Grenseløs og grensesprengende – fantastisk debutplate fra Lilja

Foto: Anne Valeur
Lilja, eller Oddrun Lilja Jonsdottír som er henne fulle navn, har laget en fantastisk debutplate. Foto: Anne Valeur

Lilja
Marble
(Jazzland Recordings)
6 out of 6 stars

Hvis du skulle være i noen som helst tvil om hvorfor musikk er det fineste i hele verden må du høre på debutalbumet til Lilja. Jeg har knapt hørt noe så spennende på det jeg kan huske, og jeg hører mye musikk. Marble er lyden av en artist som tar en bulldozer til grenseposter og stengsler, som åpner verden for musikken, og som – hvis jeg ikke er helt på jordet her – benytter musikken som et våpen i kampen mot urettferdighet og sosiale skjevheter, litt sånn som Woody Guthrie gjorde det med gitaren sin, den som «drepte fascister», du vet. Marble er kort og godt en musikalsk solidaritetshandling.

Oddrun Lilja Jonsdottír er oslojente, åpenbart med islandsk far, oppvokst på Grorud og i en alder av 28 år for lengst en kjent skikkelse fra hovedstadens jazzscene. Blant annet har hun spilt med Moksha, New Conception Of Jazz og Avant Folk, og på sitt eget debutalbum har hun tatt på seg ytterligere et sett vinger for å fly på musikalsk oppdagelsesferd ut i verden, på en vind av en tilnærmet ustoppelig vellyd. Vel, den stopper rent faktisk etter 44 minutter, men da er det bare å sette på Marble fra start igjen, for å dykke dypere ned i materien og oppdage nye lag av finurligheter og stemninger.

Lilja beskrives som et band: På vokal møter vi supertalentet Sanne Rambags med sin akrobatiske tilnærming til faget, Jo Skaansar spiller bass, og Helge Andreas Norbakken er ensemblets perkusjonist. Oddrun Lilja selv er først og fremst gitarist – og hvilken gitarist! – men noterer seg også for litt kor og fiolin, i tillegg til at hun har co-produsert (med Kåre Chr. Vestrheim) og skrevet albumet. Det er med andre ord hennes prosjekt, men hun er raus nok til å kalle gjengen sin et band. Så er det imidlertid også slik at Marble er et prosjekt som er uendelig mye større enn både bandet og Oddrun selv, og nå skal du få høre hvorfor.

Oddrun har reist verden rundt, og spilt med lokale musikere i Afrika, Midt-Østen, Asia, Amerika og Europa. Med åpent sinn og en betydelig nysgjerrighet har hun sugd til seg musikk og kultur de stedene hun har vært, og hjemme i Oslo har hun de siste årene skrevet og fundert og knadd alle disse inntrykkene til å bli ti eventyrlige sanger oppkalt etter ti byer hun har besøkt: «New York», «Bagamoyo», «Casablanca», «Paris», «Mekelle», «Tyr», «Kathmandu», «Nairobi», «Kolkata» og «Reykjavik». Det har resultert i en fullkomment fordomsfri smeltedigel av forskjellige typer musikk, musikk du ikke helt har hørt maken til før. Av mangel på et bedre begrep må vi kunne bruke det godt innarbeidede world music. Det som er sikkert er iallfall at dette både er grenseløst og grensesprengende, skapt av kjærlighet til musikken i alle dens uttrykk og fasonger.

Jeg intervjuet nylig konseptkunstneren Lars Ø. Ramberg for den kommende høstutgaven av bokasinet Feelgood. Det er han som har skapt det oppsiktsvekkende kunstverket «Brainstorm» som henger i vestibylen i nye Deichman i Bjørvika, et virvar av gul- og hvitmalte neonrør som gir lys og liv til Oslos nye hovedbibliotek. Blant mye klokt han sa var at han ikke skapte kunst om han gikk inn i atelieret og gjorde det samme som dagen før. «Hver gang jeg skaper, skaper jeg noe jeg aldri har gjort før, ut fra noe jeg ikke vet om vil lykkes, ikke vet hva jeg vil med. Jeg går utenfor mitt eget skjema, og der er det ingenting. Det er som å seile utenfor jordens overflate da den var flat. Utenfor kanten, der er det fritt fall.»

