Corto Maltese ved reisens slutt

Hugo Pratt
«Corto Maltese – Tango»
(Minuskel Forlag)
[usr 5 text=»false»]

Hugo Pratt
«Corto Maltese – Helvetia – alkymiens rose»
(Minuskel Forlags)
[usr 4 text=»false»]

Hugo Pratt
«Double Shift»
(Corto Maltese – Mu – det tapte kontinent)
[usr 4 text=»false»]

Det har tatt forlegger Alexander Leborg og hans oversetter Jon Rognlien i overkant av fire år å ferdigstille Hugo Pratts tolv tegneseriealbum om Corto Maltese på norsk. Som kulturformidler har dermed enmannsforlaget Minuskel lykkes der både Cappelen og Egmont ga tapt for markedskrefter og lave salgstall. Leborg har ikke gitt seg på tørre møkka, og som forlegger har han med utgivelsen av de siste tre albumene – Tango, Helvetia – alkymiens rose og Mu – det tapte kontinent – samlet sett sikkert tapt noen kroner, men utført en gjerning han skal ha all mulig honnør for. Fullføringen av denne serien i praktfulle utgaver er et kulturelt løft Leborg forhåpentligvis får sin lønn for i himmelen, om ikke her på jorden.

Mitt lille bidrag er å anmelde hele sulamitten, så kanskje noen potensielle lesere ser lyset. Tegneserien om Corto Maltese er blant verdens mest feirede – med god grunn – og jeg håper virkelig jeg kan skaffe noen konvertitter til «the Church of Corto» med disse ordene. Serien er Hugo Pratts hovedverk og plasserer tittelfiguren, en eventyrer og lykkejeger med en rettferdighetssans som skaffer ham mye trøbbel, i store politiske begivenheter som finner sted i årene 1904 til 1925. Hele verden er hans scene, fra Stillehavet til Sentral-Asia, fra Venezia til Buenos Aires, og han omgås både historiske og fiktive personer. Dette er tegneserier for voksne lesere og har fint lite felles med hverken Donald Duck eller Pondus, Fantomet eller Supermann. Nå som Minuskel har ferdigstilt serien vil den stå fint i bokhylla sammen med Voltaire eller Dickens eller Hamsun eller Solstad. Corto Maltese kan simpelthen beskrives som tegnet skjønnlitteratur.

Jeg har anmeldt de tidligere bindene i disse artiklene:

Corto Maltese – bind 1 og 2
Corto Maltese – bind 3 og 4
Corto Maltese – bind 5 og 6
Corto Maltese – bind 7 og 8
Corto Maltese – bind 9

Og nå til bind 10, 11 og 12.

Tango er den siste umiddelbart «forståelige» historien med Corto Maltese i hovedrollen. Med det mener jeg at fortellingen er linjær og mer eller mindre blottet for de metafysiske utskeielsene Pratt koster på seg i de to avsluttende bindene. I Tango ankommer Corto Maltese Buenos Aires på leting etter sin gamle venninne Louise Brookszowyc. Året er 1923 og det er 15 år siden han sist var i Argentina (en historie Pratt aldri fortalte). Vi møter ham når han taper en omgang biljard mot en gammel bekjent fra den gang, Fosforito. Fosforito har et inngående kjennskap til Buenos Aires’ underverden og hjelper Corto med opplysninger som fører ham inn i et livsfarlig prostitusjonsmiljø der forskjellige hallikorganisasjoner kjemper om det samme markedet. Louise har jobbet for den polske organisasjonen Warsavia, men er død, finner han snart ut. Imidlertid har hun etterlatt seg en datter som angivelig er i sikkerhet, og som Corto forsøker å spore opp samtidig som lysten på hevn driver ham videre.

Dette er langt unna den storpolitiske arenaen vi kjenner fra album som Keltiske ballader, Afrikas horn, Sibir og Det gylne hus i Samarkand. Likevel er hverken den politiske arena eller korrumperte maktmennesker fjerne størrelser i fortellingen. Letingen etter Louises datter fører ham til hans gamle venn, den amerikanske bankraneren Butch Cassidy som alle tror er død, men som lever i beste velgående under falsk navn, og som igjen leder til styrtrike landeiere med mørke hemmeligheter. På en måte er Tango å anse for et klassisk kriminalmysterium, men Hugo Pratts elegante grafiske lek med sort-hvitt og velkomponerte tablåer eleverer historien og gir en poetisk brodd du ikke finner i bøkene til for eksempe Dan Brown eller Camilla Läckberg.

