Stille natt, triste sanger – dette er Sweetheart

Foto: Agnete Brun
Anne Mette Hårdnes og John-Arne Ø. Gundersen i Sweetheart. Foto: Agnete Brun

Sweetheart
Sweetheart
(Mother Likes It
Records)
6 out of 6 stars

Jeg er den første til å lovprise det norske språk og forsvare det i kamp mot dem som hevder at engelsk er så mye rikere. Veldig ofte finnes gode norske oversettelser/erstatninger for engelske ord (også på andre språk), men et jeg er virkelig glad i som i mine ører mangler en god norsk oversettelse er «nocturnal». Det kan fint oversettes til «nattlig» og beholde sin mening, men jeg synes ikke det beholder sitt fulle innhold.

«Nocturnal» er et ord med smak, med farge, med lukt og lyd, et ord som for meg gir utallige assosiasjoner og kan appliseres til nesten et hvilket som helst bakteppe, om det er urbant eller landlig. Og nattlig. Når jeg hører eller leser ordet «nocturnal» havner jeg automatisk i en melankolsk sinnsstemning. Jeg tenker på folketomme bygater badet i neonlys eller mørke tjern som så vidt kan skimtes i en glenne i skogen; jeg tenker på en gatelykt som brer sitt lys utover en parkeringsplass men ikke når helt bort i hjørnet der du ikke aner hva skjuler seg; jeg tenker på religiøse prosesjoner som passerer om kvelden i katolske land; jeg tenker på en flokk løver på jakt etter bytte i den afrikanske bushen; jeg tenker på en forlatt T-banestasjon når siste bane kjører bort med én enslig passasjer igjen i retning siste stoppested; jeg tenker på en mørk og røykfylt bule der en tilårskommen loungesangerinne gjør sitt beste for å underholde noen arme sjeler med blikket ned i ølen eller ut i noe bare de ser; jeg tenker på nattskiftet på en fabrikk og frostrøyken fra arbeiderne som blander seg med dampen fra kjelene der Gud vet hva brenner; jeg tenker på søppelbilen som står på tomgang utenfor blokken min mens det skramler i dunkene som veltes rundt og tømmes. Og etter å ha levd med debutalbumet til den norske trioen Sweetheart i et par måneders tid, finner jeg i grunnen ikke noen bedre måte å beskrive det på enn med nettopp dette ene, ekstremt assosiasjonsrike ordet: «Nocturnal».

Slik jeg antyder i tittelen på denne anmeldelsen handler denne platen om stille natt og triste sanger. John-Arne Ø. Gundersen er en tilsynelatende tilfreds, smilende og harmonisk mann, men han har en melankolsk slagside som gir seg utslag i noen utspekulert triste sanger. Han har skrevet ti av dem til Sweethearts debut (én av tekstene sammen med partner in crime Anne Mette Hårdnes), og med disse bygd en grunnmur for et musikalsk prosjekt som kunne vært utelukkende deprimerende, men mest av alt er veldig, veldig vakkert og føles godt. Innholdet er nesten uutholdelig trist til tider, og samtidig er det så fint – på en god måte – at du får mest lyst til å grine. Det er musikk som minner meg om da jeg for mange år siden var en forvirret tenåring, som elsket å velte seg i innbilt misere og musikken til The Cure og Joy Division, mens regnet plasket ned over min sortkledde skikkelse.

Natten henger som et blytungt, mørkeblått velurteppe over sangene til Sweetheart. De tar oss forbi stengte fabrikker og gjennom folketomme gater, de forteller om en person som låser seg ut i grålysningen mens mannen ligger igjen og hører henne reise. Et navn ropes ut i mørket uten at noen svarer, og brustne hjerter befinner seg i kalde, tomme rom. Oppbrudd er et gjennomgangstema, og det har ikke så mye med rotløshet å gjøre som at noe tar slutt. Bare spøkelsene er tilbake sammen med minnene og lydene og luktene.

Det er ikke lystig i det hele tatt, og likevel klarer jeg ikke fri meg fra å smile når jeg hører åpningssangen «Cool Summer Nights» bli innledet av en beskjeden kassegitar og Frode Bjørnstads ensomt ulende steelgitar som varsler tristessen. Det er nesten så du får bekreftet følelsen av melankoli og avmakt allerede før John-Arne begynner å synge.