Det er et sitat som fikk meg til å tenke på Marble, som jeg synes beskriver platen veldig godt. Oddrun har gått i studio og hver dag gjort noe nytt. Hun har skapt noe hverken hun eller andre har gjort før, riktignok med hjelp fra et rikt utvalg gjestemusikere i tillegg til bandet sitt, men all denne musikken oppleves som musikk laget helt uten sikkerhetsnett, som om hun hadde seilt utfor kanten og latt det stå til. Følger vi Lars’ filosofi i dette spørsmålet er Marble derfor utvilsomt kunst. Det er et begrep som kanskje kan virke pretensiøst i enkelte sammenhenger, men skal det først brukes om musikk kan jeg ikke forestille meg en stort bedre anledning. Oddrun Lilja Jonsdottír har skapt noe helt usedvanlig, og det bør også legges til her at Marble er en plate med betydelig visjon.

Platens røde tråd er ikke vanskelig å få øye på, enn si holde tak i, men det er ikke det samme som å si at dette ikke er usedvanlig variert. Noe annet hadde også vært underlig med tanke på at Oddrun har hentet inspirasjon og lærdom fra en hel verden og de forskjellige landenes kulturer i arbeidet med Marble.

Åpningssporet «New York» er spretten jazz og åpner med lyden av tunge synkoper og tuting fra taxier, før det fortsetter med et lekent gitarspill fra Oddrun selv og gjestepiano fra Bugge Wesseltoft (som også spiller på «Paris», «Tyr» og «Nairobi»). At akkurat «New York» åpner platen er ikke tilfeldig. Det var hit hun kom som 19-åring, invitert «for å opptre på jazzklubber med anerkjente lokale musikere», som det står i presseskrivet. Det var muligens skummelt, men tydeligvis også lærerikt og ekstremt inspirerende, en erfaring som ga støtet til Oddruns mange videre reiser ut i verden. Den tvetydige teksten tolker jeg dithen at den både kan handle om hennes egne opplevelser og er en slags «krigserklæring» til alle som tror de kan sette henne i bås, eie henne. styre henne, men hun ikler seg også rollen som selve Moder Jord. Det er i grunnen litt passende for en god verdensborger å gjøre akkurat det.

Kontrasten mellom «New York» og neste låt, «Bagamayo» (som er navnet på en by i Tanzania), er betydelig. Her har Sanne (som synger helt utrolig) fått ekstra vokalhjelp fra en kenyansk sanger (og gitarist) som heter Fadhilee, som også har en nydelig stemme. Sangen låter mystisk og fremmed, innbydende og medrivende. Neste spor, «Casablanca», skiller seg fra de to igjen. Her er det seriøs Tusen og en natt-stemning med det marokkanske strengeinstrumentet guembri og det kastanjettlignende rytmeinstrumentet krakeb. Vokalen vi hører er også fascinerende og gir iallfall meg klare assosiasjoner til nattlige leirbål i den nordafrikanske ørken. Dette er den ene av platens ti låter som faktisk er innspilt utenfor Norge, i stuen til Zakaria Houaoura (som spiller guembri) i Marokko, og da antar jeg i Casablanca. Det er to sanger som er slått sammen til en; Oddrun og saksofonist Marthe Leas «Mela Kola» og den tradisjonelle gnawasangen «Sadiyee».

Da blir «Paris» nesten for en tur hjem å regne. Det er en komposisjon som er friere i formen, men ikke mindre besnærende av den grunn. Teksten synges av Sanne Rambags på engelsk, men den franske stemningen sikres av nydelig «sigøynerfiolin» (Oddrun), «fransk» trekkspill (produsent Kåre) og i tillegg noen strategisk plasserte franske gloser: «Enchanté». «Extraordinaire». «Pamplemousse».

