Bort med fordommene

Jeg er gammel musikkjournalist med en slags «storhetstid» på 80- og 90-tallet. Den gang var begrepet «musikkpoliti» stadig benyttet for å beskrive oss meningsbærende og trendsettende allvitere. Vi protesterte høylytt mot merkelappen, men i ettertid ser jeg at den nok hadde noe for seg i den forstand at vi opphøyde oss selv – ubevisst snarere enn bevisst, det skal vi tross alt ha – til smaksdommere på vegne av alle andre der ute.

Det er nå gått ti år siden jeg sluttet å skrive om musikk profesjonelt, med det til følge at jeg har kunnet høre på den musikken jeg har villet, snarere enn den jeg var nødt til å høre på og i sin tur mene noe mer eller mindre begavet om.

I forlengelsen av det privilegiet det tross alt er å høre på det man har lyst til er det blitt tid og anledning til en smule stille refleksjon, om dette med musikksmak, ikke minst. Hadde mine år som «profesjonell» musikksynser egentlig så mye for seg som jeg en gang trodde? Det helt åpenbare svaret er «sannsynligvis ikke». Bevare meg vel, jeg er villig til å gå langt i å forsvare mange av mine anmeldelser, ikke minst av det jeg mente var genuint dårlige plater eller forestillinger. Kan jeg gå gjennom resten av livet uten noen gang mer å høre Dag Kolsruds fryktelige band One 2 Many eller Jahn Teigens plate Esilio Paradiso eller en hjelpeløs oppsetning av Hair – og det kan jeg – har jeg det godt med meg selv. Men som musikkjournalist i «hine hårde» (som strengt tatt ikke var særlig hårde) hadde man en del etablerte favorittartister, musikalske preferanser og kanskje til og med visse musikalske verdier man satt høyt. Minst like viktige var imidlertid de artistene vi ikke likte, de som ikke passet inn i vår forestilling om hva som var god eller dårlig musikk og som vi elsket å hate.

Jeg har nok aldri vært blant de verste her, men jeg har hatt min skjerv av artister jeg har mislikt eller simpelthen foraktet – uten noen bedre grunn enn at jeg har vært forutinntatt basert på noen få låter eller et image jeg ikke har likt. I mer voksen alder har jeg skjønt at det er musikken som teller. Liker jeg en låt, har det ingen betydning hvem som spiller den. (Jeg har forresten til gode å like noe av Celine Dion.)

Jeg tenkte litt ekstra over disse tingene da jeg var og så Bryan Adams spille i Oslo Spektrum i mars. Han var en av de artistene jeg virkelig mislikte, spesielt basert på den grusomme «Everything I Do (I Do It For You)», en låt som fremdeles kan gi meg en intens kløe og utslett når jeg hører den. På den annen side har jeg begynt å «forstå» Bryan Adams’ musikk på en annen måte og kommet til at den kort og godt handler om at rock’n’roll er jævlig morsomt. Ikke alle trenger å være veldig seriøse eller veldig kunstneriske. Noen ganger holder det i bøtter og spann å spille straight rock’n’roll, og den bør helst ikke være ironisk.

Adams var i byen for å pløye gjennom hele det klassiske Reckless-albumet fra 1984 og en rekke av sine største hits, og det ble en fornøyelig aften. Jeg hadde det dødskult og var i strålende humør kvelden ut. Jeg fikk ikke en gang så stygge utslett da han spilte «Everything I Do…» som jeg ellers kunne fått.

Samtidig, et annet sted i salen, satt VGs anmelder og min tidligere kollega fra BEAT, Morten Ståle Nilsen, og var surmaget. Synd for ham. Jeg gikk og drakk øl etterpå og var enig både med meg selv og kompisen min som jeg dro med meg om at det hadde vært en strålende forestilling.

Jeg skrev for øvrig en anmeldelse av konserten på den gamle bloggen og er du interessert kan du lese den her, på engelsk, selvransakelse inkludert.

Bryan Adams Reckless show reviewed – it’s all about rock’n’roll

 

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *