Erik Lukashaugen
«Elverum i blått»
(Øksekar, single)
[usr 6 text=»false»]

Erik Lukashaugen fortsetter å begeistre meg med sine ekstremt iørefallende sanger. «Elverum i blått» er nok et blinkskudd, og et direkte resultat av den underlige tiden vi befinner oss i. Ikke bare ser den dagens lys fordi Eriks planlagte turné ble avlyst, den handler også om en ny virkelighet i ly av koronatiltakene som gjør verden til et mer stillfarent sted, møteplassene våre til forlatte rom uten liv. Erik sier selv at «Elverum i blått» er «ei låt om savn etter normalitet i koronaens tid», og som sedvanlig – når han da ikke tonesetter dikt av Hans Børli – er han i stand til å sette ord på det han vil si på en over gjennomsnittlig poetisk måte:

Et hav av furukroner gynger
og Glomma frakter sitt kalde vann
En blåmeis tripper rundt og synger
men ellers fullstendig stillstand

Sangen fra taigaen stilner
og kveldens siste tog har gått
Savner noen ord som lindrer
Det her er Elverum i blått

Erik Lukashaugens små snapshots fra hjemstedet er ikke mindre lyriske enn Børlis tilsvarende, enn si Rolf Jakobsen som skrev diktet Tanker ved Ånestadkrysset. Ifølge diktet er det ved Ånestadkrysset, rett vest for Elverum, taigaen starter, det boreale barskogsbeltet som går langt inn i Russland der ordet også har sitt opphav. Og det er ikke kun byen eller tettstedet Elverum Erik skildrer i sangen, det er like mye omgivelsene rundt, altså naturen med de dype skogene og kalde elvene og dyrene som holder til der.

I teorien er «Elverum i blått» for en bygutt som meg like eksotisk som en karibisk calypso eller tanzaniansk taarabmusikk. Elverum er i likhet med eksempelvis Kongsvinger litt lenger sør og Finnskogen, et slags mytisk sted. Disse temmelig utilgjengelige, mørke og skogtette områdene er forsøksvis «forklart», eller iallfall svært godt beskrevet, av Børli og Lukashaugen, av Levi Henriksen, Roy Lønhøiden og andre ordkunstnere. Landskapet er beskrevet og besunget i skillingsviser og bedehustekster, i hustrige dikt og romaner eller countrylåter på norsk. Men de åpner bare lett på sløret. Fra mitt ståsted i Oslo er det enorme skogområdet nord for meg befolket av mutte og stillferdige folk som ikke gir slipp på sine hemmeligheter uten videre.

I det ligger også en egen poesi, og i dette tilfellet oppfatter jeg den som urnorsk. Det gjenspeiles til fulle i musikken som ledsager «Elverum i blått». Tarjei Nystad, Eriks co-produsent, spiller nydelig nøkkelharpe, vel å merke i tospann med steelgitar (Krister Skadsdammen), men det er nøkkelharpen som dominerer. Selv om det er et svensk instrument, ligger nøkkelharpen såpass nær norsk hardingfele i lyd og stemning at du trekkes rett inn i universet til Asbjørnsen og Moe, snarere enn den amerikanske musikkarven. Det vitner også om hvordan musikk reiser, akkurat som oss mennesker.

Erik Lukashaugens melodisikkerhet har aldri vært gjenstand for tvil, og «Elverum i blått» er intet unntak. Tekst og tone befinner seg i en perfekt symbiose, og ledsages av de øvrige musikerne som er Erik Normann Sannes Aanonsen på bass og Børre Flyen på trommer, Annar By på et ørlite gitarbreak, Bjørge Verbaan på piano og vår mann selv på kassegitar og munnspill. Krister spiller litt banjo i tillegg til steelgitaren og Tarjei drar noen orgeltoner ved siden av nøkkelharpen, og Eriks kone Ida Wagle Lukashaugen er dessuten med på kor.

Summen av alt dette er en rikt arrangert sang som låter som det fineste du har hørt fra denne lille kroken i skogen. Innspillingsprosessen har selvsagt vært spesiell, med de forskjellige musikerne sittende i hvert sitt hjemmestudio. I det perspektivet låter «Elverum i blått» forbausende varmt og intimt.

Hvor trist sangen enn også er, sitter jeg her i en tilstand av harmoni og dyp glede. Erik Lukashaugens savn er som jeg ser det ikke nødvendigvis kun et sårt savn, og jeg oppfatter sangen som optimistisk i sin grunnholdning. Om grøfta til høyre for Hamar et sted (en referanse til Ole Paus’ «Elverum» fra 1979-albumet Kjellersanger) føles dypere enn noen gang, ligger det et slags uuttalt løfte om frelse og normalitet i håpet om at «tæla-hjerter» kanskje vil tine og «sjukehuset få bestå».

«Elverum i blått» er rett og slett en mørk og melankolsk sang som gjør meg lys til sinns. Jeg lar det være opp til andre å avgjøre om det sier mest om Erik Lukashaugen eller undertegnede, og spiller den atter en gang.

Sangen er tilgjengelig i vanlige strømmetjenester på fredag, men du kan høre den her allerede nå.

Sjekk også: Oslos ølkraner har åpnet igjen – her er spillelisten