Fy fader! Jeg elsker dette, og jeg hater dette. I november hvert år begynner jeg seriøst å tenke over hvilken musikk som er årets beste, og litt ut i desember er jeg nødt til å stanse den musikalske stolleken det er å rangere flotte plater og bestemme meg for en rekkefølge. Så mye fantastisk musikk jeg hører i løpet av et år, er ikke det en enkel oppgave, men heldigvis er den ganske morsom alle frustrasjoner til tross. Og når jeg er ferdig og sitter her med lister jeg er nødt til å være fornøyd med, finner jeg selvfølgelig mangler og «feil» ved dem langt ut i det kommende året.

For feil blir det. Sannsynligvis for absolutt alle andre, og for meg også. Det er for eksempel masse fin musikk jeg ikke får hørt. Tiden strekker ikke til, og året 2020 har – som alle foregående år – en lang rekke utgivelser som enten har gått meg hus forbi eller som jeg av forskjellige årsaker ikke har kunnet prioritere. Jeg vet med andre ord utmerket godt at det helt sikkert finnes masse plater som burde vært med på en perfekt liste, men som likevel ikke er det. Det er gjerne også snakk om plater jeg vet jeg vil like, men som bare ikke har nådd ørene mine i tilstrekkelig grad. Det er muligens trist for alle de fine artistene der ute som kunne markert seg på mine topplister, men det finnes heldigvis adskillig verre ting enn hva jeg skulle mene eller ikke mene.

Listene blir som de blir på grunn av en rekke forskjellige faktorer, men først og fremst fordi de er høyst individuelle. Den vi straks skal se nærmere på er altså min liste. Om det er å si at du kan være dundrende uenig i valgene mine eller muligens finne den interessant, men jeg tar for gitt at ingen andre enn meg vil rangere årets album på samme måte. Til det er våre preferanser for forskjellige, og de spriker i så mange retninger at bare tanken på at to mennesker vil ha nøyaktig lik smak er absurd.

Mine favorittalbum fra det ellers så bedritne året vi snart er ferdig spenner som alltid bredt rent musikalsk sett, mens kvaliteten er jevnt høy, og i det øverste sjiktet skyhøy. Hvem som til slutt skulle havne på Topp 10 var ikke helt enkelt å avgjøre, men etter mye frem og tilbake må jeg si meg fornøyd. Det er ti plater jeg vil leve med i lang tid fremover.

De resterende 40 på listen er heller ikke snaue, men det skal presiseres at rekkefølgen – rangeringen – egentlig er meningsløs. En plate som i dag er på min 14. plass, kan i morgen skyves ned til 20. Eller de to kunne byttet plass. Slike ting blir ytterst dagsformavhengige, så hvis Topp 10 har en skjør maktbalanse er det ingenting i forhold til de neste 40. Det er sikkert også noen av dem som ved flere gjennomhøringer kunne «stjålet» en plass blant de øverste ti.

Det er tid for å røpe rekkefølgen på årets i mine ører beste albumutgivelser, men la meg før vi begynner også understreke at jeg hører på langt mer ny norsk enn internasjonal musikk. Derfor er norske utgivelser klart overrepresentert, men de representerer mitt lyttemønster, akkurat slik det er meningen. Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne: Norsk musikk er ikke bedre enn internasjonal musikk, men den er jævlig bra. Nivået er i dag et helt annet enn det var for 15-20-25 år siden, og det mener jeg er verdt å anerkjenne. Derfor vier jeg norsk musikk så mye oppmerksomhet som jeg gjør. Den både trenger det og fortjener det.

Nederst på siden finner du en spilleliste med låter fra alle platene, både i Spotify og Tidal, men nå starter vi på listen. Årets aller beste albumutgivelse er…

