The Northern Belles store poptriumf

Foto: Julia Marie Naglestad
Det er all grunn til å bli imponert over the nye albumet til The Northern Belle. Foto: Julia Marie Naglestad

The Northern Belle
We Wither, We Bloom
(Die With Your Boots
On Records)
6 out of 6 stars

Man kan undres noen ganger. Er det en uttalt plan som ligger bak et karriereløp, eller er et bands eller en musikers utvikling utelukkende naturlig og et resultat av mer eller mindre tilfeldig plasserte byggeklosser? Det jeg er sikker på akkurat i tilfellet The Northern Belle er at deres tredje album We Wither, We Bloom er et strålende vellykket popalbum og at det ikke hadde funnet sin fasong om ikke det var for forgjengerne The Northern Belle (2015) og Blinding Blue Neon (2018). Om låtskriver og frontfigur Stine Andreassen kunne forutse den nye platens form for fem år siden er altså det store spørsmålet. Det er ikke engang sikkert at hun selv er i stand til å gi et klart svar, men hun viste allerede den gang en utsøkt melodisans og popsensibilitet. Det musikalske uttrykket var riktignok i overveiende stor grad Country. Med stor C. We Wither, We Bloom er en annen skål. Er det country eller er det pop eller er det begge deler?

Uten å ha tatt en like radikal vending som Kacey Musgraves, et av Stines åpenbare forbilder, er det liten tvil om at hun har valgt å følge en tilsvarende musikalsk utvikling. Der de to har valgt hver sin sti videre inn i karrieren, er det først og fremst gjennom instrumenteringen. The Northern Belle er fremdeles et syvhodet troll som spiller sin musikk med organiske instrumenter, mens Kacey Musgraves har valgt å gå i en mer elektronisk retning. Den evige fellesnevneren for både Stine og Kacey er derimot deres avsindig sterke melodisans. Der har de fulgt samme utvikling på sine respektive tre plater.

We Wither, We Bloom føles, uansett om det er tilsiktet eller ikke, som The Northern Belle-albumet som bare måtte komme. De to forgjengerne har antydet at Stines melodier på et tidspunkt ville slå ut i full blomst. Det er imidlertid viktig at vi ikke ser denne lille teksten i akkurat det lyset:

We wither
We bloom
Just like the seasons
But I don’t know if
We can come out new
Every time
We freeze
We die
My heart breaks in too many pieces to collect
I love too hard to even protect
Myself from falling for you again
Spring is just around the bend

Kanskje gir det ingen mening å starte en plateanmeldelse med å beskrive avslutningssangen, men med det latterlig vakre tittelkuttet på We Wither, We Bloom er jeg villig til å gjøre et unntak. Mer enn en egentlig sang, er det er koda på 58 korte sekunder, og det handler slik jeg leser det om livets og kjærlighetens forgjengelighet. Når vi visner, blomstrer vi på nytt, og som Stine synger avslutningsvis kommer det alltid en ny vår, uansett. The Northern Belles foreløpige livsløp virker derimot ikke å være i nærheten av å visne, og det er lett å se albumet We Wither, We Bloom som den virkelige blomstringen.

Den kortfattede teksten avslutter og oppsummerer et album som ifølge varedeklarasjonen er en tekstmessig «utforskning av forhold og relasjoner og hvordan de kan blomstre og visne». Stine skrev mesteparten av albumet under et tre måneders opphold i Nashville ifjor, og presseskrivet som følger platen trekker frem at «avstanden hjemmefra ga nytt perspektiv på vennskap, familie, kjærlighet, tap og ikke minst hjemlengsel».

Avstand er iblant sunt, og det kan nok trygt sies at avstanden til alt det kjente, og frigjøringen et slikt selvvalgt eksil nødvendigvis innebærer, er det som har gitt det nye albumet dets ryggrad. Tre sanger er skrevet sammen med låtskrivere i Nashville, hvor Stine har tatt med skisser og låtforslag til henholdsvis Henry Brill («Remember It» og «Two Minds») og Josh Rennie-Hynes («Lonely»), for å jobbe videre med. Resten er helt og holdent Stine Andreassen selv, arrangert i kompaniskap med et band som bare blir stødigere og stødigere og produsent Marcus Forsgren som er med for andre gang.

