Veldedighet med skam og dårlig samvittighet – når givere henges ut på gata

Det er behov for mye veldedighet i verden, og måten de forskjellige organisasjonene ber om hjelp varierer kraftig.

Har noen gitt deg kjærlighet i dag?

SOS Barnebyer er midt i en kampanje der deres unge «selgere» stopper forbipasserende i gågater og på fortau. De tilbyr en kjærlighet på pinne, hvilket tydeligvis skal symbolisere at mange barn vokser opp uten foreldre, uten muligheter til skole, utdanning og arbeid, uten kjærlighet, for deretter å verve deg som fadder. Ifølge organisasjonens hjemmesider er det anslagsvis 220 millioner barn i verden – ett av ti – som lever uten familie eller risikerer å miste omsorg fra familien sin.

Arbeidet den østerrikske veldedighetsorganisasjonen har utført i de 70 årene som er gått siden den ble grunnlagt av medisinstudenten Hermann Gmeiner i 1949 er utrolig viktig – og det kan vanskelig overvurderes. SOS Barnebyer er heller ikke alene om slikt viktig arbeid. Amnesty, Redd Barna, Leger Uten Grenser og mange andre organisasjoner redder verden bittelite grann hver eneste dag, og innsatsen deres er uvurderlig. Hadde det vært opp til verdens myndigheter alene å ta vare på menneskeheten, ville mye vært annerledes – og ikke til det bedre.

Da er det med andre ord opp til oss. Til deg og meg. Det er for så vidt helt topp. Her i Norge og i andre vestlige land lever vi i betydelig velstand, og veldig mange av oss har mer enn vi trenger. Nordmenn er også ledende i frivillighetsarbeid som er veldedighetsarbeidets ivrige fetter eller kusine, og vi er ganske gode på dugnad også. Nordmenn stiller opp, for hverandre og for trengende over hele verden.

– Hei, i dag stiller jeg et spørsmål til alle voksne…

Ny dag, ny representant fra SOS Barnebyer, og han snakker til meg med en ordbruk og i et toneleie som om jeg er et lite barn.

Jeg blir såpass paff at jeg flirer og rister på hodet når jeg passerer ham og undres litt over hva jeg nettopp opplevde. Dette kan umulig fungere særlig bra, tenker jeg. Når jeg fem minutter senere går tilbake samme vei, støter jeg på en ny utsending fra SOS Barnebyer, denne gangen en ung kvinne som forsøker seg på noe av den samme tilnærmingen og som jeg tillater meg ikke å svare. Idet jeg passerer hører jeg henne si noe spydig om at hun henvender seg til folk som synes barn fortjener å ha det godt i livet, og det er like før jeg stopper og sier noe. Hva vet hun om meg, og med hvilken rett snakker hun til meg som om jeg er en følelsesløs barnehater? Når jeg 20 meter lenger ned i gaten blir forsøkt stoppet av enda en ung kvinne biter jeg i meg et «nå får dere se og gi dere» og spør hvem hun jobber for. Ingen har lært disse «selgerne» at de bør presentere seg før de forsøker å selge deg noe.

Det er for så vidt vanlig at selgere ikke innleder en samtale med å presentere seg, men SOS Barnebyer er en veldedig organisasjon og ikke en kommersiell bedrift. Jeg forstår at de innleide ungdommene konkurrerer med alle som forsøker å selge meg alt mulig annet rart i førjulstida, men jeg synes fremdeles det er forskjell på å være SOS-fadder og å kjøpe ny stekeovn. Jeg tror faktisk jeg blir møtt med større respekt av den som forsøker å selge meg en stekeovn.

Her blir jeg i stedet forsøkt påført skam og dårlig samvittighet av ungdommer jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg. Men det er ikke nødvendigvis deres feil at de oppfører seg som idioter. Det er gjerne noen voksne som står bak. Jeg tror ikke ledelsen i SOS Barnebyer sitter og planlegger stunt som dette på egen hånd, men at et reklamebyrå også er tungt inne i bildet. Byrået vil ta seg godt betalt for å pønske ut hvilke knapper som bør trykkes på i kampen om veldedighetskronene.

Jeg gir penger til flere veldedige organisasjoner. Hver måned. Hvert år. Forleden gjorde jeg som jeg pleier før jul, og betalte en bunke med giroer fra forskjellige organisasjoner som ber om min støtte ved å sende meg noen julekort eller en kalender jeg ikke har bruk for. Jeg husker ikke hva SOS Barnebyer sendte meg eller om det var noe annet enn kun et brev, men jeg betalte mine 150 kroner med glede. Det skulle bare mangle om ikke jeg kunne hjelpe dem som ikke har det like bra som meg.

Ungdommene som står på gata for å hanke inn givere og faddere og støttemedlemmer og det ene med det andre, aner ingenting om meg eller andre de henvender seg til. De vet ikke om jeg er rik eller fattig, de vet ikke om jeg allerede er giver, de vet ikke om jeg har egne barn som jeg kanskje har et vanskelig forhold til, de vet ikke om jeg har en god eller dårlig dag. Ledelsen i SOS Barnebyer og deres samarbeidspartner reklamebyrået vet heller ikke disse tingene, men synes likevel det er en god idé å nærme seg sine givere ved å behandle dem som barn og/eller påføre dem dårlig samvittighet.

Veldedighet er blitt en stor industri, men de forskjellige organisasjonene kan ikke av den grunn oppføre seg som om de er rene salgsorganisasjoner. Heldigvis gjør ikke alle det, men mange nok til at dette må kalles et strukturelt problem. Det tjener organisasjonene ingen ære når deres representanter fornærmer dem de skal rekruttere, eller som jeg hørte for noen år siden; «Vil du redde et barn i dag?», som om det er mitt ansvar og at jeg ikke er mye til menneske hvis jeg takker nei til tilbudet. Er vi gode hjelpere eller blir vi redusert til melkekuer når vi støtter SOS Barnebyer, Redd Barna eller Amnesty med noen hundrelapper? Jeg kan heller ikke forstå at organisasjonene er tjent med denne «kundebehandlingen» på sikt. Det kan hende det ser bra ut på bunnlinja, at mange nok lar seg overrumple, men på sikt forvitrer respekten vi har for arbeidet de utfører.

Jeg vil tro de aller fleste ansatte i seriøse veldedighetsorganisasjoner er velmenende mennesker som utfører sitt arbeid fordi de tror det er mulig å bidra til en bedre verden, men så har du dem som har misforstått stillingsinstruksen. Et ord som har vært brukt for å beskrive denne rekrutteringsmetoden er «charity rape», eller på norsk, veldedighetsvoldtekt. Det er et stygt ord, en sammensetning av to ord som ikke har noe med hverandre å gjøre, på nivå med «godhetstyranni» som ble innført av Terje Tvedt og omfavnet av Fremskrittspartiet for å beskrive hva de synes om norsk innvandringspolitikk der i gården. Jeg kvier meg for å bruke det selv, men forstår utmerket godt hvordan det har oppstått.Det har organisasjonene seg selv å takke for.

Hva med meg? Jeg fortsetter å hjelpe. Det er ikke fattige barn eller krigsofres skyld at de som taler deres sak ikke bruker huet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.