    1. Bob Dylan – Rough And Rowdy Ways
      Ikke bare er Rough And Rowdy Ways årets beste plate, den er også årets mest gledelige. Mange hadde nå avskrevet nobelprisvinneren Dylan som komponist etter tre (egentlig fem) plater med gamle svisker gjort kjent av Frank Sinatra, helt grunnløst viser det seg. Riktignok vet vi ikke så mye om når sangene på Rough And Rowdy Ways er skrevet, men det er om ikke annet en helt ny plate med Bob Dylan-originaler vi ikke har hørt før, og nivået er helt avsindig høyt. Det er hans første plate med originalmateriale siden 2012-utgivelsen Tempest, og den står ikke noe tilbake hverken for den eller andre blinkskudd fra det nye millenniet som Love And Theft og Modern Times. 17 minutter lange «Murder Most Foul» som var første digitale utgivelse fikk en hel plate for seg selv, mens de ni sangene på den første platen – fra «I Contain Multitudes» til «Key West (Philosopher Pirate)» – viser Dylan på sitt mest potente. Han fyller 80 om noen måneder, og tar jeg ikke mye feil er vi på ingen måte ferdig med ham ennå.
    2. The Opium Cartel – Valor
      Jeg ble overrasket over Dylans nye plate, men jeg så heller ikke i krystallkula at min norske favorittplate av året ville bli en perfekt, feilfri og leken studiokonstruksjon signert en skjeggete fyr ved navn Jacob Holm-Lupo med sterk fascinasjon for gamle synther og lydbildet artister som Alan Parsons Project, Toto, Genesis, Camel, Shriekback, The Blue Nile, Rupert Hine, Broken Home og mange andre drev med på tampen av 1970-tallet og et godt stykke inn på 80-tallet. Valor er en referanserik plate for dem som er bevandret i denne musikken, og spruter av overskudd og entusiasme. Den viser også at Lupo er en perfeksjonist av det mer ekstreme slaget. Ikke en tone på denne platen er malplassert, og de musikalske bidragsyterne han har fått med seg er der ikke uten grunn. De er nøye valgt ut, som for eksempel hovedvokalist Silje Huleboer, saksofonist Ilia Skibinsky. Valor er et utsøkt møte mellom musikere og stilarter, en ellevill og eksepsjonell blanding av synthpop, kunstrock, progrock og jazz. Du skal kunne litt om musikk for å lage en plate som denne. Les hele anmeldelsen min her.
    3. Sweetheart – Sweetheart
      Prisen for årets aller sterkeste norske plate innen den stadig mer diffuse americanasjangeren går i 2020 til Sweethearts selvtitulerte debutalbum. Med lavmælt fingerspissfølelse og en tristesse som er så tilstedeværende at den renner nedover veggene som omgir deg når du hører musikken, har låtskriver og vokalist John-Arne Ø. Gundersen med kyndig hjelp fra sine bandkollegaer Anne Mette Hårdnes og Frode Bjørnstad og co-produsent Kenneth Ishak skrudd sammen et mesterverk av underspilt drama. Ti sanger av det innadvendte og som oftest mørke slaget viser en låtskriver med tydelig melodiøs identitet og en generell sans for subtile virkemidler. Sanger som «Cool Summer Nights», «The Pines By The River», «Nothing Lasts Forever» og «Can We Make It Out Of Here Alive?» har gjort 2020 til et enda tristere år enn det strengt tatt hadde trengt å være, men heldigvis på en utspekulert fin måte. Les hele anmeldelsen min her.
    4. Malin Pettersen – Wildhorse
      Det er ingen overdrivelse å si at nivået på norsk americana – av enkelte omtalt som nordicana – har vokst seg enormt de siste fire-fem årene eller at det er en scene med en overraskende stor ekspansjonstrang. Sjangermessig er både norske og amerikanske americanaartister for tiden stadig vanskeligere å beskrive. Det som binder dem sammen er en forkjærlighet for den tradisjonelle countrymusikken som i de fleste – men ikke alle – tilfeller ligger trygt plassert i bånn. Malin Pettersens andre soloalbum har en klar sjangerforståelse i så måte, men viser samtidig en artist som i forskjellige sanger flytter grensepostene i større eller mindre grad. Hun er nå på et punkt i karrieren der potensialet for hvor hun kan gå videre aldri har vært større. Malin er en artist som setter like stor pris på gamle Ella Fitzgerald-plater eller triste svenske viser som den klassiske countrymusikken, og på Wildhorse – innspilt i Nashville nærmest på en innskytelse – blir vi i grunnen presentert for mange forskjellige scenarier for fremtiden. Hvor dette fortsetter er ikke godt å si, men uansett hva Malin vil finne på vil det bli bra. Det er jeg i det minste trygg på. Les hele anmeldelsen min her.