At Tango er utsøkt fortalt blir ekstra tydelig ved andre eller kanskje tredje gangs gjennomlesning. De 53 sidene skjuler flere lag med relevante detaljer som lett kan bli borte om man ikke er årvåken, og det er jo også et virkemiddel man kjenner fra kriminallitteraturen. Om det er veldig tilsiktet hos Pratt er jeg likevel i tvil om, men detaljnivået – særlig i teksten – er såpass vesentlig at det kan lønne seg å lese fortellingen en ekstra gang.

Tango ble første gang utgitt på norsk av Cappelen i 1988 (den italienske originalutgaven kom i 1985), men hverken Helvetia – alkymiens rose (1987) eller Mu – det tapte kontinent (1988-89) har vært utgitt på norsk tidligere. Disse fungerer helt klart best i den store sammenhengen som er å lese Corto Maltese komplett. Begge bøkene rommer krevende, metafysiske fortellinger der Corto Maltese går inn i drømmenes og legendenes forunderlige verdener. Du kan kalle dem litt av hvert, men nevneverdig spennende er de ikke. Der skiller de lag fra de ti andre bindene i Corto Maltese-serien, men de er likevel fascinerende i sin lek med myter, sagn og drømmer.

I albumet Helvetia befinner vi oss i Sveits høsten 1924, og Corto Maltese er sammen med sin venn universitetsprofessoren Jeremiah Steiner (et alias for filosofen og tenkeren Rudolf Steiner?) på vei til sistnevntes venn Hermann Hesse i den lille landsbyen Montagnola.

«Det er ikke jeg som nærer fantasiene og din nysgjerrighet, men dette landet, som er så fullt av hemmeligheter. Dette er møtestedet for alkymi, magi, astrologi, legender, for ikke å nevne religiøse og esoteriske tradisjoner. Min venn Hesse, forfatteren, har invitert meg til å delta i et studium av alkymisten Paracelsus», forteller Steiner og diskuterer innledningsvis «hemmelige bøker» med Corto i bil på vei mot Casa Camuzzi, Hesses avsidesliggende bopæl.

Her møter Corto den unge gutten Klingsor, som ser ut til å være rundt ti år gammel, men hevder å være fire … eller seks hundre og tretten. Like forvirrende er spørsmålet om hvilken Klingsor han er, om han «springer ut av de ville fantasiene hos forfattere som Hesse eller Wolfram von Eschenbach, eller en komponist som Wagner» eller om han er ingen av dem. Eller om han er Hermann Hesse selv.

Fra introduksjonen av Klingsor føres Corto inn i underlige opplevelser som tar ham ut og inn av drøm og virkelighet, fra legenden om kong Arthur til Hollywoods mytiske verden personifisert av King Kong. På oppdrag fra Sir Klingsor som han også treffer i voksen utgave, skal han hente «alkymiens rose». Den er ifølge Klingsor «nøkkelen til hele vår middelalderverden, som er basert på en innviet bevissthet der myter og legender ikke er frukter av folkesjelens spontane blomstring, men tvert imot har et høyere utspring. De bærer alle i seg et guddommelig segl. Det er bare i et slikt lys at den folkelige hukommelsen kan bli en eventyrlig kilde til eventyrlige forestillinger … men alkymiens roses hemmelighet er forbeholdt et innviet brorskap.»

På et tidspunkt i fortellingen blir Corto gjenstand for en rettssak i Helvete med et tribunal bestående av Kain, Judas Iskariot, Balal fra Sennaar, trollmannen Merlin, Ewa eller Eva fra skapelseberetningen, Jeanne d’Arc, pave Klemens V, sodomitten Gilles de Rais, landeveisrøveren Dick Turpin og Cortos gamle venn og våpenbror Rasputin. I det babelske virvaret av referanser til både bibelhistorie og til dem som har begått ugjerninger eller forsøksvise heltedåder i Vårherres navn skal spørsmålet om Cortos skyld utredes; var det en forbrytelse å plukke alkymiens rose og drikke av den hellige gral?

Innfløkt? Ganske, og akkurat som Tango tjener også Helvetia – og Mu – på å bli lest flere ganger. Det er interessant lesning, også selvfølgelig på grunn av Hugo Pratts særegne tegnestil og lek med skyggespillet mellom sort og hvitt. Det blir ekstra virkningsfullt når han som her fører sin helteskikkelse mellom verdener, mellom drøm og virkelighet, mellom faktisk historie og gamle skrøner.