Hiding on the streets, hiding on the sidewalks
Riding in cars, riding in yours
Just keep going, keep going forever

Through the streets of this town
On a cool summer night
I guess I never let you go
I guess I never let you go

Disse tekstlinjene er i seg selv ikke triste i det hele tatt, snarere tvert imot, men når du hører sangen innser du at personen John-Arne synger til ikke nødvendigvis er til stede, at hun kanskje bare er et spekter som hjemsøker ham. Akkurat det inntrykket forsterkes av Anne Mettes forsiktige vokal som er skjøvet tilstrekkelig langt bak i miksen til at hun på et vis høres utenomjordisk ut. Hun nærmest hvisker frem ordene, som om det er henne han synger til, men at hun bare er ved siden av ham i fantasien.

En tekst vil alltid være åpen for tolkninger, men jeg vet i det minste med sikkerhet at «Leaving For Stockholm» er et minne om noe som ikke er leit i det hele tatt, men som når John-Arne formulerer seg i ord og toner likevel blir uendelig melankolsk.

You woke before dawn
And quietly got up
Leaving now for Stockholm
Finding clothes and make up

Traveling alone
A suitcase by the door
Leaving now for Stockholm
I heard your feet on the floor

Det er ikke mer komplisert enn at han i halvsøvne hører sin kone stå opp midt på natten for å dra på jobbreise til Stockholm, men når det fremføres i balladeform med kassegitar, gjestebanjo fra Darling Wests Tor Egil Kreken og Anne Mettes hviskende harmonier, skulle man tro det dreide seg om Oppbruddet med stor O. Det er som om handlingen i Jimmy Webbs evige «By The Time I Get To Phoenix» skulle være varslet, slik at overraskelsesmomentet er borte og erstattet av vissheten om at dette forholdet er slutt og at ingenting kan endre på det.

En annen sang, den forbausende oppstemte «I Will Always Be Right Here», høres glad ut på ekte, og er tydeligvis en fars hilsen – i sangs form – til sitt barn, sett i krystallkulen til den dagen vedkommende er voksen og flytter hjemmefra. Protagonisten, som meget vel kan være John-Arne selv, sitter riktignok oppe midt på natta og skriver den, men her er alt bare fint:

When you’re out there on your own somewhere
And a radio’s playing this song loud
If you stumble, if you stumble on your way
It’s ok, you will always make me proud

Myten om den lidende kunstner gjelder nok ikke helt i tilfellet John-Arne Ø. Gundersen. Han er et eksempel på at det fint lar seg gjøre å skille mannen fra ballen, at det å være låtskriver eller artist kan være et rollespill. Eller kanskje er det et slags skyggespill? Jeg tror nemlig at du ha en indre sorgbærer i deg, at du må ha en empatisk side som kan omfavne både din egen eller andres elendighet, for å være i stand til å skrive sanger som «Can We Make It Out Of Here Alive?» eller «Ghosts», og at det lyset som rettes mot disse sangene i så fall blottlegger en «alterert» versjon av låtskriveren for lytteren.

Nå står det meg fjernt å skulle psykoanalysere John-Arne, men han skriver sanger som får deg til å stoppe opp og tenke, og til å undres. De rommer lag på lag av følelser, de fleste av dem vonde. Det er snakk om savn og sorg, ensomhet og utilstrekkelighet, følelser som er del av det å være menneske, like mye som, og for mange dessverre mer enn, tilfredshet, lykke, harmoni og selvsikkerhet. Sweetheart er deres talerør, lyden av tusen ødelagte sjeler som dypest sett forteller at ingen er alene om å kjenne på slike følelser. Det kan ligge mye god trøst i det.

For meg er disse sangene nettopp det, trøstefulle. Mitt eget liv, ikke minst i universell forstand, er slett ikke verst, men sangene til John-Arne rører også noe i meg som jeg kan ta til meg og ha bruk for. Jeg blir glad av å høre vakre ting, og disse sangene er vakre i alt sitt vesen. Jeg oppfatter dem også som godt ment. Kanskje er det ikke mer komplisert enn at Sweethearts sanger er skrevet ut ifra en idé om at det er enklere å beskrive triste følelser enn glade, og kanskje er det også så enkelt som at John-Arne simpelthen digger denne typen låter og har villet se hvor han kan ta dem. Med de første «moderne» Sweetheart-låtene (bandet har eksistert i en annen form i en annen tid, men har ligget brakk inntil han stablet en ny versjon på bena for to år siden) lyktes han til alt overmål med sin velrettede melankoli, og det føltes derfor neppe riktig å forlate den stien. To av disse tidlige låtene som har vært utgitt på single, «Ghosts» og «Your Turn To Pray», er spilt inn på nytt i forbindelse med albumet, og de er ikke blitt lystigere på veien.

