Krisekonsert fra The Cure

FullSizeRender 1 1 - Krisekonsert fra The Cure
The Cure spilte en konsert i Oslo Spektrum i går som var omtrent like kornete og dårlig som dette bildet tatt med mobiltelefon. Foto: Erik Valebrokk
rs - Krisekonsert fra The Cure
The Cure
Oslo Spektrum
11. oktober 2016
image.php?img=01 - Krisekonsert fra The Cure
Jeg er nå, en gang for alle, sikker i min sak: The Cure er et grusomt liveband. Misforstå meg rett, jeg ELSKER The Cure, men gårsdagens tre timer lange maratonkonsert i Oslo Spektrum var en eneste lang lidelse.

“I kissed you in the water
And made your dry lips sing
I saw you look
Like a Japanese baby
In an instant I remembered everything”

Vi er litt over en time inne i konserten, og The Cure radbrekker “The Walk”, en av de fineste låtene fra egen katalog, og kanskje til og med en av de fineste låtene som ble utgitt i 1983. Det låter flatt, monotont og ikke minst utrolig stygt. Og det skal forbli riktig så ille. Rett som det er og nesten hele tiden.

Men la oss spole tilbake til starten. The Cure, der bare frontfigur/gitarist Robert Smith og bassist Simon Gallup er med fra originalbesetningen, åpner showet med de to åpningslåtene fra 1992-albumet Wish som så visst ikke er deres beste, veldig langt ifra. “Open” og “High” er attpåtil bare to av i alt syv låter de spiller herfra, og for å ha sagt det svært enkelt er “Friday I’m In Love” den eneste av disse som er verdt å høre på. 2016-versjonen av bandet består også av den supre gitaristen Reeves Gabrels som blant annet har spilt med David Bowie i Tin Machine uten at han gjør kvelden bedre, Roger O’Donnell på keyboards, og Jason Cooper på trommer. De to siste har spilt i bandet i en årrekke, mens Gabrels bare har vært med siden 2012. La meg for øvrig legge til at The Cure ikke har gitt ut ny musikk siden 2008s alt annet enn fantastiske 4:13 Dream.

Etter den seige åpningen som druknes i grusom lyd, får vi “A Night Like This”, en favoritt fra the nydelige 1985-albumet The Head On The Door, og håpet er der om at dette skal ta seg opp. Det gjør det, men bare så vidt. Lyden er omtrent like ille, men det er en versjon som er helt innafor. “Push” fra samme album gjør seg dessverre dårligere, og den påfølgende versjonen av “Inbetween Days” er rett og slett vond å høre på. Den vakre “Pictures Of You” fra Disintegration (1989) er seig og passerer akkurat, men en stor stund er det ikke. B-siden “The Twilight Garden” er fæl, og selv om “The End Of The World” fra 2004-albumet The Cure ikke innfrir tittelens profeti er det en liflig tanke der og da.

Ikke en gang dette skramlelaget kan ødelegge den intenst vakre “Lovesong” (fra Disintegration), men de gjør sitt ytterste for å ta knekken på “Primary” fra Faith (1981), en av mine store favoritter. At “Shake Dog Shake” fra The Top (1984) kommer som et høydepunkt så langt i konserten er et lite sjokk, men den intense, aggressive, bråkete og bøllete låta kler dette bandet forbausende godt.

Det er nemlig det at The Cures nydelige låter er for rene lydmalerier å regne og ikke uten videre lar seg gjenskape på en scene. Det er på dette tidspunkt det virkelig blir klart for meg i hvor stor grad dette er et studioband, at The Cure kanskje aldri var ment å stå på noen konsertscene. De har gitt ut fem offisielle livealbum, i 1984, 1991, 1993 (to stykker) og 2011, og ingen av dem er spesielt gode. Så låter de da også som en kasse kaniner her i Oslo Spektrum, nok en forestilling som ikke ville egnet seg spesielt godt overført til plate.

La oss være ærlige: Robert Smith er ingen stor vokalist. Jeg er når det er sagt veldig glad i stemmen hans, men alle dens begrensninger lar seg temme i studio og gjør den til et effektivt instrument. På scenen er det en helt annen skål, og sjarmen, varmen og elegansen er fraværende.

Som nevnt gjør ikke Reeves Gabrels mye fra eller til for bandet, han gjør det han skal, og han gjør det selvsagt bra. Simon Gallups bass er det dominerende elementet i lydbildet. Den er overalt, hele tiden, akkurat som bassisten selv. Han er det eneste besetningsmedlemmet som beveger seg nevneverdig rundt på scenen. Synthen til Roger O’Donnell er som oftest mest pipete og fæl å høre på, og trommeslager Jason Cooper spiller metronomisk, som en trekk opp-figur, og går meg simpelthen på nervene.

Vi må videre i programmet, og da er vi kommet til “The Hungry Ghost” fra 4:13 Dream, en svært anonym låt. Og er det noe The Cure har mange av, så er det nettopp anonyme låter. Kunne de ikke spilt et halvannen times sett med bare gode låter, i stedet for å fylle på med surr? Fantastiske “Kyoto Song” fra The Head On The Door blir mest av alt seig og lite innbydende, og når det liksom skal skapes Miami-stemning med “Hot Hot Hot!!!” fra Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me (1987) blir det jo ikke det, hvor febrilsk Cooper enn prøver å tromme.

