Min venn og kollega Per Borglund sa det godt forleden: «Den konserten skulle jeg gjerne hatt en reprise på!» Per snakket om da vi så Tom Waits i Oslo Konserthus en sen høstdag i 1985, som den dag i dag er noe av det flotteste noen av oss har sett på en scene. Han spilte i hovedsak låter fra den nylig utgitte Rain Dogs og forgjengeren Swordfishtrombones, samt noen innslag av eldre dato som «Heartattack And Vine», «Christmas Card From A Hooker In Minneapolis» og «I Wish I Was In New Orleans (In The Ninth Ward)». Det var en kveld for historiebøkene og eneste gang jeg har sett Tom Waits. Managementet hans prøvde som mange husker å få organisert en konsert på Den Norske Opera under Glitter And Doom-turneen, men der i gården klarte de bragden å takke nei i 2008. Det var siste gang Waits turnerte, og det spørs om det blir noe mer, så takk for den!

Men i dag fyller Tom Waits 70 år. Da feirer vi en av populærmusikkens fremste originaler, en artist som aldri – ALDRI – har spilt inn en uinteressant plate og alltid – ALLTID – har gått sine egne veier. Alt dette er vel og bra, men hadde han ikke hatt låtene å vise til, hadde det ikke vært så mye som skilte Waits fra mange andre. Gjennom årenes løp, fordelt på 16 studioalbum, tre livealbum og to soundtracks, har Tom Waits vist en forbausende jevn kvalitet – og den har vært høy.

Det er en produksjon som inneholder mange av mine desiderte favorittlåter; «I Hope That I Don’t Fall In Love With You», «(Looking For) The Heart Of Saturday Night», «Kentucky Avenue», «On The Nickel», «16 Shells From A 30.6», «Jockey Full Of Bourbon», «Hold On» … listen fortsetter og fortsetter. Stadig oppdager jeg nye sider ved disse sangene som jeg har hørt hundrevis av ganger, og stadig oppdager jeg sanger gjemt bort i katalogen hans som jeg ikke har stoppet opp ved tidligere. Platene hans er så mangesidige og varierte at det egentlig ikke er til å unngå. Universet hans er eksepsjonelt detaljrikt både i toner og tekst, og akkurat som det er et livsverk å skape et slikt univers er det en livsgjerning å verdsette det i all dets nyanserikdom.

Hvor mye Tom Waits’ musikk har betydd for meg er naturligvis ikke målbart, men at han er en av artistene og låtskriverne jeg har satt aller størst pris på siden jeg oppdaget ham med videoen til «In The Neighborhood» som jeg så på Sky Channel, er det ingen tvil om. Du kan vel si han skilte seg kraftig fra andre tidstypiske artister som Wang Chung og Howard Jones. Tom Waits henvendte seg til en helt annen side av meg. Ikke lenge etter oppdaget jeg ham som skuespiller også, først i Francis Ford Coppolas nydelige Rumble Fish, siden i blant annet The Cotton Club, Down By Law og Ironweed. Det er imidlertid en annen sak.

Jeg har gjort et forsøk på å samle mine 100 Waits-favoritter i en spilleliste og samtidig gjøre det til et så representativt utvalg som mulig innenfor rammen av dette. Det betyr likevel at enkelte plater som The Black Rider, Blood Money og Alice er en smule underrepresentert og klassikere som nevnte Swordfishtrombones og Rain Dogs er overrepresentert, men FOR en sjukt fin spilleliste dette er blitt. Jeg har samlet sangene både i Spotify og Tidal, men vit at Night On Earth-soundtracket ikke er tilgjengelig i sistnevnte, slik at den listen kun er på 99 titler.

Gratulerer med dagen, Tom!

Sjekk også: Årets 50 beste låter