«Denne låta handler om å gi føkkings alt! Og så bli holdt igjen fordi du er kvinne.» Slik introduserte Stine albumets åpningslåt «Gemini» da den ble fremført offentlig for første gang under Interstate 20-festivalen på Vulkan i Oslo i januar, den gang verden ennå var normal. Det var avslutningen av noe av det feteste jeg noen gang har sett på en norsk scene, A Nordicana Revue, der Lucky Lips og Malin Pettersen var backingband for noen av våre beste americanaartister, blant dem Stine, Louien, Signe Marie Rustad, Matias Hilmar Iversen og Benedicte Brænden.

Got no time for playing games
I’m no whore, nor your has-been, your mommy or a saint
I bruise easily, but I’m not ashamed
I’m simply a girl
I got many names

«Gemini» er et innlysende valg av åpningsspor og ble også valgt som single i forkant av albumslippet. Det er en sang som slår gnister, som sparker fra hardt fra seg, og da Stine, bandkollega Bjørnar Ekse Brandseth og Lucky Lips med gitarist Stian Jørgen Sveen ved Bjørnars side fremførte den på Vulkan truet taket med å løfte seg. Fullt så intenst kan ikke en studioversjon bli, men det er neimen ikke langt ifra heller. At det er den tøffeste låta Stine har skrevet er jeg ikke i særlig tvil om, og det intense gitarløpet mot slutten der Bjørnar og Ole-André Sjøgren bare lar det stå til, sørger for en sjelden kickstart av en plate.

Men misforstå ikke. «Gemini» er ingen utpreget rocker, men snarere et perfekt stykke popmusikk med tidvis overstyrte gitarer. Den har en uimotståelig Fleetwood Mac-aktig melodi, og jingle-jangle Byrds-lyd. De samme to egenskapene kan trygt tilskrives neste låt og første single fra albumet, den seriøst iørefallende «Remember It». Men den innsmigrende melodien og det søte arrangementet skjuler en real fuck you til en tidligere kjæreste og badass-meldingen «Now I’ve found a real love who lets me in, wants me just the way I came to him, oh my darling you know you can’t compare, he makes me scream all night but you’re my nightmare».

Etter to superfengende uptempo singler, er det tid for platens første ballade, superfine «How Deep», der Belles tre damer får skinne i all sin prakt; Stine med sin flotte sang, Marie Tveiten med nydelige harmonier, og ikke minst Johanne Flottorp som atter en gang sørger for en av bandets viktigste signaturer med sin drevne hardingfele. Det er den som jorder The Northern Belle og gir bandet og musikken den identiteten som er blant de viktigste årsakene til at de skiller seg ut og blir lagt merke til også utenfor landets grenser. På «How Deep» tas vi inn i et musikalsk landskap som ikke kunne hatt sine røtter noe annet sted enn i norsk fjellheim. Koblet med en utsøkt melodi og en følsom tekst med like deler fortvilelse, trøst og håp, er sangen et finstemt mesterstykke av en ballade.

«Tailor Made» er en hyllest til den amerikanske designeren Nudie Cohn og hans patenterte Nudie Suits som er båret av en lang rekke artister. Sangen refererer til noen av disse; Gram Parsons, Elton John, Hank Williams, Glen Campbells «Rhinestone Cowboy» og Robert Redfords rollefigur i The Electric Horseman. Sangen er nok et stykke suveren popmusikk, med en deilig, slepen countryshuffle og enda en av disse melodiene som bare er intenst og umiddelbart fengslende. Også den tredje singlen fra platen, «Late Bloomer», er av det litt slepne slaget. Det er en catchy sang om selvrealisering og om å bevare troen på egne ferdigheter og ikke la andre styre hva du vil i livet.

They call me late bloomer and I’m proud of it
It took a long time to get where I’m at
Check a new box if the old don’t fit you
If you know what you want screw the other’s view

Spørsmålet om det er pop eller country er fremdeles relevant all den tid The Northern Belle serverer sanger som «Late Bloomer». Melodien kunne vært hentet fra en klassisk pophit, men når krydderet er hardingfeler og steelgitarer er det ikke godt å vite hva man skal kalle musikken. Det er nettopp denne tilsynelatende schizofrenien som gjør We Wither, We Bloom til en muligens enda mer spennende plate enn de to forgjengerne, og denne sangen er et prima eksempel på hvorfor.