Og så er vi der vi startet, med “The Walk” (fra single og EP, 1983). Hvordan det er mulig å fremføre en så fæl versjon av en så bra låt er over min fatteevne. “Just Like Heaven” (også Kiss Me…) er omtrent like dårlig, og selv om “Boys Don’t Cry” som er ur-Cure fra 1979 og kun offisielt en singlelåt, ikke låter like ille slår det meg at joda, det er fristende. “Hiding the tears in my eyes, ’cause boys don’t cry”, synger Robert Smith. Oh, but they really want to!

“Trust”, “From The Edge Of The Deep Green Sea” og “End” er alle fra Wish og avslutter den første delen av konserten. Jeg har jo alt sagt hva jeg mener om det albumet, så jeg trenger ikke gjenta det. Det jeg imidlertid kan si er at låtene herfra låter adskillig bedre på plate enn de gjør i Spektrum.

Det er det med The Cures maratonkonserter at de kommer inn, ikke bare én gang for å spille ekstranumre, men hele tre. Første runde åpner med en ny låt som slett ikke er ille. “It Can Never Be The Same” fremstår som en klassisk, dyster The Cure-låt og gjør seg forbausende fint, spesielt med tanke på at jeg aldri har hørt den før. Ikke gærent i det hele tatt, faktisk. “Want” er fra Wild Mood Swings (1996), heller ikke en av de store Cure-platene, og låta er deretter. “Burn” er sangen The Cure bidro med til The Crow (1994), og i motsetning til filmen er ikke sangen glimrende. For å si det sånn. Til slutt i første sett med ekstranumre gjør de en versjon av “A Forest” fra Seventeen Seconds (1980), kanskje den The Cure-sangen jeg er aller mest glad i, og det er ikke pent. Why, oh why?

Det går bare et par minutter før bandet entrer scenen på nytt, og det skal de ha, de tværer ikke ut pausene for å gjøre seg kostbare. “Lullaby” fra Disintegration er en annen av bandets aller fineste sanger, og denne versjonen passerer. Mot slutten av sangen gjør Robert Smith noen affekterte, teatralske bevegelser i cirka fire sekunder, og mottar følgelig stor applaus. Med unntak av litt utydelig mumling ved noen få anledninger har det ikke vært mye kommunikasjon fra scene til sal, og dette var kanskje høydepunktet hva publikumskontakt angår. “Fascination Street”, også fra Disintegration, er mindre vellykket, og “Never Enough” fra remixalbumet Mixed Up (1990) er absolutt ikke noe å skrive hjem om. “Wrong Number” er en ganske straight rocklåt de spilte inn til samlealbumet Galore (1997) og kler egentlig bandet ganske dårlig. De fremstår som gothmusikkens svar på Spinal Tap når Robert Smith fire ganger mot slutten av sangen sier “Hello…?” inn i mikrofonen, svares pliktskyldigst av publikum, og vi ser bildet av et telefonrør som henger og dingler på skjermen bak scenen. Hallo liksom?

Siste avdeling med sanger starter med trege “Catch” fra Kiss Me-albumet. Det har aldri vært en spennende låt, og er det heller ikke nå. Men så kommer kveldens store, positive overraskelse. Vi får en forbausende fin versjon av “Charlotte Sometimes”, en av mine favorittlåter som kun ble utgitt på single i 1981, innspilt etter Faith-albumet. Det var pent gjort å spille den, synes jeg. Endelig kommer “Friday, I’m In Love”, og det er en versjon som klarer seg helt utmerket. Den følges av siste Wish-låt for kvelden, og nei, en Wish-låt er virkelig ikke det samme som en ønskelåt. “Doing The Unstuck” er en slapp låt, og et merkelig valg på dette tidspunktet i konserten. Helt til slutt ødelegger bandet både “Close To Me” (hvor tempoet er skrudd opp adskillige hakk) og “Why Can’t I Be You?” (en utrolig rotete versjon), fra henholdsvis The Head On The Door og Kiss Me… Med det er det slutt, og det er ikke et minutt for tidlig.

Jeg kjøpte to billetter til denne konserten, en til meg selv og en til min kone. Det kom på totalt 1280 kroner, hvorav de 80 er “avgift”. Det er omtrent de 80 kronene jeg synes konserten var verdt, og det er jo dårlig uttelling. På en annen konsert jeg var på forleden, spurte en person hvordan jeg klarte alltid å plukke bra konserter. Jeg var forholdsvis cocky og sa noe om “å ha teft”. Jeg vet ikke det, gitt!

Les også: Tom Roger Aadlands nye Dylan-triumf

 

4 kommentarer

  • Andreas sier:

    Er helt uenig i det du sier! Kan ikke prestere å si at du er fan av dem når du bare skriver dritt! Utrolig smakløst av deg… Kvalmende å lese. Er musiker og har holdt på lenge selv, du har null peiling på hva du snakker om i dette tilfellet…

    Mener ikke å være frekk, men dette var frustrerende og ekkelt og lese.

  • PER sier:

    Jeg er nå, en gang for alle, sikker i min sak: Erik Valebrokk er en grusomt dårlig konsertanmelder. Neida, jeg ser ingen grunn til å være like kategorisk som hva som framvises i denne konsertomtalen, men akkurat denne omtalen synes jeg var grusomt dårlig.

  • Vidar Havellen sier:

    Vi kan ikke ha vært på samme konsert. Der jeg stod var lyden kjempebra, jeg synes alle låtene med få unntak var veldig bra spilt. Satt egentlig Erik Valebrokk hjemme og så en gammel konsert på YouTube samtidig som han så på Norge-San Marino?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *