Restore To Past
«Too Late»
(TBC Records/Restore Productions, single)
[usr 6 text=»false»]

Fredag kommer den nye Restore To Past-singlen «Too Late», og det åpenbare spørsmålet i den anledning er som følger: Er dette årets beste poplåt? Jeg kan vanskelig forestille meg noe annet, selv om vi ikke er kommet lenger enn til april. Uten sammenligning for øvrig, gjør denne sangen noe av det samme for meg som Signe Marie Rustads «Die With Your Boots On» gjorde på omtrent samme tid i fjor. Det vil si at «Too Late» slår meg fullstendig i bakken i all sin grenseløse musikalitet og perfeksjon. Selv om jeg i utgangspunktet oppfatter den som mer konstruert enn «Die With Your Boots On» får jeg noe av den samme sprudlende og totale følelsen av eufori og ektefølt musikkglede når jeg hører begge låtene. Der jeg har inntrykk av at «Die With Your Boots On» bare «kom» til Signe, at hun var gjenstand for en eller annen uforklarlig åndelig inngripen etter flere års skrivesperre, oppfatter jeg «Too Late» som mer av en sang der låtskriver og frontfigur Kristian Romsøe har satt seg fore å lage den perfekte poplåt. Han har lykkes over all mulig forventning.

Sjekk også: Mitt første inntrykk av «Die With Your Boots On»

Kristian har gjort det til en liten greie å skrive litt triste, ettertenksomme låter som høres utrolig glade ut, men verre enn dette har det aldri vært. «Too Late» er historien om en familie som rakner, med fatalt utfall. Den synges som en slags duett av Kristian og Restore To Pasts nyeste medlem, Solgunn Ivana Valstad, som har DEN fineste stemmen. Lenge høres det ut som om ting skal kunne ordne seg før Solgunns stemme dukker opp i sangens bro før siste refreng og det viser seg å gå helt fryktelig galt. Dette er historien om et selvmord og en familie som aldri vil bli hel igjen.

Jeg antar at historien er sann, at dette er historien om en familie Kristian kjenner. Jeg antar videre at «Too Late» er ment som en gest til de etterlatte og til minnet om avdøde, og det er den fineste gesten jeg i så fall kan tenke meg. Ikke alle her i verden æres med den perfekte popmelodi, som all sin åpenbare tristesse til tross, høres like tullete glad ut som om du kombinerer livsbejaelsen fra for eksempel «Wake Up Boo!» og «Do You Believe In Magic?». Så lenge du ikke hører på teksten, altså.

«Too Late» er kort oppsummert fire og halvt minutt uptempo poplykke. Harmoniene er de beste jeg har hørt på år og dag, og får meg til å minnes klassisk Motown og/eller The Rambelins på sitt beste, for dem som husker den gjengen. Bare helt unntaksvis klarer noen å skrive og arrangere noe så utspekulert iørefallende som dette, og jeg vil påstå at popguruer av typen Per Gessle og Norman Blake (Teenage Fanclub) er to av dem som ville vurdert å kvitte seg med en arm eller et ben for å skrive en sang som «Too Late».

Sjekk også: Verdens gladeste spilleliste

Thom Hell gjester på piano og en suveren slidegitarsolo, Kristian og Solgunn synger av sine lungers fulle kraft med enorm patos og innlevelse, og resten av bandet er stødig som alltid: Jo Schumann på gitar, Simon Malm på bass og godgutten Anders Møller på trommer. Både Jo og Simon er med på den fantastiske koringen, og Jo og Anders har produsert herligheten.

Kristian sendte meg sangen i en epost for en uke siden, og svaret mitt til ham var ytterst spontant, samtidig som jeg synes det oppsummerer denne anmeldelsen på en helt grei måte:

Gjør du det med vilje? Setter du deg bare ned og tenker at «nei, nå skal jeg skrive en låt som Erik ikke klarer å beskytte seg mot»? Jeg elsker ALT ved denne sangen, og harmoniene er så gjennomarbeidede og velklingende at jeg bare sitter her og ler høyt for meg selv. Gjentatte ganger. «Too Late» gjør meg bare SKIKKELIG GLAD og får meg til å tenke at all verdens pandemier kan slenge seg i veggen. Musikk som dette trumfer alt i hele verden. Dette er mental medisin. 

Jeg har ikke mer å si. «Too Late» er høyst sannsynlig den beste sangen vi får høre i hele 2020, så spill den nå. Høyt. Gjentatte ganger.