    5. Lilja – Marble
      Skal vi først snakke om artister som bryter ned grenser kommer vi ikke utenom Lilja, eller rettere sagt Oddrun Lilja Jonsdottír, oslojente med islandsk far. Hennes våpen i så måte er bulldoser, godt hjulpet av gitar og en musikalsk nysgjerrighet hvem som helst burde la seg inspirere av. Hennes debutalbum Marble er et resultat av reiser rundt i verden, inspirert av møter fra New York til Kathmandu, fra Paris til Casablanca – og endelig til Island der hun setter et vakkert koda for en plate ulik noe annet jeg har hørt i 2020. På Marble presenterer hun en fullkomment fordomsfri smeltedigel av forskjellige typer musikk som jeg av mangel på et bedre begrep nøyer meg med å kalle world music. Det som er sikkert er at dette både er grenseløst og grensesprengende, skapt av kjærlighet til musikken i alle dens uttrykk og fasonger. Det er også en plate som viser noe av hva musikk potensielt kan være og som rommer en voldsom kraft som gjør meg enda mer sikker enn noen gang på at musikk er det fineste som finnes i hele verden. Les hele anmeldelsen min her.
    6. The Northern Belle – We Wither, We Bloom
      The Northern Belles tredje album er også deres beste, på et litt merkelig vis resultat av noe varslet. Den oppfyller i mine ører det potensialet jeg hørte i Stine Andreassens låter og bandets entusiastiske fremføring da jeg så dem live første gang i 2015 og kort etter fikk sjekket ut debutalbumet. Fem år senere har Stine nådd dit jeg trodde hun ville sammen med seks musikere som har utviklet seg voldsomt som band. Til tross for at det er nærmest umulig ikke å tenke iallfall litt på Belle som et soloprosjekt, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at Stine ikke hadde kunnet skape en slik plate uten sine dyktige våpendragere. Fra det gnistrende åpningssporet «Gemini» til avsluttende, ett minutt korte «We Wither, We Bloom» er vi med på en ferd som påkaller det helt store smilet. Det er stadig masse entusiasme og spilleglede å spore, men det er også en tydelig perfeksjonsiver å spore. At We Wither, We Bloom er en plate det har vært jobbet mye med, er lett å høre. Les hele anmeldelsen min her.
    7. Ane Brun – After The Great Storm og How Beauty Holds The Hand Of Sorrow
      Ane Brun har gjort det ekstra vanskelig for meg å lage listene mine i år. Med to albumutgivelser i høst og månedlige singleutgivelser gjennom hele 2020 har hun bombardert oss med god musikk. Hvordan skille de to albumene After The Great Storm og How Beauty Holds The Hand Of Sorrow? Selv har hun gjort det ved å dele dem inn som den raske platen og den stille platen, men samtidig hører de tydelig sammen. De totalt 17 sangene på de to platene utgjør en helhet som jeg ikke klarer å splitte. Spesielt med tanke på at de digitale singlene har vært hentet tilsynelatende vilkårlig fra den ene eller den andre gjennom året som er gått, synes jeg det er vanskelig. Derfor har jeg valgt å rangere de to albumene som ett. Innerst inne tror jeg at det hadde blitt et helt latterlig bra album om det var redigert ned til for eksempel 12 sanger, men jeg skjønner samtidig veldig godt at hun har villet ha med alle. Det er ingenting som minner om svake øyeblikk på noen av platene, og jeg tør påstå at Ane Brun anno 2020 er mer spennende som artist enn noen gang tidligere. Sånn kan altså gjøres.
    8. A Girl Called Eddy – Been Around