Mu er mer av det samme. Mye mer. Der Helvetia med sine 70 tegnede sider er forholdsvis kort, er Mu med sine 168 paneler et massivt løft og det lengste Corto Maltese-eventyret av dem alle. Her er vi tilbake i karibiske farvann der Corto også befant seg i årene 1915-1917 som beskrevet i de to albumene Steinbukkens vendekrets og De vakre drømmers lagune. Disse inneholder mange av de klassiske 20 sider lange fortellingene Pratt tegnet i årene 1971-1973 som er samlet i totalt fire album og utgjør en helt sentral del av Corto-universet. Serieskaperen plasserte her sin helt (eller antihelt) i et forholdsvis tradisjonelt tegneserieformat, men utfordret samtidig tegneseriens etablerte rammer. Disse fortellingene representerer på mange måter ryggraden i Pratts Corto Maltese-produksjon.

Mu er seriens coda, og at Corto Maltese som har vært på jakt etter skjulte skatter i årevis nå er på leting etter intet mindre enn et tapt kontinent er en naturlig konsekvens av alle de hendelser som har ført ham til en båt ankret opp ved en øy i nærheten av Yucatan-halvøya. Her møter vi ham sammen med et galleri av gamle venner vi er blitt kjent med i tidligere historier; de allerede nevnte Rasputin og Steiner, og dessuten Tristan Bantam, Levi Colombia og Gyllenmunn.

De er på jakt etter det tapte kontinentet Mu, som er et alternativt navn for Atlantis som ifølge filosofen Platos skrifter sank i havet etter å ha falt i unåde hos gudene. Navnet Mu ble introdusert av fotografen Augustus Le Plongeon som studerte mayakulturen i dette området. På øya Corto og vennene ligger ankret ved finnes angivelig en av inngangene til en underjordisk verden som fører til Aztlan, Poseidons tapte rike, og Levi Colombia er i besittelse av et gammelt pergament som viser en labyrint som skal finnes i et mayatempel på øya.

Vi møter den marihuanarøykende og romdrikkende banditten Dandy Roll, lokale indianere og flygeren Tracy Eberhard, en fiktiv person og venninne av virkelighetens Amelia Earhart, som styrter på øya. Dette fargerike menasjeriet beveger seg mot mayatempelet der Corto skal finne labyrinten som er inngangen til det tapte riket. Som i Helvetia går ferden inn i et diffust mytologisk landskap der ingenting er helt hva det gir seg ut for å være, og skillelinjene mellom drøm og virkelighet er minst like utydelige. Eldgamle legender om tapte kontinenter og hallusinogene sopper leder Corto inn i det minst forutsigbare av alle hans eventyr.

Hugo Pratts siste fortelling om Corto Maltese skiller seg kraftig fra den første, mesterverket Balladen om det salte hav. Også den rommer enkelte metafysiske problemstillinger, men ikke som her. I jakten på det tapte kontinentet Mu sett gjennom Cortos øyne, tar Pratt seg friheten å stille de helt grunnleggende spørsmål om hvem vi er og hvor vi kommer fra, men det er Rasputin som sier det best når han først avviser å bli med i land for å finne labyrinten:

«Du tilbyr meg jo en tur til en labyrint … en labyrint innhyllet i en rebus med en gåte som løsning? Jo da, det kan bli fint hvis det er noe håp om å finne den sedvanlige skatten. Men selv om man ikke skulle finne noe, er det hemmeligheten, mysteriet, tvetydigheten, sfinxen, allegorien, charaden som teller. Det er symbolet, spillet, opplevelsen … Jo da, jo da, Corto, men jeg blir ikke med. Vet du hvorfor? Fordi du ikke inviterte meg på behørig vis.»

Alt Rasputin nevner her oppsummerer også hele den 12 bind lange serien om Corto Maltese. Mu er langt ifra et mesterverk, men det er en avslutning som gir mening i lys av det som har vært forut og alt Rasputin uttrykker. Legenden om Atlantis er mytenes myte og en forlengelse av alt Corto har vært gjennom i de 11 foregående bind av serien.

Det gjenstår da å gratulere og takke Alexander Leborg for den enestående bragden det er å utgi Hugo Pratts komplette samling av Corto Maltese-historier på norsk, mesterlig oversatt fra italiensk av Jon Rognlien, i det som er svært lekre bind på nydelig papir i sort-hvitt. Pratt fargela de siste albumene, og gikk tilbake til enkelte andre og la på farger, men at Leborg har vært konsekvent og holdt seg til sort-hvitt gjennomgående gjør både albumene og ham selv ære. Bravo!

Bøkene om Corto Maltese kan bestilles direkte fra forlaget eller for eksempel kjøpes på Tronsmo Bokhandel i Oslo. En stor Hugo Pratt-utstilling – På sporet av Corto Maltese – kan oppleves på Brandts Kunstmuseum i Odense frem til og med 2. august 2020.

Les også: Årets 50 beste låter 2019