«Mekelle» (oppkalt etter en by i Etiopia) jorder albumet ytterligere til det afrikanske kontinent, men selv om den så langt i løpet er tredje «afrikanske» spor av fem, skiller alle disse seg såpass fra hverandre at variasjonen er ivaretatt.

De tunge gitarene som åpner «Tyr» signaliserer alvoret som preger Libanon – og Palestina og Midt-Østen for øvrig.

May the stars guide you
And the waves bring you nothing but joy
May the sound of the birds gently replace the echoes of war

Her akkompagneres Oddrun av barneorkesteret Assomoud Palestian Music Orchestra fra flykningleiren Rashedie som er tatt opp på stedet, og Ghinwa, en 13 år gammel jente fra leiren som leser et dikt fra toppen av et tak. Selv om de færreste vil forstå hva hun leser, fremstår diktet (og sangen for øvrig) som en sterk påminnelse om verdens misere, samtidig som den sier noe om at det er mulig å finne skjønnhet selv i den mest ufattelige håpløshet. Med mindre du har et hjerte av is er «Tyr» musikk som får deg til å føle. Mye.

På «Kathmandu» får vi det første av to møter med den pakistanske sitarmaestroen Ustad Ashraf Sharif Khan. Møtet mellom Oddruns gitar og hans sitar er nydelig raga, og sangen brytes opp av noen overraskende lettbente vokal- og rymepartier av nærmest karibisk karakter. Det skaper en fin kontrast til de mer kontemplative ragadelene. Den korte «Nairobi» er en slags afrojazz, også denne av det lystige og lettbente slaget. Her er Fadhilee tilbake på vokal, og Oddrun gjør noen spenstige ting på gitaren. «Kolkata» er den andre sangen med Ustad Ashraf Sharif Khan, denne av det adskillig mer innadvendte slaget, iallfall i starten. Det tar av når sitaren får ben å gå på.

Rent musikalsk er den avsluttende «Reykjavik» lettere for vestlige ører å «forstå». Den inneholder ikke et tonespråk som trenger oversettelse, men er «gjenkjennelig» og fin med en enkel kassegitar og myke basstoner. Her antar jeg også at det er Oddrun selv som resiterer teksten på velklingende og vakkert islandsk.

«Vindur, blástu mér heim», synger hun. «Vind, blås meg hjem». Her vandrer hun i et kaldt og trolsk landskap på «Sagaøya», på vei hjem fra sine reiser. Hun er uviss på hvor hun er på vei, og kanskje ledes hun av de underjordiske som er så viktige i den islandske kulturen, men hun ender til slutt i en trygg havn. «Reykjavik» er en sang om den store betydningen av å ha holdepunkt i tilværelsen og tak over hodet. Om veien er mørk, er i det minste mørket selv ufarlig, og der hun kommer er det lys. Hun er selv lys, hevder hun.

Marble er en av de platene som er laget med hjertet. Den kommer fra et sted der verdens redsler ikke har noen plass, der hver og en av oss har en verdi som ikke måles i kroner og øre, der ingen skal behøve å være del av et prosenttall eller en statistikk, eller måles og veies i kvoter. Albumet som helhet er muligens ikke et innlegg i en flyktningdebatt, men i alle dens fasetter handler den om det også. Og om kjærlighet, styrke, håp og fremtidstro – og ikke minst, om musikkens forunderlige og overvinnende kraft. Musikkens største egenskap er å rive ned barrierer og forene, snarere enn å splitte og føre oss fra hverandre. Derfor gjentar jeg den første setningen i denne anmeldelsen: Hvis du skulle være i noen som helst tvil om hvorfor musikk er det fineste i hele verden må du høre på debutalbumet til Lilja.

Sjekk også: The Northern Belles poptriumf

2 Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.