      Under artistnavnet A Girl Called Eddy ga amerikanske Eddy Moran ut sitt første nydelige album i 2004, et svært vellykket samarbeid med Richard Hawley. Så ble det stille. Inntil nå. I januar kom det fantastiske oppfølgeralbumet etter 16 lange år, og Been Around er kanskje også enda bedre enn debuten. Denne gangen har hun samarbeidet tett med Daniel Tashian fra The Silver Seas som er kjent for å ha jobbet tett med Kacey Musgraves og Burt Bacharach. Albumet Been Around har utvilsomt en viss gjeld til sistnevnte, men også til klassisk Motown-soul, låtskrivere som Carole King og Gerry Goffin, og til en viss grad Steely Dan. Det er gjennomgående sofistikert, melodisterkt og iørefallende. Låtmaterialet er sterkt som krutt, med «Two Hearts», «Jody» og «Someone’s Gonna Break Your Heart» som høydepunkter.
    9. Jørund Vålandsmyr & Menigheten – hvite dager, mørke kvelder
      Etter to plater i front for fantastiske Country Heroes var det tid for Jørund Vålandsmyrs andre bandprosjekt Menigheten. Debuten Til dere som er lykkelige fikk noe overraskende en spellemann for beste countryplate, noe som neppe vil bli gjentatt med oppfølgeren hvite dager, mørke netter. Sanger som «#utbyttbar», «Selvmedlidenintensivering», «Stengt opp i et hjørne» og «Takk for at du gav meg rusen» levner ingen tvil om at Jørund ikke bare kan sin Ernest Tubb og Johnny Cash, men også sin rockhistorie, fra The Doors til The Clash, fra Specials til LCD Soundsystem. Det er som man kan lese ut av titlene en mørk plate, men den er både lyrisk og musikalsk svært oppegående. Tekstene er med to unntak skrevet av Jørund i kompaniskap med dikteren Bernhard Vigen og er, for å si det forsiktig, helt strålende. Det er en plate som berører sterke skjebner og levd liv.
    10. Bruce Springsteen – Letter To You
      Den andre gode Springsteen-plata på rappen etter temmelig mange utgivelser de siste 20 årene jeg har stilt meg likegyldig til. Letter To You er også en gjenforeningsplate med hans elskede E Street Band og feirer den gode musikken og samholdet som oppstår når musikere med en felles historie møtes. I motsetning til deres forrige plate, High Hopes fra 2014 som var en rotete samling av nytt og gammelt, coverlåter og outtakes, er Letter To You en virkelig bandplate, interessant nok også spilt inn i løpet av fem hektiske dager. Tre av låtene – «If I Was The Priest», «Janey Needs A Shooter» og «Song For Orphans» – er av gammel dato, de øvrige ni nyskrevne. Bruce er 71 år gammel nå, og det reflekteres i tilbakeskuende sanger som «Last Man Standing», «House Of A Thousand Guitars», «Ghosts» og «I’ll See You In My Dreams» der han synger «death is not the end». Dette er et oppsiktsvekkende sterkt album.
    11. Taylor Swift – folklore og evermore (teller som en med samme begrunnelse som Ane Brun)
    12. Susanna – Baudelaire & Piano
    13. Torgeir Waldemar – Love
    14. Alicia Keys – ALICIA
    15. Burt Bacharach & Daniel Tashian – Blue Umbrella
    16. Nick Cave – Idiot Prayer: Nick Cave Alone At Alexandra Palace
    17. Thomas & Tvilerne – Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet
    18. Steve Earle – Ghosts Of West Virginia
    19. Luke Elliot – The Big Wind
    20. Undergrünnen – Ein revnande likegyldighet
    21. Sondre Lerche – Patience
    22. Gary Olson – Gary Olson
    23. Johan Berggren – Lilyhamericana
    24. Kristian Kaupang – I morra kjører du forbi
    25. Ila Auto – Piknik med døden
    26. Darling West – We’ll Never Know Unless We Try
    27. Marte Wulff – Ringer i vannet
    28. Neon Ion – Heart Echoes
    29. The Little Hands Of Asphalt – Half Empty
    30. Bendik Brænne – Personal Best?
    31. deLillos – Dum som et menneske
    32. Stein Torleif Bjella – Øvre-Ål Toneakademi
    33. Mimmi – Semper Eadem
    34. Inger-Katrin – Keepsafe
    35. Fadnes – Fadnes
    36. So Are We – Piece Of The Puzzle
    37. Harpreet Bansal Band – Movements
    38. Max Richter – Voices
    39. Astrid S – Leave It Beautiful
    40. Mary Chapin Carpenter – The Dirt And The Stars
    41. Johnny Red & The Prayerhouse People – To Moritz
    42. Sunniva Lundh – Fall With Grace
    43. Roger Græsberg & Foreningen – Årringer
    44. Mighty Magnolias – Magnolianesque
    45. Utan dom. – Chernobyl och doften från ditt hår
    46. Juni Habel – All Ears
    47. The Thank Yous – Good Times Killing Us
    48. Rebekka Lundstrøm – Carousel
    49. Gorillaz – Song Machine, Season One: Strange Timez
    50. Ine Hoem – Hundre dager