Hardingfela blir med over i neste sang, balladen «Born To Be A Mother» som mer enn antyder at Stine begynner å bli moden for å innta morsrollen. Det er en utsøkt sang om noen av livets store temaer og store dilemmaer: «I was born to be a mother, I was born to be scared.» Tematisk kan «Born To Be A Mother» knyttes direkte til «Evelyn» som kommer litt senere på platen. Det er en ren hyllest og takk til Stines egen mor. Også her er Johannes hardingfele sentral i lydbildet, og moren til Stine er dessuten så heldig at hun har fått en av platens aller mest fengende låter oppkalt etter seg.

Et karaktertrekk ved både «Evelyn» og flere andre sanger er breakene, taktskifter som gir ekstra fart og driv og ofte drar over i en litt rocka retning. «Evelyn» er også en av de sangene der du virkelig hører hvor bra bandet The Northern Belle er, at det ikke bare er sangene til Stine som drar lasset. Rytmeseksjonen med Yngve Jordalen på bass og Svein Inge Bjørkedal på trommer er simpelthen bunnsolid, og fører sangene i mål med metronomisk presisjon. De to er grunnmuren som sørger for at alt det andre vi hører får lov til å skinne, som gjør sangene så stødige at de er sikret mot jordskjelv.

Du hører det samme i «Two Minds», et annet perfekt møte mellom pop og countrymusikk der vi også hører smektende fiolin- og cellotoner fra Martin Stallemo Bakke og Åse-Maria Bygland Larsen bakt inn i arrangementet. Det er musikalsk finstemt og spennende arrangert, en sang som åpner for mye av dynamikken som også er å høre i neste spor ut, den utspekulert triste og veldig fine balladen «Lonely». Sangen har en fantastisk oppbygning og vokser i intensitet med varsomme virkemidler, der Svein Inges trommer og en krystallklar kassegitar bør trekkes frem spesielt.

Den melankolske slagsiden i mange av disse sangene, som «Lonely» og den etterfølgende «No Clue», er blant tingene som løfter The Northern Belles materiale over det ordinære. Stine fremviser en forståelse og følsomhet for sine figurer som bekrefter empatien hun bærer i seg. At hun selv lever i et godt samboerskap betyr på ingen måte at hun ikke har hjerte for andres sorg eller ensomhet, og heller ikke at også hun kan ha gått på en smell eller to tidligere i livet.

Med det i tankene er det så fint å høre «Love Of Mine», Stines hudløse kjærlighetserklæring til mannen i hennes liv. Det er i tillegg en sang om selvrealisering, om hva som er mulig å utrette når du har noen ved din side, om å tørre å gi slipp, og at man i noen tilfeller heller får la konsekvensene komme om det er det om å gjøre. Har du en som kan ta deg imot når du faller er det greit. Når platen så glir over i det tidligere omtalte og svært korte tittelkuttet har den fått en avslutning det står respekt av. Det er to sanger som binder hele sulamitten sammen, og som feirer både kjærligheten og livet.

Jeg har snakket litt i det siste om da jeg så The Northern Belle spille første gang. Det var på Piknik i Parken-festivalen i 2015, og bandet, sangene til Stine og hele hennes fremtoning fikk meg til å minnes hvorfor jeg begynte å skrive om musikk en gang for lenge siden. Den vidunderlige, smittsomme entusiasmen og spillegleden de la for en dag bragte meg over i en viss ubalanse der og da, og jeg sto i grunnen bare og smilte de 45 minuttene konserten varte og fikk servert flesteparten – eller kanskje alle – av de flotte låtene fra det den gang helt ferske debutalbumet. Jeg fikk assosiasjoner til både Fleetwood Mac, Alison Krauss og Dixie Chicks (nå The Chicks) den gang som nå, men det er gått fem år siden, og forskjellen på de gamle og de nye sangene er merkbare. Skjønte noen av oss den gang hvor dette ville bære? Antageligvis ikke. Riktignok fikk jeg en musikalsk åpenbaring som har vist seg å ha varig betydning for måten jeg har hørt musikk på i årene siden, men jeg kunne ikke forestille meg at det ville kulminere i en så helstøpt og gjennomarbeidet popplate som We Wither, We Bloom. Den er til dels svært forskjellig fra debutalbumet, men via to år gamle Blinding Blue Neon også den platen som kanskje bare måtte komme ut i den andre enden.

We Wither, We Bloom er The Northern Belles tredje strake triumf, og den platen som fører bandet i mål en gang for alle. Det er rett og slett denne platen de kom til oss for å lage.

Sjekk også: Fabelaktige Matias Hilmar Iversen

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.