. Fadnes – «I Heard Your Name In A Song»
  65. Silvertone – «I Can Hear (Hallelujah)»
  66. Benedicte Brænden – «Can’t Feel My Heart»
  67. Sam Smith – «Diamonds»
  68. hei kalas – «LOVE»
  69. Marianne Engebretsen – «Skeleton»
  70. TSHA feat. Trio Da Kali – «Demba»
  71. Kurt Vile – «Speed Of The Sound Of Loneliness»
  72. Kakkmaddafakka – «Dream»
  73. Nick Cave – «Euthanasia»
  74. Teddy Thompson – «Heartbreaker Please»
  75. Monika Nordli – «New Morning Sun»
  76. Siv Jakobsen – «Island»
  77. Trygve Skaug – «Sola over Moria»
  78. The Little Hands Of Asphalt – «Dystopian Sci-Fi»
  79. Hockney – «Pictures»
  80. Jarle Skavhellen – «Northern Lights»
  81. Ian Skelly – «Captain Caveman»
  82. Molly Tuttle – «Olympia, WA»
  83. The Waterboys – «My Wanderings In The Weary Land»
  84. Johndoe – «Alt bli bra (men når da)?»
  85. Norsk Råkk – «Millioner av sandkorn»
  86. Zephaniah OHara – «All American Singer»
  87. Rodney Crowell – «The Damage»
  88. Brennen Leigh – «Billy & Beau»
  89. Carla Bruni – «Un Grand Amour»
  90. Fish – «Garden Of Remembrance»
  91. Charlotte Qvale – «Not Gonna Die»
  92. Kristian Kaupang – «Den alvorlige, litt sentimentale»
  93. Rosanne Cash with John Leventhal – «Crawl Into The Promised Land»
  94. Embla & The Karidotters – «Burn The City Down»
  95. Tom Roger Aadland – «Tøyen»
  96. Ida Maria – «Sick Of You»
  97. Lyng – «Between The Words»
  98. Celeste – «Stop This Flame»
  99. Farees feat. Calexico – «Y’all Don’t Know What’s Goin On»
  100. Halsey – «You Should Be Sad»