Fikk du med deg? Sweetheart spiller sanger ved kjøkkenbordet

Albumet Sweetheart har fått en sterk helhet, med den stadig mer americanavennlige powerpophelten Kenneth Ishak som co-produsent. Det kan virke som han besitter en instinktiv forståelse av artistene han jobber med, og at han på alle måter har omfavnet Sweethearts DNA som skylder mye til den lavmælte country-, folk- og americanamusikken fra artister som Townes Van Zandt, Gillian Welch, Bonnie ‘Prince’ Billy og Ryan Adams på sitt mest stillferdige. Sweethearts sanger går stille i dørene, og lener seg på subtile virkemidler. De er bygd rundt John-Arnes kassegitar, og krydres svært, svært forsiktig med Frodes gitarer og Anne Mettes tangenter.

Noen få steder er oppskriften styrket med gjestemusikere og -instrumenter. Tor Egil Kreken spiller som nevnt banjo på «Leaving For Stockholm», men ikke bare her. Han er også med på «I Will Always Be Right Here», og der har de fått med Turboneger-trommis Christer Engen på perkusjon også. Der har du Sweetheart på sitt mest bråkete, det vil si altså ikke i det hele tatt, men det skjer altså litt mer i lydbildet. Kenneth bidrar dessuten med harmonivokal på to sanger.

Fra du setter på denne platen går det fra den ene vakre sangen til den neste, helt uten stopp. Du skulle tro det ble monotont og kjedelig i lengden, men nei. Sangene skiller seg akkurat nok fra hverandre til at det ikke er mulig å kjede seg hvis du har et par brukbart fungerende ører. Jeg vet ikke noe om John-Arnes prosess, men han har skrevet ti finskårne sanger der ikke et ord eller en note virker overflødig, ei heller noen tone spilt. Alt har sin anviste plass i sangene, og var det opp til meg å levere fasiten ville jeg sagt at han har brukt mye tid på å skjære sangene inn til beinet, at han har jobbet grundig med hver eneste strofe for å få dem til å sitte.

And would you take me home
From a bar downtown
Through the moonlit streets
To our old red house

And would you dance with me
On the bedroom floor
Would it still just hurt
‘Cause we couldn’t feel

Du skriver ikke poesi som dette på autopilot, spesielt ikke når du ikke selv er engelskspråklig. Disse linjene er fra «Sweet Wind», en sang om et par som kanskje eller kanskje ikke har nådd veis ende. Her, som i andre sanger, benytter John-Arne seg av antydningens kunst som gir et visst tolkningsrom og får deg til å ville høre etter en gang til, og en gang til, og en gang til. Han skriver sanger som ikke forlater deg, og som når du tror du kjenner dem, gir atter nye gløtt inn i historiene de forteller.

Det er vanskelig å finne favorittlåter på denne platen, men det er ett virkemiddel som for meg trumfer alt annet her, og det kommer helt til sist, i den illevarslende titulerte «Nothing Lasts Forever». «Er det deg som spiller orgel?», spurte jeg Anne Mette da jeg så at det ikke var oppført på coveret, og fikk til svar at det ikke er orgel, men pedal steel med ebow, i tillegg til pedal steel med ekko. Her har vi å gjøre med Frode Bjørnstad på sitt desidert mest inspirerte, som viser at han har en sans for virkemidler og effekter som er godt over gjennomsnittlig velutviklet. Takket være dette ikke-orgelet får albumet et koda av det virkelig skjellsettende slaget. «Nothing Lasts Forever» er sunget fra et dødsleie, og den sakrale stemningen som oppstår er intet mindre enn subtilt genial.

Sweetheart – albumet, altså – ble slik tilfeldighetene ville det innspilt under koronapandemiens tidlige dager, i et studio i Oslo sentrum. «Gatene lå nær øde, selv rundt fontenen på Youngstorget var det nesten ikke folk, da Sweetheart gikk inn i studio om morgenen», står det i presseskrivet. Det er nesten så en begynner å tro på høyere makter. Riktignok er ikke John-Arnes sanger apokalyptiske i form, men de er dystre nok til at et bakteppe som en lockdown med folketomme gater gir enorm mening når det først skulle bli slik. Skulle ikke det være nok symbolikk for deg kan du ta en titt på coveret som viser en vindskeiv landevei som leder inn i en tåkeheim. Det er et bilde tatt på John-Arnes bryllupsreise for fem år siden på vei opp til Mount Washington, og ser ut som det bærer rett inn i en David Lynch-film. I beste fall.

Sjekk også: Anmeldelse av Malin Pettersens nydelige Wildhorse

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.